Kap. 10:  ALLIANSE MED HELLY-HANSEN DEL 2 FRA 1980 TIL 1985

Tekst: Harald Mikkelsen
Fotos: Familien Mikkelsen (der ikke annet er oppgitt)
Tilrettelagt av: Magne Grønvold NE
Februar 2017

 

Sammendrag 

            Fram til 1979 opplevde familien Mikkelsen at samarbeidet med Helly-Hansen var vellykket.  Tross noen utfordringer hadde effekten vært det begge parter håpet på. 
            I 1979 oppsto en ny konkurrent, et svensk statseid selskap lanserte sportsundertøy under merket Craft.  Craft ble lansert med massiv reklame i flere markeder.  I 1980 ble salget for LIFA Super betydelig svakere enn planlagt.  Det førte til at ordrene hos LIFA ble redusert.  Det året måtte LIFA AS bokføre et betydelig underskudd.  

            Etter det svake salget i 1980 planla Helly-Hansen for vekst i Europa i 1981.  Det samme gjorde Northsport i Canada, og Helly-Hansen US.  Kapasiteten for å konfeksjonere i Krokstadelva var økt, mens kapasiteten i Sigdal var sunket.  Fortsatt var lønnsomheten for svak, og driften ble effektivisert så langt som mulig.  

            For å sikre større og billigere produksjonskapasitet for 1982 samarbeidet Helly-Hansen og LIFA om å finne en egnet underleverandør i Portugal. I mars 1982 ble det inngått avtale om produksjon hos Fabricas Alvorada S.A.R.L.   Det ble noen forsinkelser, men plaggene som kom var riktig sydd.  
            Metervaren ble strikket i Mjøndalen og sendt til Portugal.  De ferdige plaggene kom så i retur.  Dette tok tid, og lageret av varer i arbeid ble mye større enn ved samlet produksjon i Norge.  Det var avtalt at banken skulle finansiere dette.  Men banken trakk seg fra avtalen, og det ble leverandørene som måtte finansiere varer i arbeid sommeren 1982. 

            Det å styre leieprodusenter ute krever tett oppfølging.  LIFA hadde ikke apparat for dette, men det hadde Helly-Hansen.  I løpet av høsten 1982 forhandlet Helly-Hansen AS og LIFA fram en avtale som innebar at Helly-Hansen fra begynnelsen av 1983 inngikk lisensavtale med LIFA for produksjon av Super-undertøy.  All metervare ble kjøpt fra LIFA’s strikkeri i Mjøndalen. 
            Forhandlingene som førte til denne avtalen inneholdt elementer av maktspill.  Resultatet var at LIFA for Super-undertøy ble en rendyrket utviklings- og metervare-leverandør.  For å styrke evnen til å levere nye metervarer, kjøpte LIFA i 1984 brukte computerstyrte 6 maskiner i USA og tok dem hjem til Norge. 

 

Konkurransen blir merkbar

Bilde-10-01-Artikkel-i-Markedsføring-om-eksportsamarbeid.jpeg

Artikkel i Markedsføring om eksportsamarbeid.

 

 

             I 1979 hadde samarbeidet med Helly-Hansen (HH) vart lenge nok til at styret i LIFA kunne vurdere erfaringene.  Det resulterte i en pressemelding som anbefaler samarbeid om markedsføring mellom en spesialisert mindre bedrift og en stor etablert virksomhet med  internasjonalt markedsapparat. Det var ikke tvil om at samarbeidet med Helly-Hansen hadde vært nødvendig for å kunne forsvare markedsposisjonen i Norge, og bygge en posisjon i andre europeiske markeder. Så langt var beslutningen i 1974 om å finne en stor partner riktig. 

Tidlig høsten 1980 merket Helly-Hansen at Craft var blitt en viktig konkurrent.  Helly-Hansen Sverige ønsket å redusere ordrene for neste år med 50%.  Det representerte 125.000 plagg i reduksjon.  Dette ble sett i sammenheng med Helly-Hansens samlede volum og justert samlet.  Senere reduserte også HH i Moss sine prognoser.  Samlet ble volumet redusert til 64% av opprinnelig prognose.
            Konkurrentene begynte å ta andel, ikke bare av veksten, men av LIFA’s volum i enkelte markeder.  Det var nå alliansen med Helly-Hansen burde ha vist sin styrke.  Den store markedsinvestering fra Craft møtte begrenset investering i markedsføring fra Helly-Hansen.  Gjennom dette oppnådde Craft raskt en betydelig andel av markedet.  Ledelsen i Helly-Hansen så ut til å være bedre på produksjon og organisering enn på markedsføring og strategi.

 

Sviktende marked i 1980

            Utover i 1980 hadde det vist seg at både HH Tyskland og HH Sverige måtte redusere kjøpene i forhold til prognosen.  I Sverige skyldtes dette konkurranse fra det statseide Eiser-konsernet med ”Craft”-produkter.  I Tyskland hadde en ny direktør i optimisme budsjettert en økning fra 5.000 til 180.000 plagg – hvorav han klarte ca 80.000.  Altså dårlig prognosering men godt salgsarbeid.

            Våren 1980 innførte HH AS systematisk mottakskontroll.  Dette avdekket vesentlige svakheter ved LIFA’s produksjon og kvalitetskontroll.  Over 100.000 plagg ble tatt tilbake for ny kontroll.  Høsten 1980 ble nye kvalitetsrutiner utarbeidet og satt i funksjon.  Anne Thoresen fikk ansvar for kvalitetssikring. Bedriften ble reorganisert fra vekst til effektivitet.  Del-regnskapet for 4. kvartal viste positiv tendens.

Bilde-10-02-Anne-Thoresen-leder-kontroll-og-pakking.jpeg

Anne Thoresen leder kontroll og pakking

Bilde-10-03-Kontroll-av-Super-plagg.jpeg

Kontroll av Super-plagg

           Sent høsten 1980 vurderte styret i LIFA ulike muligheter for å styrke økonomien.  De diskuterte å selge Super-avdelingen, eller å bringe nye medeiere som kunne bidra med egenkapital og lånekapital.  Styret vurderte også om LIFA AS burde få nye eiere.  Konklusjonen ble likevel å redusere kostnader, øke effektiviteten og redusere lagrene med en halv million kroner. 

            I dette lå en erkjennelse av at produksjonen i Norge ikke var tilstrekkelig effektiv, og at svikten i Helly-Hansens salg av Superundertøy truet LIFA AS.  Likevel ønsket styret å forsøke litt lenger før salg ble vurdert.  Muligheter for å løse oppgavene i Nord-Amerika ved lisensproduksjon pekte også mot å fortsette som før.

 

Planer for vekst i 1981 

            Ledelsen i LIFA hadde behov for å besøke de viktigste samarbeidspartnerne for å samle egne inntrykk av markedet.  Under en rundtur på en uke besøkte Harald de fleste av partnerne. 

            HH AB i Sverige ønsket å begynne å selge LIFA skidresser for 1981/82-sesongen.  De hadde eget salgsapparat for Speedo svømmeklær, og ville bruke det samme for LIFA skiklær.  Craft hadde tatt en betydelig del av Super-salget deres, salget lå langt bak prognosene.  HH AB Sverige forventet samme salg i 1981 som i 1980, det tilsvarte 90% av salget i 1979.  De mente at det forutsatte en kraftfull markedsføring.  

            I Vest-Tyskland hadde Schröder ansvaret for HH GmbH i Hamburg.  De hadde lyktes med å introdusere skidresser til flere kunder i 1980.  Han forventet noe vekst i 1981.  Superundertøy var blitt aktivt markedsført gjennom en stor kampanje.  Salget i 1980 ble mange ganger så stor som salget i 1979, og nådde ca 80.000 plagg.  Til 1981 ventet Schröder en videre dobling, deretter videre vekst på 50% årlig.  Deres salgsapparat hadde vært innrettet mot vannsport, nå hadde de også nådd sports-faghandelen.  De ville satse på roing, det passer inn med andre artikler de har for vannsport.  
            Schröder mente at skidress-kolleksjonen hadde betydning også for salg av Superundertøy.  Han ville helst at skidressene var merket med HH i sitt marked, fordi de brukte ”LIFA” om undertøyet. 
            Triumph , produsent av dameundertøy, hadde bedt HH GmbH om å slutte å bruke varemerket LIFA fra årsskiftet.  Det imøtegikk LIFA tidlig i januar 1981. Resultatet ble at varemerket ”LIFA” ble registrert i de fleste europeiske markeder.  Det skjedde i avtale med Triumph om at ”LIFA” ikke skulle benyttes på dameundertøy i de berørte europeiske markedene, mens Triumph ikke skulle bruke merket ”Lita” på undertøy for vintersport eller på ytterbekledning.              

            Paul Tanner var leder for Helly Hansen Suisse SA i Sveits.  Tanner var svært interessert i design, og hadde alltid presise innspill til forbedringer. Han foreslo å kutte ut hvitt Superundertøy, og erstatte det med beige. Beige  ville ikke synes gjennom klærne utenfor, samtidig som det ikke ville bli grått, slik det hvite ble når det blir slitt.
            Polypropylen-garnet kunne ikke farges etter at det var spunnet. Fargen kom i selve polypropylen-massen før fibrene ble ekstrudert.  Derfor innebar hver farge en betydelig beslutning. 
           HH Suisse hadde ikke solgt skidresser fra LIFA de siste tre årene, men ville nå introdusere dem for sesongen 81/82.  Undertøyet hadde stått stille de siste to årene, fordi Tanner ikke var fornøyd med konfeksjoneringen.  Han mente at undertøyet ikke var tilstrekkelig ”forseggjort”.  Dette var nå blitt forbedret, og Tanner ville satse friskere. Prognosen ga vekst med 50%.  Hovedkonkurrenten i Sveits var Löffler.            

            Northsport i Canada ønsket å satse tyngre på bekledning, og relativt mindre på ski, staver og bindinger.  Der gikk salget og produksjonen av Superundertøy som planlagt.  LIFA var blitt et bærende element for Northsport.  Veksten fra 1980 til 1981 var forventet å bli 50%.  De ønsket å strikke Super-stoff i Canada.  I begynnelsen  hos leieprodusent. Dette ville kreve beslutning fra ledelsen i LIFA. 
            Northsport USA Ltd ble nå ledet av Rob Stern.  Han opplevde stigende salg høsten 1980, og samlet salg i 1980 ble bra. 
            Nye salgskanaler var åpnet og salgsnettet var intakt.  Salget var organisert med noen erfarne ”rep’er” som hadde LIFA som en av mange kolleksjoner.  Northsport US hadde ansatt to fulltids selgere, og to rep’er som gjorde en stor innsats.  Stern arbeidet selv direkte med de største potensielle kundene.   I følge ham var salgsprognosene for 1981 tre ganger volumet i 1980, forutsatt lokal produksjon i USA.  Han ville helst ha både leiestrikking av metervare og leiesøm. Dette måtte ledelsen i LIFA ta stilling til.   

            Hovedinntrykkene fra reisen var at 1981 vil gi en vekst på 30% over volumet i 1980.  Alle enkeltmarkeder hadde positiv tendens for 1981.  For Sverige forutsatte dette kraftig markedsføringsstøtte fra HH sentralt.

            USA trengte å organisere innenlandsk produksjon.  I møte med Otto Kazil hos Schoeller Textil i Hard diskuterte Kazil og Harald samarbeidet for 1981.  For USA var Kazil villig til å skipe garn i 5 tonns containere.  Containerne ville bli lagt i tollfritt lager. Garnet ville bli fakturert etter hvert som LIFA eller lokal produsent tok det ut.  

                        Under et møte hos Helly-Hansen i Moss ble det diskutert hvordan funksjonen i Superundertøy var dokumentert.  Resultatene fra samtlige tester viste at det er avgjørende for funksjonen at det innerste plagget mot huden er tynt, og at polypropylen har en overflatespenning som gjør at fuktighet ikke fester seg ved fibrene. 

            Den første testen hadde LIFA engasjert det uavhengige Hohenstein-instituttet i Tyskland til å gjennomføre. Funksjonen ble dokumentert gjennom laboratorie-eksperimenter og test på forsøkspersoner i kontrollerte omgivelser.  Her ble den strikkede metervarens konstruksjon og polypropylen-fiberens egenskaper vurdert hver for seg og sammen.  Professor Rodahls da ferske men enkle test hadde bekreftet det samme.  

            En hyggelig nyhet under møtet i Moss var at Oddvar Brå hadde bekreftet å ha fått og brukt LIFA Super i snart 10 år. 

 

Produksjonen hos LIFA ved inngangen til 1981 

            Sømavdelingen i Sigdal hadde ved inngangen til 1980 16 heltidsansatte, og tre deltidsansatte.  Teoretisk leverte de 36.000 arbeidstimer på årsbasis.  Produktiviteten var i løpet av 1980 kommet opp på samme nivå som i Krokstadelva.  I løpet av 1980 ble det ansatt 4 nye, men ved årets slutt var det bare 10 ansatte tilbake. 
            Planen for opprettelsen av Sigdals-avdelingen forutsatte at det var stort behov for kvinne-arbeidsplasser i Sigdal, og at antall ansatte skulle økes fra 13 til 26.  Når det antallet var nådd, skulle LIFA vurdere å bygge egen fabrikk i Sigdal.  Nå så ledelsen  faresignaler for den ambisjonen. 

            Prognosen for 1981 var på 800.000 plagg Super, en prognose som alle parter forsikret var nøktern.  80% av denne, dvs. 640.000 plagg var fast ordre.   Arbeidet med salg i egen regi av ytterbekledning ble intensivert.  For produksjonen var hovedvekten lagt på kostnadsreduksjon – effektivisering.            

            Siste kvartal i 1980 var Inger Evensen på 3 måneders hospitering hos Northsport i Montreal.  Hun var der for å lære mer om kvalitetskontroll på varemottak, for å bli kjent med hvordan de hadde organisert ferdigvarelageret og ekspedisjonen, og for å lære om Canadiske forhold.  Dette var forberedelse for at hun skulle overta som lagerformann hos LIFA fra januar 1981.  Det ville samtidig frigjøre Jostein Kretz til å konsentrere seg om salg.

 

Arbeidsdeling og styrking av lønnsomheten 

            1980 var det første driftsåret etter at  Joh. Mikkelsen Trikotasjefabrikk var blitt til LIFA Eiendomsselskap AS og LIFA AS – Joh. Mikkelsen.  LIFA AS – Joh. Mikkelsen viste et underskudd på kr 12.250, av en omsetning på ca 17,5 mill.  I realiteten var skjulte reserver løst opp, det reelle underskuddet var over en million kroner.  

            Virksomheten var blitt internasjonal.  Forhandlinger med Helly-Hansen, Northsport og andre tok mye av Haralds kapasitet.  Eli-May besøkte messer og kunder i både Europa og Nord-Amerika.  I  februar 1981 ble alle i den utvidede ledergruppen bedt om å organisere produksjon og salg slik at det gikk uten bistand fra Harald.  Han kom fortsatt til å være involvert, men ikke på ukentlig basis
            Den 25. februar 1981 var LIFA-teamet på plass i München for ISPO 1981, den store vintersportsmessen i Europa. Der møtte de igjen lederne for HH-selskapene i Europa, og diskusjonene rundt produktene fortsatte. Eli-May fanget opp nye trender, spesielt fra alpin-produsentene.  Hun bidro også vesentlig i samtalene med distributørene, for å presentere nye modeller, og for å fange opp ønsker for neste kolleksjon.  Dette var starten på utvikling av neste års vinterkolleksjon. 

            Fokus var fortsatt å gjøre produksjonen lønnsom igjen. Likviditeten ble svekket gjennom første kvartal i 1981, til tross for at kalkylene viste at det var mulig å produsere lønnsomt.  En analyse dokumenterte at de totale lønnskostnadene utgjorde 41% av salgsinntektene for Superundertøy og 44% for sportskonfeksjon.  Det måtte være et forsiktig mål å holde begge under 40%.  
            Styret mente det nå var nødvendig å si opp medarbeidere som ikke klarte normal ytelse.  Bare sømoperatører som kunne tjene penger på akkordarbeid kunne fortsette i bedriften.   Samtidig ville ledelsen sikre at leveringsordrene kom tidligere fra Helly-Hansen.  Da ville produksjonen få tilstrekkelig planleggingshorisont.  Ledelsen besluttet å avvise  oppdrag som var for små til å bli effektive.   

            En vurdering av likviditeten fra 4. april til 4. august i 1981 viste en samlet svikt på en millioner kroner.  Dette måtte diskuteres med banken!  Til styrets møte 11. juni 1981 leverte Harald et notat hvor han sa at driften kunne fortsette som før dersom resultatet ble bedre enn de første månedene.  Men omfanget måtte bli redusert. Hele eller deler av virksomheten bør selges.  Målet ville være å oppnå innsparinger fra den solgte delen, og bedret lønnsomhet for det man beholder.  Det ville bli nødvendig å begynne å importere fra produsenter med lavere kostnader. 

            Han mente det kunne oppstå fare for å måtte gå til akkordforhandlinger, i verste fall konkurs.  Derfor anbefalte han styret å engasjere ekstern konsulent for å råde styret i disse beslutningene.  Del av oppdraget måte være å vurdere daglig leders videre engasjement.  Ekstern konsulent  ble ikke engasjert på det tidspunktet.   

            Styrereferatet slår fast at avdelingen i Sigdal har samme lønnsomhet som resten av bedriften.  For å øke lønnsomheten skulle formannen i Sigdal frigjøres fra fellesoppgaver for å delta mer i produksjonen.  Arbeidsdelingen internt i avdelingen ble omorganisert for å utnytte den enkelte medarbeiders kompetanse bedre.  Biltransporten, som var satt bort til ekstern transportør, skulle overtas av LIFA’s ansatte. 
            Tilsvarende tiltak i Krokstadelva var at hjelpedamene ble sagt opp, og Jon skulle bruke mer tid på sømavdelingen for å følge opp og lede produksjonsflyt og effektivitet.  Dessuten startet en analyse av marked og lønnsomhet for sportskonfeksjonen. 

 

Forberedelser for produksjon i lavkostland 

            Helly-Hansen konfeksjonerte fiberpels-plagg og regntøy i flere fabrikker i Portugal.   I januar 1982 var Harald med Svein Mathisen, fabrikksjefen for HH Portugal, på en reise rundt til potensielle underleverandører i Portugal  Målet var å vurdere kostnadsnivået og mulige samarbeidspartnere. De vurderte også mulige hindringer, og om hindringene kunne fjernes.  I en av de besøkte fabrikkene satt syerskene tett i tett i et skur med jord-gulv.  Det regnet ute og var vått inne.  Dette var ikke en standard LIFA kunne benytte.  
            En stor bedrift med 230 ansatte var spesialister på bomulls T-skjorter, og hadde ledig kapasitet om høsten – Men LIFA trengte produksjon på vår og sommer.  En annen hadde 700 arbeidere, og virket perfekt, men viste seg senere ikke å kunne gjøre jobben. Samlet ble knapt 10 bedrifter besøkt. 
            På rundturen møtte de Fernando Barroso.  Han ga Harald gode råd, en åpenbart kunnskapsrik forretningsmann.  Hans forslag var å sette opp en egen fabrikk i Nord-Portugal.  Rundturen ga LIFA et bilde av hva som kunne være mulig.  Siste stopp var Svein Mathisens bedrift, Helly Hansen Confessiones som beskjeftiget 180 personer.  For hver produksjonslinje var det en linjeleder og to assistenter som sørget for vareflyten.             

            Noen dager senere  reiste Peter Helly-Hansen og Harald til Irland for å undersøke muligheter der.  De begynte i Helly-Hansens egen fabrikk, som ga informasjon om hvilke incentiver Irland ga for å starte produksjon der.
            Flere produsenter ble besøkt.  Viktigst var kanskje møtet med ”IDA Ireland”, som forvaltet subsidier og formidlet kontakt til eiere av bygninger og tomter, men som også kunne hjelpe til ved kjøp av eksisterende bedrift.             

            Vel hjemme igjen falt valget på produksjon i Portugal.

 

Produksjon av Superundertøy i Portugal

            I mars 1982 kontaktet Harald igjen Fernando Barroso som ledet Vasco da Gama LDA, en topp moderne produsent av strømpebukser for damer.  Hans far drev familiebedriften Fabricas Alvorada S.A.R.L.  De tre partene ble enige om at Fabricas Alvorada skulle konfeksjonere 230.000 plagg Super fra metervare strikket hos LIFA.  Leveransene skulle skje fra 23. april til 8. oktober 1982.  Avtalen ble signert den 20. mars 1982. 

Bilde-10-04-Fernando-Barroso-og-søsteren.jpeg

Fernando Barroso og søsteren

            Den første prøveproduksjonen på 2.000 plagg viste at de kunne produsere i henhold til spesifikasjonene. Det meste av deres produksjon var som underleverandør.  Men de produserte også under eget merke for det lokale markedet.  Eieren, Barroso senior,  kunne bare snakke portugisisk.  Derfor var Fernando Barroso garantist og mellommann for kontrakten.
            Problemer og forsinkelser gjorde at oppstart ble senere enn planlagt.  Siden Barroso senior ikke snakket engelsk, kommuniserte LIFA med Helena Macedo Mota.  Helena var en ung dame med utdannelse som var vokst opp nær fabrikken.  Hun var Barroso seniors assistent, og hun ledet produksjonen når senior ikke var tilstede.  Helena ga beskjed til LIFA når det ble problemer, men hadde lojalitet til sjefen. 
            Da LIFA fikk beskjed om at produksjonen hadde stanset, reiste Harald 25. mai 1982 ned for å forstå problemet.  Helena forklarte da at sjefen og hun planla dagens produksjon hver morgen, ut fra forpliktelsene de hadde, og hvem som maste mest.  Ved lunsjtid gikk senior ut for å spise med venner og drikke en flaske eller to med vin.  Når han kom tilbake var han ilter, og ombestemte alt.  Da var det ikke mulig for henne å påvirke. Slik gikk dagene hennes. 

Finansiering av varer i arbeid hos underleverandører

            Leieproduksjonen forutsatte at LIFA strikket mye tidlig på året, sendte stoffene til Portugal med lastebil, og fikk plaggene tilbake når de var sydd ferdig.  Så ble de kontrollert og pakket i Krokstadelva.  Kostnadene ble mye lavere, men rundreisen tok lang tid. Det betød at LIFA måtte finansiere mye mer varer enn tidligere. 

            Allerede i desember 1981 ble det nye økte likviditetsbehovet tatt opp med ledelsen i Kreditkassen i Drammen, som var LIFA’s bankforbindelse.  Foreløpig regnskap for 1981 ble samtidig presentert, og det viste et betydelig underskudd:  1,7 millioner av en omsetning på 16,5 millioner.  Det førte til en underbalanse på 1,6 millioner, som bare kunne forsvares med garantier fra eiendomsselskapet.  Banksjefen og hans assistent ga muntlig tilsagn til at de ville finansiere det forventede store lageret av varer.  Det ville være varer under arbeid i Portugal og på bil fram og tilbake.
            Men da Harald tidlig i mai 1982 ringte assisterende banksjef og sa at nå trengte LIFA tilleggs-kreditten, svarte han nei, ”har du ikke sett regnskapene dine?”  Harald sa at det hadde også Kreditkassen sett da tilsagnet ble gitt.  Etter flere møter med banken ble det klart at finansieringen ikke kom
            Otto Kazil, leder av Shoeller Textil Hard, ble oppringt.  Harald måtte forklare at det ikke var mulig å betale til avtalt tid, og at mellomværendet ville måtte fortsette med å stige fram til oktober 1982.   Da ville produksjonen for sesongen være ferdig, og Helly-Hansen ville betale etter hvert som varene kom.  Kazil besluttet å ta risikoen ved å akseptere dette.

            Harald sier om denne sommeren:  ”Vi drev bedriften med kontinuerlige samtaler med banken, og med våre viktigste leverandører.  Midt oppe i dette ble jeg innkalt til to ukers repetisjonsøvelse i juni 1982.  Jeg fikk låne en ”slepbar” mobiltelefon av svogeren min, og brukte bilen som kontor.  Måtte få permisjon for bankmøter og for å følge opp bedriften.  Det tok et år før jeg hadde fått kreftene og farten tilbake.”  

            Da leverandørene var betalt i slutten av oktober, ble det nytt  møte med banken.  Forholdet var tilbake som normalt. 

            En dag høsten 1982 satt Harald på kontoret da en mann i frakk plutselig kom inn uten at forværelset hadde rukket å varsle, og uten å banke på.  Han spurte om Harald var Harald, og det var han jo.  Mannen kom fra Tolletaten, og de hadde fulgt med på varene som gikk fram og tilbake til Portugal.  Det ble sendt flere kilo tekstiler til Portugal enn LIFA fikk tilbake.  Tollvesenet visste at LIFA drev med tollsvindel, han ba Harald tilstå og forklare hvordan svindelen fungerte.
            Harald forklarte at metervaren ble kuttet opp til deler, og så sydd sammen til plagg.  I den prosessen ble en del av metervaren avfall.  Avfallet ble ikke returnert til Norge. Tollvesenets representant trodde ikke på dette, men ga opp og gikk.

 

Konsekvensene av produksjon i lavkostland 

            Til styremøtet 28. juni 1982 forelå et notat som innledes med 
            ”Driftsresultatet har vært farlig dårlig gjennom to år.  En rekke tiltak er gjennomført for å bedre lønnsomheten på kort sikt, for å kunne vurdere de langsiktige virkninger og muligheter.  Etter å ha analysert del-virksomhetene og deres innbyrdes påvirkning, synes følgende klart:
            En sentralenhet med produkt-utvikling som funksjon, og med inntekter fra lisenser etter gjeldende avtale fra USA og Canada, og med tilsvarende satser fra Europa vil gi trygt overskudd for LIFA.
            For Helly-Hansen vil det være meget lønnsomt å leieprodusere Superundertøy i  Portugal eller tilsvarende land,  også etter at lisensavgift er betalt til LIFA. 
            Drift av strikkeri i Norge gir positivt resultat, samtidig som det gir trygghet for kvalitet og regularitet i leveringer.  Eget strikkeri er også en fordel i produktutviklingen.
            Handel med Playtex dameundertøy og egen sportskonfeksjon gir positivt resultat, samtidig som det gir gode bidrag, og et ekstra ben å stå på. 
            En konfeksjonsenhet med 25 ansatte i Norge vil kunne gå i balanse.  I hvert fall for året 1983 kan det være avgjørende å ha en egen konfeksjonsenhet av hensyn til sikkerhet i leveringer av Superundertøy, norske myndigheter og presse.  Det vil også være nyttig for  produktutviklingen.”  

            Under styremøtet 13. august 1982 konkluderte styret med at driften i 2. halvår ville gi overskudd, men likviditeten vil bli anstrengt som følge av forsinkelsene i Portugal-produksjonen.  Gjeld og aktiva var i balanse.  Det var 0 i egenkapital.  Og det var konstant likviditetsmangel.  
            Styret mente at det var behov for tilførsel av minst 1 mill kroner for å gi normal drift. Det var to hovedmuligheter for dette:
–          Ta inn ny medeier som kombinerte det å sette inn ekstra egenkapital, med å gi selskapet et lån. 
eller
–          Selge produksjonsrettighetene i Europa for Superundertøy til Helly-Hansen.  Da måtte HH overta utstyr for kr 2-3 mill,  betale 4% royalty av omsetningen, og kjøpe stoffer til forhåndsbestemt pris i minst 3 år. 
            Styret listet opp potensielle investorer, men konkluderte med at utvidet samarbeid med Helly-Hansen ville være å foretrekke slik situasjonen var blitt.  Helly-Hansen hadde flere ganger uoppfordret tilbudt å overta hele Super-produksjonen, eller kjøpe LIFA AS.

 

Forslag om overdragelse av konfeksjoneringen 

            Den 18. august sendte styret i LIFA brev til Direktør Anton Zeiner i Helly-Hansen, hvor det ble referert til samtale dagen før.  LIFA orienterte om at konfeksjonering av Superundertøy i Norge må avvikles fordi den ikke er lønnsom lenger.  Det kreves et administrativt apparat for å styre ekstern produksjon.  Helly-Hansen hadde allerede et slikt apparat på plass.  Det ville ligge en betydelig synergieffekt i å overføre produksjonen til Helly-Hansen.  Av den grunn inviterte LIFA til forhandlinger.  
            Utgangspunktet for dette ville være den avtalen som tidligere var inngått mellom LIFA Inc. og Helly-Hansen (US) Inc.   Hovedelementene ville være at rettighetene skulle overdras mot et engangsbeløp og en løpende lisensavgift
            LIFA ville fortsette med produktutvikling og oppfølging på teknologisiden.  I en periode på 3 år ville LIFA fortsette å strikke metervaren med samme volum som i 1982.  Det ble satt en tre ukers frist for avklaring.

 

Forhandlinger med maktspill

            Det første forhandlingsmøtet ble holdt i Moss 1. september 1982. 

            Den 28. september 1982 varslet LIFA ledelsen i Helly-Hansen om at LIFA hadde måttet produsere mer Super i Norge enn planlagt, fordi leveringene fra Portugal var forsinket.  Dette hadde ført til ytterligere likviditets-svikt.  Derfor ønsket LIFA at forhandlingene skulle kunne sluttføres i uke 40.  Dersom det ikke var mulig, var det nødvendig for leveringsevnen til Helly-Hansen at LIFA ble tilført et kortsiktig lån på kr 1 mill.,  som ble fratrukket i betalingene av de siste leveransene i året.

            Den 1. oktober 1982 var det berammet et møte i Moss for å diskutere situasjonen. Helly-Hansen stilte alltid med mange mennesker mens Harald stilte alene.  Derfor varslet Harald at LIFA denne gang ville stille med de som var nødvendige for å kunne svare på alle spørsmål, det inkluderte Anne-Lise, Eli-May og Jon.  I samarbeid med sin venn Leif Landsverk hadde Harald planlagt hvordan møtet skulle forløpe fram til ønsket konklusjon. Alle fire fra LIFA hadde dette manuset foran seg under møtet.   Til Haralds glede fulgte også Helly-Hansen den planlagte argumentasjonsrekken.  Konklusjonen ble som i manuset. 

            Den 5. oktober ringte Zeiner til Harald og ba ham komme til et møte med Advokat A.B. Bugge i Moss dagen etter.  Bugge var på den tiden den reelle makten i Helly-Hansens styre.  Det var tydelig at dette kunne bli vanskelig, så Harald fikk med seg Leif til møtet.  Zeiner tok dem med inn til møterommet hvor Bugge satt, og de hilste. 
            Så spurte Bugge om Zeiner hadde lovet ”disse herrene” noe, og Zeiner svarte nei.  Han gikk altså fra enigheten fra forrige møte.  Bugge sa  at de ikke hadde noen interesse av at det gikk bra med LIFA.  ”Da har vi vel ikke noe mer å snakke om”.   Møtet var slutt. 
            I bilen hjemover diskuterte Leif og Harald hva som var neste skritt.  Situasjonen kunne bli kritisk for LIFA.  Leif sa at da måtte eierne i LIFA gjøre det som er verst mulig for Helly-Hansen.  Etter å ha tenkt litt, mente Harald at det måtte være om LIFA ble solgt til Øglænd-konsernet, med samarbeidskontraktene mot Helly-Hansen.  Så det ble planen. 

            Jons svigerfamilie var fra Sandnes, og to av svogerne hans var ansatt i lokale industribedrifter.  Harald ringte den ene, og spurte om noen av hans venner satt høyt i Øglænds ledelse.  Han hadde en venn på nummer to-nivå. Han ble kontaktet, og de ble enige om at Harald skulle møte ham neste formiddag i Sandnes
            Deretter ringte Harald til Ulf Trenum i Helly-Hansen og fortalte at det ser ut til at LIFA bryter med Helly-Hansen og går videre alene.  Men Harald trengte en med Trenums innsikt i varestrømmen, og spurte om han ville bli med i det nye opplegget.  Det ville han.  Han måtte love ikke å si noe til noen i Helly-Hansen.  Harald visste at Trenum var lojal, så han ville sikkert umiddelbart varsle sin overordnede.  Else og Anne-Lise ble instruert om å svare alle telefoner fra Helly-Hansen neste dag med at Harald ikke var tilgjengelig, han var i Sandnes.

            Den 7. oktober var Harald i møte med Kjell B. Andersen hos Øglænd.  De ble enige om at Harald fikk rett til å selge alle aksjene i LIFA AS til  Øglænd for kr 1,-, men ikke plikt. Ledelsen i Øglænd aksepterte at de i utgangspunktet bare ga ryggdekning for forhandlingene med Helly-Hansen, men så at det var en reell mulighet for at det ble brudd, og da ville de overta LIFA.  Arbeidsplassene og virksomheten ville blitt reddet, og familien ville berge eiendomsselskapet.
            Den helgen var det Fagsportmesse på Storefjell, og Harald ble der til mandag.  Zeiner ringte til hotellet og ga beskjed om at Harald måtte ringe.
            Mandag 11. oktober var Harald tilbake på kontoret, og ringte Zeiner.  Zeiner sa at det siste møtet hadde blitt helt feil, og ba om at forhandlingene startet der de avsluttet i forrige forhandlingsmøte.
            Den 19. oktober 1982 hadde Emil Martens og Harald Mikkelsen et møte om det framtidige forholdet mellom partene.  Martens utarbeidet to dager senere et notat fra møtet, hvor hovedlinjene for den framtidige avtalen ble skissert. 

            Den 4. november sendte Harald et avtaleutkast til Advokat Larsen. Utkastet bygget  på tidligere avtaler med HH.  Etter samtaler med Advokat Larsen sendte LIFA notatet til Martens den 8. november.  Samme dag kom utkast til intensjonsavtale fra Martens, med noen punkter som måtte diskuteres videre. 
            Den 11. november 1982 møttes Zeiner, Martens, Mikkelsen og Harald i Oslo.  Da hadde Helly-Hansen utarbeidet et utkast til intensjonsavtale.   En ferdig signeringsklar avtale skulle foreligge før årsskiftet.
            Den 12. november sendte Martens til LIFA sin versjon av den samme avtalen i renskrevet form

            Den 2. desember 1982 mottok LIFA telex fra Helly-Hansen hvor Martens sa at styret i Helly-Hansen aksepterte utkastet til avtale, og inviterte til undertegning av intensjonsavtalen dagen etter.   Partene fortsatte å forhandle om detaljene i denne avtalen med bistand fra advokatene Sven Olav Larsen og Carl J. Hambro.
            Den 23. mai 1984 ble den nye avtalen med Helly-Hansen A/S signert av begge parter.  Da hadde samarbeidet, produksjon og handel, pågått med intensjonsavtalen som rettslig grunnlag siden den 2. desember 1982.

Søm av Superundertøy  ble faset ut 

            LIFA var fortsatt sterkt involvert i produksjonen av Super gjennom 1983, mens Helly-Hansen gradvis overtok ansvaret og styringen av underleverandørene. Til slutt ble det hele styrt av HH’s produksjonsledelse som allerede hadde mange underleverandører utenfor Norge.  
            For strikkeriet ga endringen mer langsiktighet, fordi alle undertøy-stoffer skulle leveres til underleverandører som Helly-Hansen kontrollerte.  De tidligere prognosene som strikkeriet leverte etter ble nå til faste strikkeordrer.   

 

LIFA kjøper datastyrte strikkemaskiner

            Tidlig i 1984  dukket det opp tilbud på brukte strikkemaskiner fra konkursbo i USA.  Dette var samme type maskiner som HH (US) Inc. kjøpte vel et år tidligere.  Jon ønsket å kjøpe disse ”for å øke kapasiteten og fleksibiliteten, samtidig som vi kom på talefot kvalitetsmessig med HH (US) Inc.  Det dreier seg om 16 maskiner for US$ 10.000.  I tillegg vil komme frakt på ca kr 100.000 og reiser kr 25.000. Det blir minst 5 maskiner + reservedeler. – –
            Beslutning: Jon reiser til USA i morgen og forhandler om kjøp, og inspiserer maskinene.  Det er likviditet til kjøpet.”
           

            Jon reiste til Greensborough, North Carolina, hvor maskinene var.  HH (US) ønsket å kjøpe noen av maskinene.
            Da Jon hadde inspisert maskinene og godkjent dem, ble det avtalt at HH US skulle overta en del av dem.  For å kunne sende dem, ble det rekvirert containere gjennom LIFA’s speditør, som arrangerte transporten til Norge.  Jon hyret inn karer han fant rundt lokalene der maskinene sto.  De hjalp ham med å demontere og pakke maskinene inn i containerne. 
            Da jobben var gjort, og det nærmet seg skipning, kom en mann inn og forklarte at  skiltet utenfor viste at maskinene var pantsatt, og at det var ulovlig å flytte dem.  Spørsmålet var om selgeren hadde rett til å selge.  Harald sjekket med sin advokat i New York, som sa at det nesten sikkert var OK, maskinene var kjøpt og betalt.  Selgeren var den som mest sannsynlig eide maskinene.
            Om den som solgte maskinene ikke hadde rett til det, ville det ikke være noe stort problem at maskinene var demontert og pakket.  Problemet ville bli større når de var eksportert.  Derfor anbefalte advokaten at Jon for sikkerhets skyld skulle følge containerne til de var lastet om bord i skipet.  Så snart de var nede i skipet var de eksportert og ikke lenger i USA.  Da var maskinene sikret, mens Jons risiko økte.  Derfor burde han ta første fly ut av USA etter at containerne var om bord.  Slik ble det.  Det viste seg senere at alt var i orden.

            Maskinene ble tatt imot med stor entusiasme i strikkeriet i Mjøndalen.  Dette var avanserte strikkemaskiner styrt av Rockwell computere.  Man kunne oppnå mye uten å benytte computerne, men det fantes programmerere som kunne programmere data-taper for de konstruksjonene Jon måtte ønske. HH (US) hadde allerede kontakt med programmerere for maskinene de hadde i drift der.  Tom Eker fikk hovedansvar for å lære seg maskinene og sette dem i drift.
            Så oppsto et for LIFA overraskende problem.  Maskinene gikk på 60hz vekselstrøm, ikke 50hz som i Norge.  For å kunne bruke dem ble det innkjøpt en omformer til hver maskin, og det kostet nesten like mye som maskinene (som var kjøpt for ca 2% av nyprisen).  Snart kom maskinene i  gang, og bidro til nye konstruksjoner og økt kapasitet. 

 

Bilde-10-05-Rockwell-strikkemaskiner.jpeg

Rockwell strikkemaskiner

 

Til toppen av siden