VEIEN TIL KRISTIANIA

Skateboardet suste nedover, og i den farta måtte konsentrasjonen være maksimal. Fokuset måtte hele tiden være på veien foran for å unngå fall. Blikket flyttet seg fra asfalten og videre nedover en liten grusvei med stor, tunge steiner langs kantene. Lukas hoppet av brettet. På en av steinene var det festet et gammelt, svart skilt. 5 mil til Kristiania, sto det.

Denne lille veistumpen var en rest etter den gamle veien til Oslo — konstruert for hest og kjerre, men veien havnet med tiden under jorda, akkurat som menneskene som brukte den — og Lukas forsøkte å se for seg fortsettelsen av veistumpen idet den møter den nye, veien og glir ned i jorden. Det som gjør denne veien annerledes enn andre veier er at de som ferdes på den har lungene fylt med jord istedet for luft. Noen steder tyter rester av veien opp over jordoverflaten, slik beinrester fra tid til annen tyter opp på kirkegården. Lukas kunne se de blankpolerte diligencevognene fulle av jord og leire, helt opp til taket, og over de åpne, litt fattigslige vognene, over møkkakjerrene, over vognene som var laget for at legen raskest mulig skulle ta seg fram til pasienten uansett vær og føre, over guvernantevognene med dør bak slik at barna ikke skulle bli sparket av hesten i det de går av, ja, over alle sammen ligger et tynt lag steinblandet jord som en himmel, med de digre, rødaktige granittsteinene som skyer i solnedgangen. Om de reisende kunne forflytte seg ved å utvide meitemarkgangene, var ikke Lukas helt sikker på. Det er sikkert best for dem å ligge stille og utsrakte, tenkte han, siden det er så mørkt der nede.

Folk som i riktig gamle dager brøt opp og startet ferden mot hovedstaden, visste kanskje ikke hvordan byen så ut — de hadde sikkert hørt historier fra andre reisende, og den som rir lenge gjennom et skogkledd landskap begynner etterhvert å lengte etter reisens mål, og denne lengselen danner et bilde inne i hodet. Muligens så de for seg bronsestatuer av løver — og hvis de var riktig godtroende vannet byens befolkning giraffene ved siden av.

Var de en smule mistenksomme overfor andre reisende og deres berettelser, så de kanskje for seg spiraltrapper, tusenvis av skorsteiner, pariserhjul, universitetets høye søyler og en fabrikk som produserte kikkerter man kunne se inn i fremtiden med og magiske apparater som kunne gjøre øyeblikk om til evighet. Eller kanskje så de for seg slumkvarterene, og hvis synet var livaktig nok kunne de til og med kjenne dunsten av eter og etanol som lå tungt over bydelen, og de kunne forestille seg skjenkestuene hvor sjømenn fra forskjellige nasjoner knuste flasker i hodet på hverandre.

Og de som reiste andre veien visste sannsynligvis lite om Eikerbygdene, eller Eger Præstegjeld, som det het på den tiden det fortsatt var prestens virkeområde som definerte lokale grenser, og kanskje de trodde at siden Drammen ble kalt ”Det nye Jerusalem” måtte Eikerbygdene være ”Det nye Galilea”.  Den reisende fra Kristiania så kanskje for seg svevende ørner, nyfiskede abborer på en trepinne, en katt som går inn et vindu i tanntrekkerens hus og at eikværingene hver morgen ble vekket av en hane, hvis de ikke ble vekket av en omreisende predikant som forsøkte å overbevise de innfødte om at det var ugudelig å skjenke hanen full og slippe den løs i slåsskamp mot naboens like fulle hane. Og ikke minst forsøkte predikanten forgjeves å hindre at mannfolka spilte bort pengene sine, ja, noen spilte til og med bort gården sin.

I gamle dager var fem mil langt. Idag kommer man seg til Oslo på under en time. Lukas funderte over hvor lang tid han ville ha brukt med skateboardet. En hel dag? Kanskje to, tenkte han og la øret mot en av de store steinene, og han syntes han hørte en dør smelle igjen der nede, men her oppefra kunne han ikke se noenting.