Drammenslinjen 1905 – et 100års minne

Av Gunnar A. Lindaas
Drammen 15. juli 2004

Det norske ønske om en løsning av den såkalte «konsulatsaken» var i realiteten et ønske om å få føre en egen utenrikspolitikk. Vår unionspartner Sverige satte seg stadig imot dette ønsket og truet med krig i 1895. Før spørsmålet igjen skulle bli fremmet, var det derfor nødvendig å styrke vårt nasjonale forsvar. Og det ble gjort ved innkjøp av panserskip, moderne artilleri, infanterivåpen og anlegg av fort og batterier klare for mottak av skyts. Det avtvinger den største respekt den innsats som her ble ydet av et folk som den gang talte 2,3 millioner innbyggere.

Gjennom alle tider har vassdrag vært vurdert som strategisk viktige i forsvarsøyemed. Naturlig var det derfor at Drammensvassdraget ble trukket inn i de forsvarsplaner som ble lagt frem mot det dramatiske år 1905. Det scenario vår forsvarsledelse la til grunn var et mulig svensk angrep fra øst mot vår hovedstad fulgt av en landstigning i Vestfold. Derved ville hovedstaden kunne bli tatt i en knipetangsoperasjen. Med den kjennskap vi i dag har til de svenske planer, ser det ut til at det ble vurdert rett. Den svenske hovedstyrken ville gå inn over Kongsvinger med mindre avdelinger mot våre anlegg sørover i Østfold. En avdeling bestående av Bohus regiment, Karlskrona grenaderregiment, Vaxholms grenaderregiment, Vendes ridende feltdivisjon og en sterk artilleriavdeling, skulle fra Strømstad krysse fjorden og gå i land på Nøtterø/Tjøme. Herfra skulle vår flåtestasjon i Melsomvik bli angrepet. Oppdraget var videre: «demonstrasjon i ryggen på den norske arme».

Innseilingen til Oslo og Drammen var på denne tid effektivt sperret av Oscarsborg i Oslofjorden og Svelvik befestninger i Drammensfjorden. Da jeg tror Oscarsborg og dens plass i historien er vel kjent, vil jeg her minne om at Drammen Forsvarsforening ble stiftet i 1889 med det formål å sikre oppseilingen til Drammen ved å befeste Svelvikstrømmen. Dette initiativ resulterte i anlegg av et batteri bestående av 3stk 15cm Krupp kanoner på Ryggen og et større kontrollerbart minefelt i Strømmen. Et bestrykningsbatteri med 2 stk. 57mm Cockerill hurtigskytende kanoner skulle hindre sveiping av minefeltet. At disse anlegg var godt kjent av svenskene, gjorde sitt til at lengste inntrengning i Oslofjorden ville være Moss og Holmestrand. Holmestrand jernbanestasjon skulle forøvrig tas under ild.

En selvstendig mobil artilleribataljon kalt posisjonsartilleriet ble opprettet i 1902. Da mannskapene ble trukket av den del av hæren som alltid skulle være i Norge: landstormen, betød opprettelsen en styrking av vårt eget forsvar.
Det er nettopp avdelinger fra posisjonsartilleriet vi vil møte i den følgende beretning.

For å hindre en fiende i å krysse Drammenselven fra områdene Skoger/Konnerud, ble et omfattende artilleri- og infanteriforsvar forberedt på elvens nordside. Regnet fra vest ble Gjeitholbatteriet anlagt rett nord for Nedre Eiker kirke, så østover vil vi møte Bragernesåsens vestre batteri på «Breidablikk» – nåv. Spiraltoppen og 300 m lengre mot øst: Bragernesåsens
østre batteri.

Batteriene
For hvert av batteriene ble det utarbeidet en beskrivelse over stillingen og forterrenget. Ved hjelp av disse kan vi i dag danne oss et godt bilde av anleggene og hvorledes samvirket mellom dem var forutsatt.

Gjeitholbatteriet er et åpent anlegg av permanent karakter, bygget for 6 stk 7,5cm feltkanoner av typen Schneider/Canet modell 1898 med rekkevidde 6000 meter. Batteriet ligger på et lite platå ca 70m over Drammenselven, hvor Solbergfjellet svinger frem nord for Nedre Eiker kirke. Anlegget er bygget i tre terrasser med høydeforskjeller på ca. l m., brystningshøyden ca. 90 cm.. Skillevegger av fylte sandsekker anordnes for hver av de tre avsatser. Innrykk til batteriet skulle skje over Solberg, Solbergbråten og opp til batteriets venstre fløy.
Gjeitholbatteriets hovedoppgave skulle være å dekke vegen fra Hagatjern mot Mjøndalen og motvirke fiendtlige forsøk på å krysse elven fra Hokksund og
østover i samvirke med Bragernesåsens vestre batteri.

Bragernesåsens vestre batteri på Spiraltoppen ligger 215 m. over Drammenselven er også et åpent anlegg av permanent karakter, 35m langt med plass for 4 stk. 10,5 cm. posisjonskanoner : Schneider modell 1901 eller Cockerill modell 1904, begge med rekkevidde 7200 meter. Brystvernet er av tørrmur (granitt) av høyde 110 cm. Mellom kanonene legges opp skillevegger av sandsekker. For å sikre mot fiendtlig ild fra Nordbykollen forhøyes venstre flanke minst l m. ved hjelp av sandsekker. Kommandoplass og observasjonspost opprettes på fjellet ca. 30m. bak batteriets høyre fløy. Bak batteriet er en delvis dekket plass hvor ammunisjonsvogner kan anbringes. Innkjørsel til batteriet kan hvis det ikke kan observeres av fienden, skje over Bragernes – Strøtvedt – Klopptjern. Ellers må kjøres over Tormodsrud i Lier og inn til batteriet.
Batteriets oppgave var å dekke Drammenselvens sørside fra Glassverket opp til Fallagsøya. Videre skulle fiendtlig artilleri i Konnerudområdet holdes på slik avstand at det vanskelig kunne støtte eget infanteris kamp for å tiltvinge seg overgang over elven.

Bragernesåsens østre batteri ligger ca. 300 m. øst for anlegget på Spiraltoppen. Dette er også et åpent anlegg av permanent karakter. Brystvernet er som for vestre batteri 110 cm høyt, er 3m bredt og 70m langt. Batteriets frontlinje er omtrent rettvinklet på hovedvei og jernbane gjennom Kobbervikdalen.
I batteriet kan plasseres 8 posisjonskanoner. Men med 10,5 cm kanoner blir oppstillingen for trang for opplegg av skiller. Reduseres antall skyts til 4 eller 6 bygges skillevegger av sandsekker.
Kommandoplass og observasjonspost anordnes ut fra batteriets venstre fløy…
Mellom de to batterier i Bragernesåsen er en forbindelsesvei, og innrykk til østre fører om vestre ad denne vei.
Dette batteriets oppgave var å virke mot tilgangene gjennom Kobbervikdalen, over Konnerud og holde fiendens artilleri på avstand.

Utvidelse av artilleriforsvaret
Et supplerende artilleriforsvar var ønskelig og da ved oppstilling av feltskyts på følgende steder:
Nord for Landfalløybroen, nord for Liegårdene, v. Solberg Spinderi, ved Grøterud og et par kanoner vest for Gjeitholbatteriet. Videre to batterier langs veien fra Drammen til Klopptjern og et nær Brandposten. Dette siste ville kunne bestryke det område som ligger i død vinkel foran Bragernesåsens batterier og helt oppover i retning Gjeithol.
Ved islagt fjord vil det være fordelaktig å oppstille noe artilleri på fjordens østside, for eksempel 4 a 6 stk. 8,4cm eller 7,5cm kanoner på Gullaugtangen og to på odden ved Lahell. På Lahellholmen anbringes 2stk Pom-Poms: Maxim 37mm. automatiske maskinkanoner med rekkevidde 3000 meter.

Infanteriforsvaret
Infanteriforsvaret ble forutsatt oppsatt med 6 landvernskompanier, hvert med 12 befal og 200 mannskaper. Kompaniene skulle legges ut på elvens nordside og da teigvis: et kompani skulle dekke strekningen Hokksund – Mjøndalen, det neste Mjøndalen – Langesøya, så fra Langesøya til Brakerøya stasjon og det fjerde fra Brakerøy stasjon til Gullaug. De resterende to kompanier skulle holdes i reserve, det ene ved Nedre Eiker kirke, det andre ved Brannposten, Drammen. Kompaniene skulle anordne bevoktning med poster og patruljering. Nødvendige skyttergraver og hindre anlegges.
Før disse betydelige infanteristyrker var på plass, skulle det settes opp en mindre deknings-bevoktningsavdeling ved siden av artilleriforsvaret. Styrken skulle oppklare syd for elven.
Infanteriforsvaret søkes styrket med avdelinger oppsatt med Hotchkiss 6,5 mm mitraljøser med rekkevidde 3000meter, på følgende steder: ved Nedre Eiker kirke, Fallagsøya, Langøya, Landfall og Strøtvedt. Stillinger anordnes ved gravearbeider eller ved hjelp av sandsekker.

Sperringer og rydningsarbeider
Sperringer av antatte fremrykningsveier som syd for Drammens Glassvek, veien gjennom Kobbervikdalen og Konnerud – Mjøndalen, anlegges. Sperringene skulle utføres ved forhuggninger, piggtrådsperringer eller en kombinasjon av begge. Broene over elven skulle forberedes for sprengning.
Trelastlagre som fienden skulle kunne nytte som broslagningsmateriell, skulle fraktes til elvens nordside eller brennes. Samtlige båter, prammer og flåter som fantes i vassdraget, skulle bringes over til nordsiden.
Vinterstid skulle råk holdes oppe fra Hokksund til fjordens utløp.
Alt rullende jernbanemateriell blir ved samarbeide med Bragernesåsens batterier, å kjøre tilbake og fordele ved Hokksund og Lier stasjoner.

Signal og sambandstjenesten
Et fremskutt etterretningsvesen ble forutsatt. Dette ved hjelp av langt utgående patruljer gjerne ved hjelp av bil sydover i Vestfold. Disse ville kunne telegrafere sine meldinger fra jernbanestasjoner. I nærområdene Skoger og Konnerud ville betrodde borgere være nyttige meldere.
Utkikks/observasjonsposter skulle opprettes en rekke steder. De viktigste ville være Solbergvarden (kjent fra de eldste tider), en post rett vest for Gjeitholbatteriet ville også betjene Bragernesåsens vestre batteri. En hjelpeobservasjonspost skulle etableres 400 m. sydvest for Landfalltjern. Kaståsen rett over grensen mellom Lier og Røyken kommune ville være svært viktig for observasjon mot Svelvik – Kniveåsen – Nordbykollen og veien under Gjerpenåsen. Telefonforbindelse over Hyggen/Røyken stasjon til batteriene opprettes. Posten ble forutsatt tildelt to motorbåter «med kyndige førere».
Etter konferanse med driftsbestyreren ved Drammen telefonanlegg, opprettes forbindelse mellom sjef infanteriet, de respektive kompanier og de tre batterier. Enkelte viktige observasjonsposter legges også inn i telefonnettet. Et knutepunkt for dette telefoniske samband opprettes nær Bragernesåsens vestre batteri i egen jorddekket hytte.

Artilleriets virkningsområde
Her vises til skissen som viser de respektive batteriers virkningsområder.
Til hjelp under skytningen er utarbeidet avstandstabeller, sannsynligvis ved hjelp av det helt nye topografiske kart 14D 1900. Senere er foretatt fotografering av forterrenget. På disse fotografier er en rekke objekter nummerert og ført inn i nye tabeller med sine avstander. Fotografiene må være tatt senhøstes 1906 – vinteren 06/07.
I batterienes planverk er lagt inn en grundig vurdering av lendet syd for Drammenselven, for å finne egnede steder for oppstilling av fiendens kanoner. De skisser som anga disse områder, ville være svært nyttige for egne batteriers ildgivning.

Innkvartering/forleggninger
Detaljerte planer for innkvartering av mannskaper og oppstallingsplasser for det betydelige antall hester transportene krevde, var utarbeidet. Styrken ved Gjeithol skulle forlegges på Solberg gård og Solberg Spinneri. For batteriene i Bragernesåsen var forutsatt benyttet Tormodsrud og de tre Årkvislagårdene i Lier.

Spesielle forhold
Da batteriene på norsiden av Drammenselven bestryker og dominerer søndre del av vassdraget, er det sannsynlig at fienden vil benytte mørket for sine bevegelser. Hele forterrenget bør derfor belyses. Drammen elektrisitetsverk vil være den største og viktigste lyskilde. I tillegg har en rekke bruk/fabrikker egne lysanlegg som vil kunne trekkes inn.

Når og av hvem ble batteriene anlagt?
Gjeitholanlegget ble påbegynt i 1898 på grunn utskilt fra Nedre Eiker kommune. Først i 1965 tilbakeførte Forsvarsdepartementet batteriet til Nedre Eiker kommune.
Som et første ledd i anlegg av batteriene i Bragernesåsen, var fremføring av de nødvendige veier. Drammens Tidene melder 11.juli 1902 om at utskiftningene var i gang. Drammen kommune stilte fri grunn til anleggene, tilbakeføring av batteriene skjedde i 1916.
Hvem som utførte anleggsarbeidene vet vi ikke med sikkerhet. For Gjeithol er det rimelig å anta at lokal arbeidskraft ble benyttet, for skansene i Bragernesåsen er oppgitt at arbeidene ble utført av ingeniørsoldater fra Hvalsmoen.

Dagens situasjon – frem mot 2005
Vi vet at stillingsbesettelse ble øvd ved disse tre strategisk viktige batterier i tiden før 1905. Vi vet også at batteriene ikke ble besatt i 1905. At vi den gang unngikk en krig som for begge parter ville vært en tragedie, skyldes sikkert diplomatisk klokskap, sterk nasjonalfølelse og en vilje til om nødvendig, å gripe til våpen.
La oss i dag ved 100-års markeringen for unionens oppløsning, i respekt og takknemlighet for hva våre forfedre utrettet, vise dette ved å hegne om de eneste synlige minner vi har her i Nedre Eiker og Drammen, om denne viktige periode av vår historie.

Beretningen er basert på de hemmelige anvisninger og beskrivelser forsvaret den gang hadde utarbeidet for hvert av de tre batterier.
Dag Sundkuist har bidratt med sin store militærtekniske kunnskap.