«Hjemkomst»

Tekst: Reidar Andresen, Krokstadelva
Tilrettelagt av: Anne Gallefos Wollertsen NE
14.08.2008

«Er vi ikke snart framme, onkel Åge?» Jeg var 4 år og satt på ryggen til Åge.
Klokka var 7.00 om morgenen, og vi var på vei fra Høvik i Bærum, hvor han og
tante bodde, med kurs for Østbanen i Oslo. Avstanden til Østbanen var ca. 15 km., så det var et drøyt støkke å gå. Det var i begynnelsen av juni 1945, bare noen uker etter at krigen var slutt, så noen transport var vanskelig å oppdrive. Det var å ta beina fatt.
Når du er 4 år når andre verdenskrig tar slutt, så er det ikke så mye som du husker, men noe sitter i minnet. Denna dagen husker jeg. Onkel og jeg skulle møte pappa som kom hjem fra fangeopphold i Tyskland. Ikke kunne jeg huske åssen han så ut, jeg hadde vel knapt nokk sett`n, men at noe skulle skje, det var klart. Været var nydelig, det lukta vår og sommer der vi to nærmet oss Østbanen.
Onkel Åge gikk, mens jeg betrakta omgivelsene fra toppen av ryggen hans. En rettferdig fordeling, syns jeg.

Før jeg nå går videre med historien, så må jeg fortelle følgende: Pappa, som var med i motstandsbevegelsen helt fra krigens begynnelse, ble til slutt tatt, og sendt til Sachsenhausen konsentrasjonsleir i Tyskland. Etter å ha overlevd i leiren i ca. 2 år, blei han og flere hundre andre danske og norske fanger henta ut med ” De hvite bussene ” i mars/ april 1945. Svensk diplomati og nøytralitet var vel det som fikk denne transporten i gang. Krigen raste jo enda for fullt i Europa, så transporten var både farefull og kronglete, men til Danmark kom de fleste med livet i behold.
8 mai tok krigen slutt i Europa, og med det kom freden også til Danmark/Norge. Helsetilstanden til alle disse menneskene var dårlig. Tortur og sykdom preget dem alle, så de kunne ikke sendes hjem samtidig. Derfor ble de først sendt til Sverige, for deretter puljevis sendt hjem til Norge.
Derfor ankom det krigsfanger både fra Sachsenhausen og fra andre konsentrasjonsleire utover hele våren 1945. Nå var altså turen kommet til pappa.

Jeg husker godt at damplokomotivet tøffet inn på Østbanen, men åssen onkel Åge fant fram til fange nr.72110, Frank Andresen, det husker jeg ikke. Det jeg derimot husker, er at Åge heiv meg over gjerdet på Østbanestasjonen, og så var det en for meg ukjent person som tok imot meg på den andre sida. Men en god klem, det fikk jeg…

Vi kom oss på et tog som tok oss med til Mjøndalen. Der var det stapp fullt av folk på stasjonen, og pappa blei bært på gullstol av Reidar Iversen og Trygve Nilsen. Bak på bildet så skimtes en liten pjokk med alpelue. Det er undertegnede, så jeg blei visst bært på gullstol jeg også. Så bar det i tog til tante Dagmar og onkel Boys på Hatten. Der venta bløtkake, og mamma med broren min på 2 år. Om det var flere fra Nedre Eiker som ankom Mjøndalen stasjon med samme tog, det veit jeg ikke, men det er høyst sannsynlig.