Hjulmakeryrket

Tekst og foto: Gjermund Glittfjell
Tilrettelegging: Anne Gallefos Wollertsen NE
28.10.2010

I 1987 besøkte Gjermund Glittfjell hjulmaker Thorolf Henriksen i Solbergelva i forbindelse med en kunst-og håndverksoppgave.
Oppgaven hans var å se på et utdøende yrke i Nedre Eiker og Norge. Den besto i å lage en generell historisk del om hjulets historie samtidig som det var viktig å beskrive den prosessen som hjulmakeryrket er.

Ferdig produkt slik det ser ut etter at hjulmakeren er ferdig md det og smedens arbeid kan begynne.

 

Når navet skal dreies, settes det i dreibenken etter at barken er blitt teljet helt av. Nå gjelder det å dreie en sylindrisk form.

 

Når navet er ferdig dreid, må man merke opp der eiketapphullene skal være. Deretter bores tappehullene ut.

Dette bildet viser fra venstre en tre-fire år gammel bjørkekubbe med hull i midten som er proppet. Deretter navkubben i sylinderform som er merket opp til hjulring. Neste figur viser navets hovedform. Den siste figuren viser hvordan navet er blitt tappet slik at en får plas til eikene.

 

Til eikene brukes rettvokste trær, grønnask er ofte benyttet.

Her ser vi eikeemnet før og etter bearbeiding. Til eikene brukes rettvokste trær av ask, alm, eik og bøk til tyngre kjøring. Til smekrere hjul benyttes hikkori, ask, alm, bøk eller lønn. Til trilleborhjul og rimeligere hjul kan man benytte bjørk og furu. Det anbefales ikke, men ble ofte benyttet.

 

Her ser vi hjulmakeren som setter av merker til utskjæring av tapper til falla.

 

Bildet viser fra venstre eikeemnet/grønnaskbiten. Videre ser vi eiket er tilformet, videre har grindsaga skåret til nederste eiketapp, og siste emnet viser eiketappen klar for nedsetting i nav.

Historisk del – fra rullestokk til hjul
Mennesket har transportert ting så lenge det har eksistert. Det første tegn på et hjul var rullestokken som ble lagt under materialer som skulle fraktes. Etter hvert skar en ut rullestokken slik at den beholdt full tykkelse i begge ender, men smalnet inn mot midten. Slik utviklet rullestokken seg fram til vognens prinsipp, med hjulet som det grunnleggende element.
I førsten ble det brukt tre-aksler som ble smurt inn med tjære slik at tapper og hjul og aksel skulle gli godt. Vogna var bestandig utstyrt med en tjærekanne slik at den hele tiden hadde smurning med seg.
«Når de tunge lassene slet seg over åsene, var det som om hjula kunne snakke», sa de gamle: «Vi kommer ikke oppe, vi kommer ikke opp». Så måtte kjørekaren ta luntestikka og smøre tjære inn i navet, men hjula fortsatte: » Vi vil ha mer, vi vil ha mer». På toppen av bakken gikk det lettere, og nå pep hjula: «Vi kom opp lell, vi kom opp lell». (Hjarmann).
Ut på 1500-tallet ble veinettet utbedret og utbygd. Fjærsystemet på ei vogn og på hjula slik vi ser det på vogner i dag ble oppfunnet rundt 1750. Vognene var på full fart inn i hverdagslivet.

Osebergfunnet
En av de fineste vognene som er funnet i Norge dukket opp i 1904 i forbindelse med utgravingen av Osebergskipet. Praktvognen som ble funnet viser nok at bruken har vært minimal, og den er nok laget for å frakte den døde til hvile, og være med på den videre reise… Det viser at nordmenn behersket hjulmaker- og vognkunsten i vikingtida.

Hjulmakeryrkets utvikling
Det eneste spor en mener å ha etter en hjul/vognmaker er fra en gård i Tønsbergtraktene rundt 1362. Gården kaltes Kartar busin som stammer fra ordet Kartr som betyr kjerre. Dette kan tyde på at en hjul- eller vognmaker hadde bosted der.
I siste halvdel av 1500-tallet omtales en mann i Bergen som hjulmaker, men første gang en mann er innført som hjul/vognmaker er i Bergens borgerbok datert 1828.
Det er fra denne perioden at hjul- og vognmakerne får sin glanstid i Norge. Norge er på vei inn i det store «hamskiftet» og på alle fronter er det en rivende utvikling i veiforbindelsene.
Rundt 1950 stagnerer hjulmakeryrket, da nye typer hjul er kommet på markedet.
I 1980-åra er det bare noen få hjulmakere igjen.
I Nedre Eiker lever fremdeles (i oktober 2010) Thorolv Henriksen* som har drevet i hjulmakerfaget siden midten av 1950-åra. Han har til stadighet lagd og reparert hjul for folk i distriktet.

* Thorolv Henriksen gikk bort 19. november 2010, 89 år gammel.

Produksjonsdelen
Her går vi gjennom prosessen fra bjørkekubbe til nav, fra grønnask til eiker og fra askeplanker til felg. Se bildene.

Fall: Til fallet brukes seig ved, gjerne ask, bjørk eller lønn. Gjerne med naturlig fasong til en felg. Fallene lagres og tørkes slik som navet og eikene.

 

Hjulmakeren har maler til de fleste ordinære hjul. Tolv eiker gir seks fall.

Utskjært og høvlet fall.

 

Tapphull til fall merkes av.

 

Kjerringkjeften i bruk. Eikene strammes slik at de kommer tettere sammen.

 

Hjulmakeren slå falla ned på eikene.