Doppene i Storelva

«Månedens kulturminne» (juli 2010)
Av: Bent Ek

I dag er det bare de gamle doppene som vitner om at Drammenselva for noen tiår siden var en av landets viktigste fløtningselver. Snart er også de borte. Noen av de siste gjenværende eksemplarene fantes på Risøra ved Gamle-Hokksund, og i 2010 ble de berget på land av Lynn Funnemark Johansen, som er nærmeste nabo til elva og doppene. En er fraktet ned til glasshytta i Hokksund, der den stilles ut side om side med Lynns egne produkter fra Nøstetangen Glass.

 

De gamle doppene ved Storelva i Gamle-Hokksund

En av de gamle doppene fra Risøra er på plass i glasshytta ved Nøstetangen Glass i Hokksund.

Utsikt fra Hokksund bru tidlig på 1900-tallet. Doppene og lensene dominerte elva.

Doppene på Risøra i måneskinn.

 

 

Doppenes funksjon var å holde på plass lensene, som sørget for å holde tømmermassene i strømmen og hindre at stokker drev inn mot elvebredden og ble sittende fast der. Slike lenser var det flere steder langs elva, blant annet ved hengslene, der tømmeret ble samlet og sortert.

Hengslene har antagelig eksistert et godt stykke tilbake på 1500-tallet. Stenberg hengsle var den siste store sorteringsstasjonen for tømmeret som skulle til sagbrukene og cellulosefabrikkene på Eiker og rundt Drammen by. Rett ovenfor hengslet gikk den store Skrålensa tvers over hele elva og fanget opp alt tømmer. Øverste del av lensen kunne imidlertid reguleres, slik at tømmeret ble ledet inn i opplagsplassen Tensjø innenfor Hagaøya istedenfor å bli sendt rett ned til sorteringsstasjonen. Her i Tensjø har det også overlevd noen ganske få dopper.

Mellom Hellefossen og Hokksund bru sto doppene tett i tett. Her svinger elva 90 grader, og lensene var nødvendig for å hindre at tømmeret gikk på land i den sterke strømmen nedenfor Hellefossen. Dessuten hindret lensene at tømmeret støtte sammen med laksefiskere og annen båttrafikk, og de ledet tømmeret gjennom brukarene ved Hokksund bru.

Før tømmerstokkene kom så langt som til Hokksund, hadde de imidlertid en lang reise bak seg. Mange av dem kom fra Sigdal, Hallingdal eller Valdres. Over Randsfjorden, Tyrifjorden og Krøderen ble det bundet til flåter og satt seil – seinere overtok dampbåter og motorbåter.

På 1500- og 1600-tallet var det adelen og embetsmennene som dominerte trelasthandelen og som eide de størst sagbrukene. På 1700-tallet oppsto det kaotiske tilstander da tømmermengdene ble mer enn fordoblet og borgerskapet i Drammen dominerte trellasthandelen. I 1807 reagerte imidlertid grev Herman Wedel-Jarlsberg. Han tok initiativ til å starte Drammensvassdragets Fellesfløtning, en sammenslutning som alle de store trelasthandlerne i distriktet sto bak. Det var denne organisasjonen som sto for fløtningen på elva helt fram til den tok slutt i 1969.

Arbeidet i forbindelse med tømmeret var en stor arbeidsplass. Det var gjevt å ha arbeid, og mange som hadde vært husmenn, ble etter hvert selveiende småbrukere. Men fløtingen på Storelva tok slutt etter mer enn 400 år. Jernbane og ikke minst lastebil overtok. Dermed forsvant lensene, slepebåtene og tømmerfløterne med sine nersetterbåter. Bare doppene ble stående igjen og minne om historien – enn så lenge.

Doppene er laget av trestokker, og etter noen tiår ute i elva med is og flom, blir de til slutt tatt av strømmen og ført med elva. I mange hundre år sørget de som var ansvarlige for fløtningen å skifte ut doppene med jevne mellomrom, men det tok altså slutt for mer enn 40 år siden. Dermed er det nok bare et tidsspørsmål når de siste doppene blir tatt av strømmen. Med unntak av den som har blitt reddet inn i glassblåseriet.

01.07.2010