Barndommens leker

Solbergelva på 60-tallet
Tekst og foto: Gjermund Glittfjell 
28.02.2009

«Barndommens leker» er egentlig et bokprosjekt og et nettsted som Hedda Lloyd Rønnevig står bak. Hun har henvendt seg til Eiker Arkiv og spurt om vi kan legge ut en link til dette nettstedet, og det gjør vi gjerne: Vega Forlag

Andre interesserte oppfordres til å sende henne historier og morsomme betraktninger med eventuelle bilder per brev til følgende adresse: Hedda Lloyd-Rønnevig, Hegermannsgate 19, 0478 Oslo. Konvolutten bør merkes med ‘Barndommens Leker’. Alle bilder returneres.

For å kunne presentere en smakebit med lokal vinkling her på våre egne nettsider, fikk vi Gjermund Glittfjell til å skrive ned noen linjer om hva barna leika i Solbergelva da han vokste opp på 60-og 70-tallet.

Vi hadde alle våre gjøremål. Her var sjåfør, på og av- lesser, mottaker og til og med en haiker en gang i blant. Dette var en fin og artig beskjeftigelse, som gir mange artige minner. På bildet ser vi Bjørn som sjåfør, Randi og Hans Einar pluss undertegnede

Jeg vokste opp i Solbergelva på 1960 og 70-tallet. Vi var en stor vennegjeng med god tumleplass og store muligheter for leik ute på åpne plasser, eller i tett krattskog, ofte kalt «jungelen». Leiken gikk i «bing bang blekkboks «, gjemsel, indianer og hvit, hyttebygging, treklatring eller det «å luske på hverandre».

Min far og mine besteforeldre drev baker , melkebutikk og brødutsalg. Her ble det mye tomemballasje. Når disse ble tømt for varer, havna de i uthuset der de lå til en eller annen papirinnsamling. Tomeskene ble også brukt til utkjøring av varer.

Det var her mine leikekamerater fort fant ut at dette var verdens beste jernbanevogner, eller store vogntog med mange hengere. Her ble kassene sirlig satt opp etter hverandre, fylt med varer og kjørt rundt til forskjellige «adresser».

En annen beskjeftigelse som opptok mye av leiken, var å kle seg ut. Vi hadde et stort uthus med store klesskap, her hadde vi barna fri tilgang til klær fra en svunnen tid. Jeg tror moten måtte være sånn midt på 1930-tallet. Det var å finne det rette utstyret, for deretter å spille forskjellige roller – ofte kunne vi herme etter folk vi kjente- gammel mann og kone var gjevt. Jeg husker også at de voksne kunne stoppe opp å få seg en god latter av oss barna. Det var vel det at de gjenkjente klær de hadde brukt selv, eller fått av en gammel arvetante. Ellers brød de voksne seg sjeldent med hva vi gjorde, noen formaninger var det sikkert , men de er glemt.

Gjermund, Knut-Olav, Janne og Randi i full mundur