Kap. 8: LIFA i allianse med Helly-Hansen A/S 1975 – 80

Tekst: Harald Mikkelsen
Fotos: Familien Mikkelsen (der ikke annet er oppgitt)
Tilrettelagt av: Magne Grønvold NE
Februar 2017

Sammendrag

            Høsten 1974 forhandlet LIFA med ledelsen i Helly-Hansen A/S om en samarbeidsavtale for markedsføring og salg av Superundertøyet.  Avtalen dekket Norge og resten av Vest-Europe unntatt Sverige.  Den trådte i kraft 1. januar 1975.  Gjennom 1975 ble samarbeidet gradvis utviklet – først i Norge og så Tyskland og Sveits. 
            Samtidig arbeidet LIFA videre med å utvikle virksomheten med resten av sportsklærne.  For å styrke eksportarbeidet ble LIFA med i eksportsamarbeidet Norwegian Ski Council (NSC).  Under Vinter-OL i Innsbruck / Seefeld våren 1976 var LIFA aktive, og fikk god eksponering ved medaljevinnere både i langrenn og på skøyter.  Under Sommer-OL samme år skapte roerne og presse for LIFA. 

            Mot slutten av 1976 overtok Helly-Hansen også distribusjonen i Sverige, og det gode samarbeidet med Ryonbolaget måtte avvikles. 
            Høsten 1976 kom Jon tilbake til bedriften etter endt utdannelse, og overtok ledelsen av strikkeriet, med plan for at han skulle overta ansvar for all produksjon.
            Produksjonen av Superundertøy økte kraftig, produksjonen ble stadig forbedret, og sommeren 1977 etablerte LIFA en sømavdeling i Sigdal.  Da var planen å produsere 750.000 plagg Superundertøy det året.

            Den kraftige veksten førte til endringer på alle områder i bedriften.  Den førte også til behov for mer kapital.  I en personlig eiet bedrift kunne kapitalen bare komme fra overskudd eller nye lån.  Lønnsomheten var ikke god nok til å finansiere veksten, så det ble betydelige låneopptak.  Dette skyldtes delvis at dette var en periode med kraftig lønnsvekst i Norge, delvis koblet med periodevis prisstopp.
            For å klare produksjonstoppene ble noe produksjon satt ut til leieprodusenter i land med lavere kostnader.  Det ga i begynnelsen mye læring fra uforutsette utfordringer. Samtidig økte antall egne ansatte kraftig.  Det viste seg etter hvert at dette førte til stor gjennomtrekk av ansatte, og til dramatisk økning av sykefraværet.
            For å få mer plass ble strikkeriet i 1979 flyttet til et lokale i tidligere Mjøndalen Cellulosefabrikk.  Parallelt startet bygging av et moderne høylager som utvidelse av fabrikkbygningen i Krokstadelva.
            I 1979 nådde produksjonen nesten 1 million plagg Super.  Det utgjorde 90% av salgsinntektene det året.
            Sommeren 1980 ble den personlige virksomheten Joh. Mikkelsen Trikotasjefabrikk omdannet til to aksjeselskaper: LIFA A/S – Joh. Mikkelsen og LIFA Eiendomsselskap A/S.  Begge fortsatt eid av Johan Mikkelsen.
            I 1980 hadde Johan Mikkelsen kommet seg etter kreftoperasjon noen år tidligere, og han var blitt 68 år.  Han ville bli pensjonist.  Derfor ble selskapets 34-års jubileum feiret i mars det året, med fest for alle ca 130 ansatte

 

Forhandlingene 

            Høsten 1974 begynte forhandlinger med Helly-Hansens ledelse.  Forhandlingene foregikk med Advokat Sven Olav Larsen og Harald på LIFA’s side. Helly-Hansens A/S var representert med Administrerende direktør Emil Martens og Markedsdirektør Anton Zeiner med deres advokat C. J. Hambro.  Møtene var i Hambros kontor i Oslo.  Forhandlingsrommet var stort med mørke møbler fra tidlig 1900, og virket veldig høytidelig. 
            Det ble lange og detaljerte forhandlinger gjennom mange møter.  Formen vekslet mellom uformelle samtaler og tunge juridiske argumenter fra advokatene.  Sven Olav og Harald var til sammen like gamle som hver av Helly-Hansen-direktørene, mens Hambro var nærmere LIFA-teamet i alder.  Etter hvert begynte partene å kjenne hverandres tankegang.  Når Hambro på et punkt ikke lenger hadde argumenter, sa han at forslaget fra LIFA var ”konseptuelt umulig”.  Da visste Sven Olav og Harald at de kunne si at de ikke ville forhandle videre på dette punktet, det måtte stå.  Forhandlingene hadde også muntre mellomspill, som da Hambro delte ut drops og Zeiner tok to – Hambro løftet pekefingeren og sa ”Fy – du er uveloppdragen”.
            Et kjernepunkt var hvilket geografisk område avtalen skulle gjelde.  LIFA hadde en god distributør i Sverige, RYON-bolaget, som de ikke ønsket å miste.  Men LIFA hadde ikke god nok distribusjon i Norge.  Her begynte Odlo å nærme seg.  Og LIFA savnet solide importører i Mellom-Europa.  Derimot var LIFA kommet godt i gang i Nord-Amerika.  Der var Helly-Hansen bare tilstede på vestkysten, med klær for profesjonelle fiskere. 

            Resultatet ble en avtale som i utgangspunktet dekket Norge og resten av Vest-Europa, unntatt Sverige.  Det var åpnet mulighet til senere å utvide til land utenfor Europa, men ikke Nord-Amerika.  Det ble også åpnet for at Helly-Hansen kunne få overta Sverige på et senere tidspunkt. 
            Den 1. januar 1975 trådte avtalen i kraft, og da startet det praktiske arbeidet. 
I et av de første møtene etter at samarbeidet var kommet i gang, måtte Harald melde avbud i siste liten.  Han forteller: 
            ”Jeg var på sykehuset for å være med på fødselen av vår sønn, Jon Anders. Det utsatte møtet med Gustad og Zeiner ble gjennomført på Oslo-kontoret noen dager senere.  De to eldre herrene stilte seg helt uforstående til at ikke min kone kunne føde uten min hjelp. De hadde da aldri vært tilstede ved noen fødsel.  
            Denne generasjonsforskjellen preget samarbeidet i stor grad.  Vi kunne snu oss hurtig og ventet hurtig reaksjon, Helly-Hansen var langsomme og omstendelige.  Med hver våre styrker og svakheter.”

            Med dette hadde LIFA en sterk partner for å forsvare og utvikle markedet for Superundertøy.  Nå var produktene tilstede på alle messer, og reklamekampanjene ble profesjonelle.  Salget økte, også presset for større produksjonskapasitet. 
            Helly-Hansen forventet presise leveringer.  Nå begynte arbeidet med å gjøre LIFA’s produksjon mer strømlinjeformet.  Omsetningen økte år for år, LIFA ansatte stadig flere i Norge.  Fokus kom til å bli på produktutvikling og stadig utvidelse av kapasiteten.

 

Oppstart av samarbeidet januar 1975

            Den 8. januar 1975 forteller DT&BB at LIFA sammen med Idrettshøyskolen i noen måneder hadde eksperimentert med hoppdresser som var varmere, og som ga bedre glideevne i luften.   Under hoppuken 1974/75 vant østerrikerne med hoppdresser som blåste seg opp som ballong og ga bedre fly-egenskaper.  De som ville fly vant, og LIFA konsentrerte seg videre om langrenn. 
             Samme dag meldte avisen i en annen artikkel at Thomas Magnusson under monolittrennet helgen før var blitt frastjålet sitt nye superundertøy, en prototype som var til utprøving blant noen få idrettsutøvere.

            I en notis tilknyttet de to ”agurk-pregede” artiklene over sier DT&BB: 

SAMARBEIDE MED HELLY HANSEN

            Fra 1. januar 1975 har Helly-Hansen A/S overtatt salg og distribusjon av LIFA Super spesialundertøy for tur- og idrettsfolk.
            Produktene er utviklet og produseres av Joh. Mikkelsen Trikotasjefabrikk, Krokstadelva, som har ønsket å styrke markedsføringen av dette spesialundertøyet.  Det er derfor inngått en samarbeidsavtale med Hell-Hansen A/S, som overtar salg og distribusjon, mens Joh. Mikkelsen Trikotasjefabrikk vil konsentrere seg om produktutvikling og produksjon.  Joh. Mikkelsen Trikotasjefabrikk vil også selv fortsatt markedsføre sin produksjon av yttertrikotasje.
            Det nye undertøyet passer godt inn i det øvrige sortiment hos Helly-Hansen A/S, som har et vel utbygget markedsføringsapparat både innen- og utenlands.”

Bilde-08-01-Moss-Dagblad-med-Grethe-Temte-og-Johan-Mikkelsen.jpeg

Moss Dagblad med Grethe Temte og Johan Mikkelsen

Bilde-08-02-Signe-Pettersen-og-Per-A-Sommernes.jpeg

Signe Pettersen og Per A Sommernes

            LIFA’s daglige kontakt i Helly-Hansen var med Peter Helly-Hansen, Per Sommernes og hans assistent Ulf Trenum.  
            Per Sommernes hadde god erfaring i bedriften, og gjorde en god jobb, med ønske om å legge til rette for et godt samarbeid.  Samtidig hadde han lært hva som skulle til for å overleve i selskapet og med Zeiner. 
            Ulf Trenum var den som fulgte opp LIFA-produktene fra dag til dag, spesielt på leveringssiden.   

            Helly-Hansen A/S var et familiedominert selskap.  Siden 1942 hadde selskapet vært ledet av Leiv Helly-Hansen, 3. generasjon i familien.  Han var en særdeles fremsynt, kreativ og nærmest kunstnerisk leder, – en person med et spesielt forhold til både firmaets ansatte og til dets produkter, kort og godt en person det sto stor respekt av.
            Leivs sønn Peter hadde Harald et tett og godt samarbeid med i prosjektet ”LIFA – Helly-Hansen”, noe som bidro til at LIFA etter hvert ble en betydelig del av konsernet Helly-Hansen A/S.

            Beklagelig for selskapet hadde Leiv Helly-Hansen mistet livet bare 50 år gammel, allerede i 1967.   Efter en interimsperiode ble økonomisjefen Emil W. Martens i 1969 utnevnt til ny administrerende direktør, mens den noe yngre markedssjefen, Anton L. Zeiner, ble merkantil direktør.  Han  posisjonerte seg naturlig nok til å kunne overta som administrerende etter Martens.  

            Da Leiv Helly-Hansen døde var Peter i startfasen av sin utdannelse til siviløkonom, i England og USA.  Efter ferdig utdannelse arbeidet han først noen år i forskjellige firmaer i Oslo, før han fikk stilling som salgssjef i Helly-Hansen A/S i Moss.
            Uten å gå i detalj skulle det dessverre vise seg vanskelig for Peter å få et naturlig innpass i toppledelsen av Helly-Hansen A/S.  Derfor fikk han heller den coaching og de mulighetene han naturlig kunne hatt glede av mot en fremtidig lederrolle i selskapet.  Dette var beklagelig, da Peter var dedikert og kunnskapsrik, og en sporty bruker av H-H’s og LIFA’s produkter.

 

LIFA som leverandør av sportsbekledning

            Lifa ønsket også å bygge videre på resten av sportsklærne: skidresser, treningsdresser og klær for spesialgrener som turn og roing. 

            I 1974/75 ble LIFA medlem av ”Norwegian Ski Council”.  NSC ble stiftet etter initiativ fra Gunnar Hoff som i begynnelsen av 1970-årene ledet Kongsberg Skifabrikk.  Men Kongsberg Skifabrikk stanset driften i 1975, og da overtok Ole Fred. Hagen fra Suveren Skofabrikk A/S som leder av NSC.  Egil Offenberg ble ansatt som daglig leder, han kjente bransjen gjennom sin tilknytning til Splitkeinfabrikken.
            Gjennom NSC samarbeidet medlemsbedriftene om felles annonsering, felles aktiviteter på messer i Europa og Nord-Amerika, og andre felles tiltak. 
            Til olympiske vinterleker i Innsbruck/Seefeld ettervinteren 1976, leide NSC en nesten ferdig bygget enebolig inne på langrennstadion i Seefeldt. Dette ble under lekene ”NORWAY SERVICE CENTER”,  hovedkvarter og varmestue for sponsorene og gjester. 
            Blant velkomne gjester var Kronprins Harald og Kronprinsesse Sonja.  Skisporene ut og inn av stadion gikk rett foran vinduene, og inne kunne man følge sendingene på TV for alle OL-grener. 

            Den 16. desember 1975 forteller DT&BB at LIFA leverer utstyr til flere OL-tropper under de kommende olympiske vinterleker i Innsbruck/Seefeld.  Nå har LIFA konsentrert seg helt om klær til idrettsfolk. 
            Hilde og Harald reiste til Seefeld en uke før OL åpnet, for å snakke med laglederne.  LIFA hadde på forhånd avtale med 5 nasjonallag om levering av skidresser og Superundertøy.  Da OL åpnet gikk 13 nasjoner med LIFA Superundertøy.  I Seefeld møtte de Per L. Andersen som var sportsjournalist i DT&BB. Han skrev en artikkel om deres LIFA og vinterlekene.   Hilde og Harald måtte reise hjem en uke etter åpningen, jobbene hjemme og to små barn hos mormor og morfar ventet.  
            Det ble mange medaljer for Super-undertøyet, og en sølvmedalje til skidressene: Bill Koch fra USA gikk inn til sølvmedalje på 30 km i LIFA-skidress og Superundertøy.  Han gikk også i LIFA 4 år senere i Lake Placid.

Bilde-08-03-Per-L.-og-Hilde-i-Seefeldt-1976.jpeg

Per L. og Hilde i Seefeldt 1976

Bilde-08-04-Bill-Koch-USA-Sølv-på-30-km-OL-76.jpeg

Bill Koch USA Sølv på 30 km OL 76

            I ettertid husker Harald best gull- og sølvmedaljene Sten Stensen tok på 5.000 og 10.000 meter.  Han var en frontperson for å gjøre Superundertøy kjent, og ble senere både en nær venn og i noen år forretningspartner. 

Bilde-08-05-Sten-Stensen-i-gulløpet-i-Innsbruck-1976.jpeg

Sten Stensen i gulløpet i Innsbruck 1976

Bilde-08-06-Lisbeth-Korsmo-bronse-1500-m-skøyter-OL-76.jpeg

Lisbeth Korsmo bronse 1500 m skøyter OL 76

            På hjemmebane gikk mange klubblag i LIFA-skidresser, så merket ble godt synlig i NM både for langrenn, og hundekjøring.  

Bilde-08-07-OL-sølv-Montreal-1976-firer-uten-styrmann.jpeg

OL-sølv Montreal 1976 firer uten styrmann.

            Året ble viktig også i andre idrettsgrener.  I 1976 ble sommer-OL arrangert i Montreal. Der tok de norske roerne i firer uten styrmann sølvmedalje, med Arne Bergodd, Rolf Andreassen, Finn Tveter og Ole Nafstad.

 

Brødrene Alf og Frank Hansen vant gull i dobbeltsculler.  De rodde i drakter fra LIFA, hvor en kreppnylon bukse var sydd sammen med en Super-singlet.  Arbeiderbladet siterte 10. juni 1976 ro-trener Knut Amundsen i uttalelser om de nye helskårne rodraktene som Bergodd og Andreassen hadde bidratt til å utvikle sammen med LIFA:  ”Antakelig (tjener man) mest på det psykiske plan.   – Det dreier seg mest om roernes velbefinnende.  Nå slipper man bl.a. at åren f. eks skal kunne henge seg fast i et buksebelte eller en trøye.”

 

Bilde-08-08-Frank-og-Alf-Hansen-OL-gull-1976.jpeg

Frank og Alf Hansen OL-gull 1976

            LIFA hadde fått distributører for skiklærne i Sverige, Østerrike, Sveits, Tyskland, USA og Canada.  I overgangen 1976/77 ble det klart at Helly-Hansen Sverige hadde større kapasitet til å øke salget i Sverige enn Ryonbolaget hadde.  Derfor måtte LIFA avslutte samarbeidet med Ryonbolaget.  Helly-Hansen Sverige under ledelse av far og sønn Wister satte i gang et kraftig innsalg, med prognose på 100.000 solgte plagg i 1977

 

Todeling av virksomheten i 1977

            Høsten 1976 kom Jon inn i bedriften etter utdannelse ved driftsteknisk linje ved Bergen tekniske skole.  Han spesialiserte seg på tekstil gjennom å delta i bedriftens ulike produksjonsområder, og var bedriftens framtidige driftsleder under opplæring.   Jon var gift med Tone.  De hadde datteren Silje. Familien flyttet inn i verksmesterboligen. Der bodde de også da sønnen Øystein ble født. 

            I 1976 ble det enighet med de ansatte på kontoret om en moderne avtale for arbeidstiden: fra 08.00 til 15.30, fem dager i uken, og: ”overtid uten godtgjørelse for å være à-jour med oppgavene, dog slik at total arbeidstid innenfor en kalendermåned ikke overstiger 160 timer”. 
            Omsetningen i 1976 økte til 5 millioner kroner, og ved årsskiftet ble det forventet en økning på 50% i 1977.  I juni ble prognosen økt til 9,5 millioner kroner.   Dette krevet svært hurtig økning av kapasiteten.

            For å håndtere veksten hadde LIFA allerede i 1976 kjøpt betydelig strikkekapasitet fra strikkeriet KnitTex A/S i Bærum. Bedriften var eiet av Per Asker. Han hadde mange strikkemaskiner med 30 tommer diameter, som egnet seg godt for slik produksjon.
            For å få eksternt syn på driften, engasjerte LIFA tidlig i 1977 Weinmüller Textil-unternehmensberatung AG.  Dette sveitsiske konsulentselskapet gjennomførte en analyse og ga råd om hvordan LIFA’s drift kunne styrkes.  På den tiden var strikkeri og råvarelager i kjelleren, produksjon av undertøy i første etasje, og produksjon av sportsklær i andre etasje.  Super-undertøy ble bare produsert i hvitt, men farger ville komme i løpet av de nærmeste månedene. 
            Weinmüller sa at de var enige i firmaledelsens følgende beslutninger:

  1.       Å bygge opp – ved siden av undertøyet – et videre, fremtidsorientert sportsbekledningsprogram, både for sommer og vinter
  2.       Å forhandle dette programmet i egen regi både i Skandinavia og for eksport.De mente at dette ville redusere avhengigheten av Helly-Hansen, som var distributør av undertøyet. 
               Dette ville også kunne føre til en økt omsetning pr årsverk i bedriften.  I 1976 skapte hver medarbeider i gjennomsnitt en verdi på ca 45.000 kroner.  Weinmüller mente at en økning til 70.000 burde være mulig.  Omsetningsverdien pr medarbeider burde kunne økes til kr 150.000.
      Konsulentene stilte seg også positive til at LIFA ønsket å erstatte leieproduksjon med økt egen kapasitet. 

            Produksjonen i 1976 krevet 60 tonn metervare.  Halvparten av den strikkevaren som var nødvendig for undertøyet ble leiestrikket ute. I 1977 var det planlagt å øke produksjonsbehovet til 80 tonn. 
            Weinmüllers forslag var å kjøpe 6 brukte rundstrikkemaskiner på 30”.  LIFA kjøpte flere interlockmaskiner med 44 systemer (som strikket 22 masker i høyden for hver omdreining.  Senere kjøpte vi 30” ribbmaskiner med 60 systemer, som bygget 60 masker i høyden for hver omdreining. 
            Ved siden av økning i volumet, vil bredere stoffer med lik bredde redusere svinnet med 4-6%.  Samtidig anbefalte de bedre registrering av produktiviteten på maskinene.   Disse rådene fulgte LIFA i tiden som fulgte.
            Weinmüller anbefalte også å splitte metervaren og legge den ut i større bredde, men dette rådet ble ikke fulgt.  Markedet hadde ikke noen legge-maskin som kunne håndtere det løse Super-stoffet.

            For sømavdelingene anbefalte Weinmüller at LIFA skulle standardisere på én type overlock-maskiner, for å forenkle vedlikeholdet.  Alle overlock-maskiner burde få montert trådkutter for å spare syerskene for en ekstra bevegelse, og for å spare tid og sytråd. 
            Videre anbefalte de at den interne transporten av de tilskårne delene skulle foregå i plastkasser på 40*40*60 cm.  Formannen Liv Rustad så at det ville være en fordel om kassene i tillegg også inneholdt alt tilbehør som skulle til for å ferdigstille produktene: som glidelåser, merker, strikk etc.  Da kunne sømoperatørene konsentrere seg om oppgaven sin. Hittil hadde de måttet bruke tid til å lete fram det de trengte av tilbehør.  Gjennom endringen fikk formannen også bedre kontroll med lageret for tilbehør.
            Konsulentene mente også at hver arbeidsplass burde ha et avlastningsbord på hver side av operatøren, slik at plaggene ble flyttet fra inngående kasse til utgående kasse under sømarbeidet.  De anslo at behovet ville være ca 500 plastkasser for å dekke de 40 sømopratørene.   Dette ble iverksatt.

 

Bilde-08-09-Fra-systua-i-Krokstadelva.jpeg

Fra systua i Krokstadelva

Bilde-08-10-Liv-Rustad-syr-Super-bukse.jpeg

Liv Rustad syr Super-bukse

            I sin sluttrapport understreket Weinmüller at forslagene kom fram i dialog med medarbeiderne i LIFA.  Dermed var det også enklere å gjennomføre.  Gjennomføringen begynte umiddelbart etter at rapporten var avgitt.  Men noe tok likevel tid.

 

LIFA i Sigdal 

            Allerede før rapporten fra Weinmüller var ferdig i 1977, ble det klart at LIFA ikke hadde plass nok til å sy alle plaggene det var behov for å produsere.  Det var ikke tid til å bygge ut, og finansiering ville være en utfordring.    

            Helly-Hansen var i ferd med å etablere en sømavdeling for fiberpelsprodukter i Finnmark, med tilskudd fra et oljeselskap som ville ha goodwill hos norske myndigheter, og med tilskudd fra Distriktenes Utviklingsfond.
            Mikkelsen og Harald visste at Sigdal var nærmeste kommune som kunne utløse tilskudd fra Distriktenes Utviklingsfond.  Sigdal Kommune reagerte hurtig og positivt på henvendelsen fra LIFA.   De var interessert i å bidra med rimelige lokaler, og billig men bra hus for en leder i oppstartsfasen. 
            Sigdal Kjøkken A/S hadde skapt forståelse for industriproduksjon i denne landbrukskommunen.  Men bedriften hadde få jobber for kvinner.  
            Den 2. juni 1977 var Harald på befaring sammen med ordføreren i Sigdal, Hallgeir Ålien.  De fant egnede lokaler.  Samme kveld vedtok formannskapet å stille eiendommen til disposisjon, og dagen etter kom Ålien til LIFA med vedtaket.  En artikkel i Norges Handels og Sjøfartstidende den 9. juli 1977 sier at innredningsarbeidet startet et par dager etter vedtaket. 
            Den 14. juni sendte LIFA søknad til Fylkesmannen i Buskerud om tilskudd fra Distriktenes utbyggingsfond: 
            Opplæringstilskudd på                    kr   88.000 
            Lån eller investeringstilskudd på     kr   76.000 
            og en driftsgaranti på                      kr 375.000.    

            Avtaler og godkjenninger var klar i løpet av sommeren, og produksjonen startet opp rett etter sommerferien.  Eva Kristoffersen ble overtalt til å påta seg jobben med å lede avdelingen i Sigdal den første tiden.  Det var nødvendig at en som kjente produksjonen fra Krokstadelva var tilstede for å lære opp de nye ansatte, og lede dem fram til arbeidet nærmet seg normal produksjon.  
            19 ansatte var med fra starten.  Produksjonen var begrenset til de enkleste variantene av Superundertøy, slik at de de bare trengte en type symaskin.  Operatørene begynte på timelønn, og gikk over til akkordlønn etter hvert som de lærte seg arbeidet.

Bilde-08-11-Sigdal-Bygdeposten-13.jpeg

Sigdal Bygdeposten 1/3

Bilde-08-12-Sigdal-Bygdeposten-23.jpeg

Sigdal Bygdeposten 2/3

Bilde-08-13-Sigdal-NHST-9-juli-1977-12.jpeg

Sigdal NHST 9 juli 1977 1/2

            Produksjonen av Superundertøy ble i 1977 ca 360.000 plagg. I løpet av året økte antall ansatte fra 42 til ca 90, herav 80 kvinner. 

 

Krevende vekst 

Bilde-08-14-Aftenposten-desember-1977.jpeg

Aftenposten desember 1977

            I en artikkel i Aftenposten 16. desember 1977 presenteres familiebedriften, med far Johan, og sønnene Jon og Harald.  Mikkelsen understreker i artikkelen behovet for kontinuerlig produktutvikling, slik at produktene for hver sesong er fornyet og forbedret.  Det er nødvendig både for å ligge i forkant av utøvernes behov, men også fordi produsenter i lavkostland kopierer produktene uten selv å drive utvikling.  Fortrinnet varer bare en sesong av gangen.  Her gjentar Mikkelsen at det tok bedriften 5 år, i samarbeid med leverandører i flere land, å komme fram til det garnet som har ført til suksessen med Superundertøyet. 
            Han forteller også at LIFA hadde lovet å levere 550.000 plagg Superundertøy i 1977. Bedriften klarte bare å produsere knapt 400.000 plagg.  Årsaken var svikt i råstofftilgangen.
            LIFA kjøpte fortsatt det meste av garnet fra det italienske bomulls-spinneriet Fratelli Turati, og de hadde leveringsproblemer.  Det førte til at LIFA ikke fikk utnyttet strikkekapasiteten, verken i eget strikkeri eller hos KnitTex A/S.  
            I intervjuet kommenterer Mikkelsen også at kvinnene i perioder må vise hjemmene større oppmerksomhet enn den lønnede arbeidsplassen – bare én av de ansatte hadde vært ansatt i mer enn 25 år (av bedriftens til da 31 år).

            Polypropylen-garnet til Super ble utviklet i et bomulls-spinneri, siden man naturlig tenkte bomull for undertøy.  Det fantes et bomulls-spinneri nær fiberprodusenten, og de fikk oppdraget.  Dette viste seg å ha blitt en ulempe. 
            Bomulls-fibere er kortere enn ull-fibere.  Bomullsfibrene har naturlig uregelmessig overflate og struktur.   Det å spinne et garn av korte glatte fibre av polypropylen var ikke enkelt.  Ullfibrene er mye lengre enn bomullsfibrene.  Med lengre fibre er det lettere å få garnet til å henge sammen.  Mikkelsen og Jon kontaktet etter hvert ulike garnagenter i Norge.  De ønsket hjelp til å finne ullspinnerier som ville eksperimentere med polypropylen.
            Et tysk spinneri lyktes med å spinne et bedre hvitt garn.  Etter en stund kunne de levere kornblått garn.  Også de fikk utfordringer med å levere volumene LIFA måtte ha.
            Under et møte hos LIFA foreslo garnagenten Bjørn Andersen i C. B. Barth & Co A/S å snakke med et ullspinneri i Østerrike.   Schoeller Textil Hard var del av et sveitsisk tekstilkonsern.  De greide etter kort tid å levere garn som var lettere å strikke, og som de klarte å produsere i de mengdene det var behov for. 
            Schoeller ble den endelige leverandøren for Superundertøy, med gjensidig eksklusivitetsavtale: Shoeller solgte ikke garnet til andre undertøyprodusenter, og LIFA kjøpte polypropylen-garn bare fra Schoeller.

 

Ledelse under kraftig vekst 

            Mikkelsen, Harald og Jon begynte  i 1977 med månedlige styremøter.  Det uformelle styret besto av Mikkelsen som formann, Harald som leder for økonomi og marked, og Jon som driftssjef.  Harald la fram skriftlige redegjørelser.  Styret traff beslutninger som ble protokollert med hvem som hadde ansvar for gjennomføring.  Dette førte gradvis til en tilsvarende struktur gjennom hele bedriften. 

            I et styrenotat fra november 1977 behandles utfordringen som var oppstått som følge av økende salg, men sviktende leveringsevne.  Avtalen med Helly-Hansen var at LIFA i hovedsak skulle levere til lageret i Moss.  Eksportkundene i Europa skulle faktureres og leveres direkte fra LIFA. Dette var for å utnytte eksportgaranti-ordningen. 
            Den manglende kapasiteten førte til mange del-leveringer.  Det hadde ikke datterselskapene kapasitet til å håndtere.  Løsningen ble at LIFA skulle levere bare til Moss og til Stockholm.  Sentrallageret i Moss sendte varene til resten av kundene. 
            I samme møte behandlet styret prognosene for 1978.  Styrets egne vurderinger var at planene deres stemte godt med markedets behov i 1977.  Planen var å produsere ca 500.000 plagg for 1978.  LIFA hadde kjøpt inn symaskiner og reservert strikkekapasitet for dette.  Driften i strikkeriet var på denne tiden organisert med 4 på dagskift, 2 på kveldsskift og 2 på nattskift.  Det var gitt tillatelse til 3-skift-ordningen ut 1978.  I tillegg kom kapasitet kjøpt fra KnitTex A/S. 
            LIFA  ville i slutten av 1977 ha en sømkapasitet på 3.700 plagg pr dag, noe som i 1978 kunne gi 820.000 plagg.   Litt senere informerte Helly-Hansen om at de ville ha behov for 690.000 plagg i 1978.  I tillegg kom 60.000 plagg til Nord-Amerika.  Det ble samlet 750.000 plagg.  Styret mente dette lå innenfor LIFA’s planlagte kapasitet.  I neste møte besluttet styret å sikre kapasitet for 1 million plagg Super i 1978, slik at også vekst ut over det planlagte kunne dekkes

             Styret i LIFA vurderte også virksomhetens situasjon.  I perioden fra 1970 til 1976 var investeringene lave, fordi produksjonen i denne perioden var lavere enn i det siste toppåret 1969.  Den sterke ekspansjonen i 1977 sammen med forventet vekst i 1978 ville bli kapitalkrevende.  Veksten skulle ideelt bli finansiert med overskuddet.  Men så god lønnsomhet var ikke normalt i Norge på den tiden, og var det heller ikke i LIFA.  Derfor måtte det finansieres utenfra. 
            Siden bedriften fortsatt var eid av Mikkelsen personlig, var det ikke aktuelt å ta inn medeiere.  Derfor ble ekspansjonen avhengig av låneopptak.   Dette var en tid med sterk inflasjon, noe som gjorde at det å erstatte en maskin ville koste vesentlig mer enn hva avskrivningene på den gamle maskinen hadde finansiert.   Da ble det også et skattespørsmål.            

            Styret behandlet under et litt senere møte ansvarsfordelingen. 
Mikkelsen hadde lederansvar for drift ved tilskjæring, og for søm konfeksjon (ytterbekledning), teknisk i Sigdal, ekspedisjon konfeksjon, driftsplan tilskjæring og søm, innkjøp, utbetalinger og kasse, samt permisjoner og myndighetskontakt. 
Jon hadde lederansvar for drift, teknisk og driftsplan i strikkeri. 
Harald hadde lederansvar for markedsføring og salg, fakturering, innbetalinger og purringer, regnskap og lønn, innkjøp emballasje,  korrespondanse, budsjetter med oppfølging, kolleksjons-koordinering og kalkyler, tidsstudier, personalplan, ansettelser og oppsigelser og foreningskontakt.
Willy Andersen hadde lederansvar for drift søm Super, teknisk tilskjæring, teknisk bygning, ekspedisjon Super.
Grethe Temte og Eva Haugen hadde utførende formanns-ansvar for henholdsvis søm og tilskjæring. 
Inger Lise Andersen hadde utførende ansvar for tidsstudier, mens
Anne-Lise Amundsen hadde utførende ansvar for produksjonsplanlegging og innkjøp, samt likviditet.
Else Orsten hadde ansvar for lønn, purringer og kasse, mens
Helga Syvaldsen hadde ansvar for fakturering og purringer.  

            Jon reiste i november 1977 til Tyskland og England for å se på ulike strikkemaskiner som kunne passe for produksjon av Super, og for å bli kjent med maskinfabrikkenes maskinprogram. Planen var også å følge dette opp med opplæring hos en av fabrikkene i 1978.

 

Vekstens pris

            I mars 1978 vurderte styret på nytt bedriftens mulighet til å dekke markedets behov. Kapasitetsøkningen kostet mye, og ga effekt mye senere enn ønskelig.  Det tar tid å få full effekt av nye maskiner.  Nye operatører bruker lang tid før de når opp i full kapasitet.  I mellomtiden går de på timelønn og koster mer enn kalkulert.  Dette ledet styret til å meddele Helly-Hansen at prognose for 1979 måtte foreligge allerede i mai 78.  Samtidig fikk Helly-Hansen vite at leveransene  i 1978 ville kunne nå eksisterende prognose på samlet 694.000 plagg. 

            Den 15. mars ’78 møtte Harald ledelsen i Helly-Hansen A/S i Moss.  Der deltok Markedsdirektør Anton Zeiner, Salgsdirektør Odd Gustad, Leder for Helly-Hansen Sverige Leif Wister, og fra produktledelsen i Moss møtte Laukvik og Trenum.   Her var konklusjonen at Helly-Hansen nå forlater tanken om at markedet for Super er i ferd med å mettes. 

            Nå tror Helly-Hansen at: ” – undertøy av polypropylen strikket i tynn utførelse vil overta som hoved vinterundertøy i Skandinavia”. 
            Ut fra det tenkte Helly-Hansen at markedet for Superundertøy kunne bli så stort som 80% av dagens marked for langt makko undertøy.  Veksten ville bli sterkest de neste 2-3 årene, og markedsposisjonene ville bli befestet i denne perioden.   Harald mente at dette ville føre til konkurranse fra de etablerte undertøyprodusentene.  De ville forsøke å lage lignende produkter.  Derfor ville det bli viktig å posisjonere Helly-Hansen LIFA Super som den klare markedslederen.

            Dette ledet også til diskusjon om hvordan produksjonen kunne økes.  Ledelsen i LIFA  mente at den kraftige utbyggingen av produksjonskapasitet siste år hadde økt kostnadene for LIFA vesentlig, og førte til underskudd.  For å kunne forsere videre produksjonsvekst var LIFA avhengig av høyere priser.

            Konklusjonen i møtet ble at Helly-Hansen A/S ”er villig til å ta på seg en øket belastning økonomisk for å kunne møte det markedet som eksisterer”. 
Dette innebar: 
1..     A) at de var åpne for en vid krets av mulige løsninger,
2.      B) at de ville komme til å presse på for å få en relativt hurtig avklaring, i hvert fall for åres leveringer.

            Regjeringen innførte lønns- og prisstopp.  I april 1978 måtte styret i LIFA ta stilling til hvordan prisstoppen skulle håndteres.  Prisøkning var nødvendig for å kunne tjene penger.  For å komme rundt prisstoppen måtte alle modeller med noe volum bli endret, slik at de kunne kalkuleres på nytt med nytt varenummer. 
            På denne tiden begynte også LO sitt press mot akkordlønn, de ønsket samtidig lønnstillegg til ulike grupper med lav timelønn.  Da opplevdes dette som en uforståelig kamp mot den gjenværende tradisjonelle industrien.  Celluloseindustrien ga stort sett opp tidlig på ’70-tallet. 
            Regjeringens og LO’s samlede politikk førte til gradvis nedleggelse av det meste av bekledningsindustrien i Norge.

 

 

Reorganisering i Krokstadelva

Bilde-08-15-Willy-Andersen.jpg

Willy Andersen

            I juni og juli 1978 startet den store omleggingen som var anbefalt av rådgiverne fra Weinmüller året før.  Planene ble godkjent av tillitsmann og arbeidsmiljøutvalg.  Jon fikk hovedansvaret for omleggingen, mens Willy Andersen hadde ansvar for montering. 

            All tilskjæring ble flyttet opp i 2. etasje,  hvor det ble bygget to nye lange oppleggsbord, hvert med oppleggsmaskin og båndkniv.   Resten av 2. etasje ville bli forlager for stoff og lager/ekspedisjon av ytterbekledning.

Bilde-08-16-Bjarne-Fossen-på-lageret.jpeg

Bjarne Fossen på lageret

            Det meste av den frigjorte plassen i 1. etasje ble benyttet til utvidelse og omorganisering av søm og pakking.  Et mindre areal nær trappehuset ble reservert for en ny stor strikkemaskin, som da ville stå nær strikkeriet i etasjen under.  
            Gjennom dette fikk fabrikken i Krokstadelva den hovedformen den beholdt så lenge det var produksjon i lokalene,  tross senere utbygging og andre endringer.

Bilde-08-17-Reorganisering-1978-1-etasje.jpeg

Reorganisering- 978 1. etasje.

Bilde-08-18-Reorganisering-1978-2-etasje.jpeg

Reorganisering 1978 2 etasje

            For å kunne levere så mye som mulig av kundenes behov, inngikk LIFA i august 1978 en avtale med Klynton Davis Ltd i Leicester, England.  De påtok seg å strikke og konfeksjonere 150.000 plagg Superundertøy med levering løpende og med siste levering i oktober samme år.  Det var kort tid for så stort volum, men de hadde mye ledig kapasitet i en stor fabrikk.  Avtalen spesifiserte nøye hvordan metervaren skulle være, da Super var mye løsere strikket enn annet undertøy.  De avviste behov for å få Jon over ved oppstart av strikkingen.
            Klynton Davis leverte sent. Det meste kom samlet kort tid før fristen.   Anne Thoresen rapporterte at kontrollørene ved pakkebordet mente plaggene var litt strammere enn normalt.  I første omgang vurderte Harald det til å ligge innenfor akseptabelt slingringsmonn.  Da varene kom til lageret hos Helly-Hansen oppdaget de plagg som var alt for trange, og varslet LIFA. 
            Det viste seg at leverandøren hadde brukt sin erfaring i stedet for spesifikasjonene fra LIFA.  Stoffene ble strikket med for lite elastisitet.  Etter kort vurdering ble LIFA og Helly-Hansen enige om at plaggene måtte ut i markedet.  Det ville være OK om alle plagg ble merket én størrelse mindre enn de skulle være.  Det lå ikke så mange plagg på lager i Moss, men kundene ventet på levering – sesongen var i gang.  Derfor fikk Harald med seg Grethe Temte og så mange syersker det var plass til i varebilen.  De satt på løse stoler i varerommet fram og tilbake til Moss.  Der skiftet syerskene etikett og eske på de varene de rakk på en dag.
            Helly-Hansens ledelse var fornøyd med å bli tatt på alvor, resten av varene ble returnert til Krokstadelva for å få nye merker.  Plaggene føltes da varmere og fortsatt litt mindre elastisk enn normal Super.  Det kom ikke reklamasjoner på de 150.000 plaggene som var feilprodusert.  Klynton Davis fikk ikke flere oppdrag.
            LIFA hadde lært at en av deres egne medarbeidere måtte være tilstede og følge oppstarten, dersom noen i fremtiden skulle begynne å strikke for dem.  Det kom til å bli en av Jons oppgaver.

 

Strikkeriet flytter til Mjøndalen Cellulose 

            I 1979 var det ikke plass for flere strikkemaskiner i huset, og ambisjonen var at all økning  i behovet for metervare skulle strikkes i eget hus.  Arbeidstilsynet var ikke tilfreds med forholdene.  Toaletter, spisesaler og plassen rundt hver medarbeider i sømavdelingen var mangelfulle.  Varestrømmen som skulle gjennom fabrikken trengte også areal for mellomlagre. Det var for lite plass i bygningen til å drive effektivt.  
            Ulike muligheter ble vurdert.  Det inkluderte å sette opp egen produksjon utenfor Norge, blant annet i Nord-Irland.  
            Mikkelsen forsøkte å få kjøpe og bygge ny bygning på eiendommen sør for Tråkka, som Furuholmen på det tidspunktet eide.   (Samme eiendom som Mikkelsen forsøkte å kjøpe i 1947 fra Krogstad Cellulosefabrik, og som Jon kom til å kjøpe i 1987).  Furuholmen sa nei.  Mange tomter og bygninger i Nedre Buskerud ble vurdert.  Til slutt konkluderte  styret med at strikkeriet skulle flyttes ut av huset, og det endte i renseribygningen i det tidligere Mjøndalen Cellulosefabrik.  Dette tilhørte nå Ole K. Karlsen og Ticon.  Budsjett for flyttingen var kr 100.000. 

Bilde-08-19-Strikkemaskiner-Stibbe.jpeg

Strikkemaskiner Stibbe

Bilde-08-20-Strikkemaskiner-Monarch.jpeg

Strikkemaskiner Monarch

            Den frigjorte strikkesalen kunne gi rom for en god spisesal.  Da gjensto lagerareal.
Ole K. Karlsen, som bygget den opprinnelige fabrikken, fikk også oppdraget med å bygge til en lagerseksjon. Byggemeldingen ble godkjent i oktober 1979.  Inkludert rør, elektro og ombygging av den tidligere strikkesalen til spisesal, var budsjettet på ca kr 750.000.   Kredittkassen bidro til at Norges Hypotekforening for Næringslivet innvilget et byggelån på kr 500.000, mens Kreditkassen ga et lån på kr 300.000. 
            Med dette  ble bygningen bedre egnet for sin rolle som administrasjonssenter og som mottakssenter for ferdig produsert undertøy fra ulike søm-leverandører.  På den tiden ble det meste av undertøyet produsert i Sigdal og i Krokstadelva.  Senere kom betydelig produksjon fra andre kilder. 
            Tilbygget inneholdt  et stort høylager.  Det skulle romme paller med ferdig pakket undertøy, og paller med metervare som var klar for tilskjæring eller eksport.  Pallelageret rommet også inngående plagg til kontroll og pakking.  Ved siden av palle-stativene ble  lagerreolene for ytterklær og andre produkter plassert.  Pakkemaskinen som la undertøyet i esker ble også stående i det nye lageret.  Jostein Kretz ble ansatt for å lede lageret. 

Bilde-08-21-LIFA-med-lagerhall-1980-.jpeg

LIFA med lagerhall 1980

 

 

Bilde-08-22-Tre-tilskjærere-ved-oppleggsbordet-1980.jpeg

Tre tilskjærere ved oppleggsbordet 1980

Bilde-08-23-Tilskjæring-ved-båndkniven.jpeg

Tilskjæring ved båndkniven

Utfordringer

Bilde-08-24-En-million-Super-Aftenposten-desember-1979.jpeg

En million Super Aftenposten desember 1979

            I desember 1979 skrev Aftenposten om LIFA, etter intervju med Mikkelsen og Harald.  Temaet var 1 million Super-plagg på et år.  Det var en milepæl, og et midlertidig høydepunkt.  Mikkelsen la vekt på at samarbeidet med Helly-Hansen var nødvendig for å bygge markedet internasjonalt, men ikke for å sikre selskapets økonomi. Han pekte også på at LIFA’s innsats ved å utvikle denne type undertøy hadde skapt et helt nytt marked internasjonalt.  Dette kom tydelig fram ved den store interessen fra spinnere for å få bli leverandør til LIFA. 

            Artikkelen sa ikke noe om utfordringene.   

            Harald møtte oftest alene til samarbeidsmøter med Helly-Hansen i Moss.  På den andre siden av bordet satt gjerne tre direktører.  I tillegg deltok to HH-medarbeidere som hadde direkte ansvar for LIFA-produktene.
            Harald hadde hovedansvar for samarbeidet med Helly-Hansen. Grunnen til at Mikkelsen ikke skulle være med, var at ledelsen i Helly-Hansen tok forbehold om godkjenning i styret.  Med Mikkelsen tilstede i møtet ville LIFA ikke hatt samme mulighet.  

            Etter at en av de første årlige prisforhandlingene var avsluttet fikk Harald en telefon fra Moss.  Administrerende direktør i Helly-Hansen, Emil Martens, sa at det var helt nødvendig med en prisreduksjon på ca 1%.  Det måtte til for at Helly-Hansen skulle kunne dekke sine kostnader innenfor de prisene markedet var villig til å akseptere. 
            Harald var både overrasket og irritert.  Han svarte etter interne drøftelser at det ble akseptert fordi Martens inngripen måtte bety at dette virkelig var avgjørende. 
            Harald forsto at Martens ville vise sine forhandlere at de måtte anstrenge seg mer, og ønsket å gi Martens denne seieren.  Samtidig ble det understreket at det ikke var akseptabelt at de LIFA forhandlet med manglet nødvendig fullmakt.  

            Under alle samarbeidsmøter ble det forhandlet for å finne praktiske løsninger under eksisterende kontrakt.  De senere årlige prisforhandlinger ble ført med Harald fra LIFA og Per Sommernes fra Helly-Hansen som forhandlere.  Harald fikk protokollert at Sommernes hadde fullmakt til å forhandle.  Begge hadde forberedte grunnlag for forhandlingene.  Noen ganger ble det en serie møter for å finne løsninger begge kunne godta innfor forhandlernes mandater.

            En felles møteprotokoll presenterte resultatet og ble arbeidsdokument for det kommende året.  Martens prøvde seg ikke igjen med reforhandling.  I ettertid er det likevel tydelig at LIFA ble presset mer på pris enn de burde ha akseptert. 

            Nær dobling av produksjonen fra år til år forutsatte nesten sammenhengende investeringer.  Det tok alltid lenger tid enn ønskelig før ny kapasitet produserte effektivt.  Dette var sant enten LIFA bygget opp ny kapasitet i egen bedrift, eller andre produsenter skulle trenes opp.  Det førte til betydelige oppstartskostnader, og forsinkede leveranser.  
            Helly-Hansen planla å motta det meste av varene i andre halvår.   Men produksjonskapasiteten måtte utnyttes hele året.   Derfor ble det opphopning av varer under produksjon og i mellomlagre. 

            Betydningen av Super for utviklingen av LIFA blir tydelig med salgstallene for 1979:

Produktgruppe  Omsetningi  1000 kr Andel 
Superundertøy 15.836 81%
Super metervare 1.785 9%
Turn/fotball/treningstøy 523 3%
Skiklær 1.380 7%
Tørrbukser/-bleier 20 0.1%
Totalomsetning 19.545 100%

            I april 1980 så styret i LIFA at det var for lite penger til å gjennomføre løpet gjennom sommeren.  De manglet kr 800.000, og trengte en økning i kassakreditten fra  900.000 til 1.700.000.  Kredittkassen ga tilsagn om midlertidig økning av kredittrammen tilpasset dette.  Likevel var det nødvendig å gjøre driftsmessige tiltak for at ikke likviditetsbehovet skulle øke ytterligere gjennom sommeren. 
            Kort tid etter bidro Kreditkassen til å etablere et lån i sveitserfranc på kr 800.000.   Dette fant styret ut at var fornuftig.  Riktignok var kronekursen synkende, men rentene på lån i sveitserfranc var stabilt lav.  Dermed var det beregnede behovet dekket.  Snart viste nye prognoser at toppen ville bli på kr 1,2 mill der kassakreditten bare var på kr 900.000.   Det var utfordrende å styre virksomheten slik at likviditeten var innenfor kredittrammene.

            På samme tid viste det seg at det tok mye lenger tid enn forutsatt å trene opp nye syersker  for Super.  Derfor ble produksjonen lagt om, slik at hvert plagg ble delt opp i flere søm-operasjoner.  Da ble det enklere å lære å sy. Nye operatører kom hurtigere opp i produksjon så de kunne tjene på akkordsøm.  En annen utfordring med så mange nyansettelser var økt sykefravær. I konfeksjonsavdelingene svingte fraværet fra 14 til 22%, mens variasjonen i strikkeriet var 3-14%.

            Våren 1980 deltok de fleste konfeksjonsarbeiderne i en en-dags ulovlig streik, organisert av LO.  For øvrig var det et godt samarbeid mellom ledelse og fagorganisasjonen i LIFA.  Hver tirsdag møttes hovedtillitsmann og varatillitsmann med Harald, hvis han ikke var på reise.  Møtene begynte med fastsettelse av dagens temaer.  Temaene ble gått gjennom punkt for punkt.  Om det ikke forelå spesielle temaer, ble det likevel en halv times samtale omkring det som skjedde i bedriften.  Dette førte til at både de ansatte og ledelsen vanligvis var godt informert. 
            Det var stor spenning rundt årets lønnsoppgjør.  Det var preget av å være midt i en lang periode med regjering fra Arbeiderpartiet,  med press fra LO om å fjerne prestasjonslønn, og heve minstelønn.  Det var dårlig nytt for bekledningsprodusentene som arbeidet i et internasjonalt marked. Mye av produksjonen var flyttet til den tidens lavkost-land, som Øst-Europa, Irland, Portugal.  Noen hadde kommet i gang i afrikanske land, og fra Nord-Amerika var produksjon i Taiwan blitt stor

            Hvis LIFA skulle benyttet det vedtatte normgivende resultatet fra de sentrale lønns-forhandlingene, ville  kostnadene ved unge timelønnede arbeidere øke med 45%, og andre timelønnede med 18%.  Det ble intern enighet om å øke lønnen med så mye som det under prisstoppen var tillatt å øke prisene med.  De etablerte en ny bedriftsintern ”akkordnormal”.  Bedriftsklubben under Grethe Temtes ledelse opptrådte både profesjonelt og realistisk.  Resultatet ble en gjennomsnittlig lønnsøkning i bedriften på 13,5%, mens produktkalkylene for leveranser i 1980 var basert på 8%.  4,5% lønnsøkning ble stående udekket, dette ville bedriften søke dekket gjennom høyere pris på nye produkter.  De ville også søke etter andre muligheter for å redusere kostander eller øke inntektene.
            For å minne de ansatte på hvor farlig fravær er for bedriften, utarbeidet bedriftsklubbens tillitsmenn Sonja Hansen og Aashild Haugland sammen med ledelsen et notat som ble delt ut til alle ansatte.  Der sa de blant annet: 
            ”Hva betyr jobben for deg?  I Norge er det vanlig å regne med at én av tjue ansatte, eller 5%, er fraværende. På LIFA er gjennomsnittlig 18% borte, og nå for tiden er ca 30% borte. Det vil si at én av tre ikke er på jobb.  Dette gjør at bedriften taper penger hver dag.  Det kan den ikke gjøre lenge før den må legges ned. 
            Du har tatt jobb på LIFA.  Ikke ødelegg for oss som vil ha denne arbeidsplassen i fremtiden også.  Gjør ditt beste for å gjøre jobben din, og være på plass så sant du kan.  Spørsmålet er ikke om du har rett til å ta fri, men om du vil ha en jobb.”

            Som ledd i stigende oppmerksomhet rundt arbeidsmiljøet, ble en lege , Bibbi Madsen, engasjert for å undersøke samtlige ansatte, med intensjon om at det skulle gjentas med jevne intervaller.  Det ble ikke mulig for legen å gjenta dette.  Bibbi døde dessverre allerede året etter, hun ble bare vel 30 år gammel.  Det var vanskelig å skaffe annen lege.
            Litt senere ble fysioterapeuten Anne Berit Berdal engasjert, og hun ga hver enkelt medarbeider forslag til hvordan de skulle unngå belastningsskader ved de arbeidsstillingene de brukte. Hun laget et kort treningsprogram som ble sendt over høyttalere to ganger om dagen. Da skulle alle som ikke hadde grunn til å la være, stå ved siden av arbeidsstasjonen sin og gjøre enkle øvelser til musikk.

            Sommeren 1980 var tilbygget i Krokstadelva tatt i bruk, og spisesalen i det tidligere strikkeriet innredet som spiserom.  Da hadde bedriften fått på plass det som skulle til for å dekke Arbeidstilsynets anvisninger, og Arbeidsmiljølovens krav.

 

 

Omdanning til aksjeselskaper

            Allerede høsten 1977 hadde familien besluttet å forberede omdannelse av det personlige firmaet til aksjeselskap.  Dette ville både sikre Mikkelsens privatformue, og gjøre det mulig for Jon og Harald å bli medeiere.  Advokat Elde i Oslo ble satt i gang med forberedelser.  Dokumenter ble utarbeidet,  men omdanningen utsatt.  Mikkelsen ble innlagt ved Drammen Sykehus for operasjon av prostata-kreft.  
            Da arbeidet ble gjenopptatt i 1980, var Sven Olav Larsen advokatfullmektig hos Advokat Elde.

            I 1980 var bedriften blitt stor.  Den ble omdannet til to aksjeselskaper  som fortsatt ble eiet av Mikkelsen.   Driften ble overført til LIFA A/S – Joh. Mikkelsen mens eiendommene ble overført LIFA Eiendomsselskap A/S.  Gjennom dette ble også styrearbeidet formalisert i forhold til Aksjeloven.
            Opprinnelig var tanken at Harald og Jon nå skulle bli medeiere i bedriften, og overføring av aksjer var forberedt.  Det viste seg imidlertid at den kombinerte overføring fra personlig selskap til A/S ville utløse skatt dersom det i samme år ble overført aksjer til andre
            En annen utfordring var at bokførte verdier var mindre enn gjelden, som følge av nedskrevne verdier og nøkternt vurderte lagre.  Derfor ville overføring til aksjeselskaper kunne føre til betydelig skattebelastning.  Stortingsrepresentant Hellem tok initiativ til, og deltok i et møte Mikkelsen og Harald fikk med statssekretær Tamburstuen og  Willy Petrén i Industridepartementet.
            Industridepartementet ga sin støtte til at saken burde løses uten skatteinnbetaling.  Petrén mente dette kunne gjøres ved at minst 80% av aksjene ble sittende på Mikkelsens hånd.  Samtidig burde også arveovergang ut over 20% utsettes noe. Dersom dette i samtale med ligningssjefen i Nedre Eiker ikke førte til en løsning, ble vi invitert tilbake til Industridepartementet som i så fall ville ta saken opp med Finansdepartementet.
            Dette førte til enighet med ligningssjefen om at kontinuitetsprinsippet kunne benyttes.  Begrunnelsen var at den tidligere eier står bak selskapene som ble opprettet.  Dermed måtte overføring av aksjer til Harald og Jon utsettes et eller to år.

 

34 års jubileum i 1980 

            Styret fant det naturlig å feire selskapets historie med en jubileumsfest for alle ansatte, i både Krokstadelva, Mjøndalen og Sigdal.  Festen ble arrangert i det nye Samfunnshuset i Mjøndalen, den 18. mars 1980.  Mikkelsen delte ut gullur til tre medarbeidere som hadde vært i LIFA i mer enn 25 år: Bjarne Fossen som ble ansatt som salgsrepresentant i LIFA våren 1955.  Samme år ble Gulborg Fredheim ansatt ved kontrollavdelingen.  Willy Andersen begynte som reparatør i 1955 og var i 1980 verksmester på konfeksjonsavdelingen.

           I 1979 ble Gerd Berntsen hedret med Norges Vels medalje da hun sluttet etter å ha vært ansatt i LIFA i 31 år.   Hun ble ansatt 13. oktober 1948.  Under hele perioden arbeidet hun i strikkeriet.
             Gerd var en stille og  pliktoppfyllende medarbeider, som fulgte bedriftens endringer gjennom de fleste av selskapets 39-årige historie.
            De siste årene ble det store endringer i driften.  Overgang fra to til tre skift, stadig nye maskiner som krevde ulik  håndtering.  Og hun var de siste årene den eneste kvinnen blant strikkere fra flere nasjoner. 

Bilde-08-34-Gerd-Berntsen-Norges-Vels-medalje.jpeg

Gerd Berntsen Norges Vels medalje

 

Bilde-20-01-Gerd-Berntsen-ansettelsesbevis.jpg

Gerd Berntsen ansettelsesbevis

            Harald orienterte om LIFA’s utvikling.  Hovedvekten ble på alle endringene og investeringene det siste året, og på utviklingen framover.  På dette tidspunktet hadde LIFA 140 ansatte samlet på de tre produksjonsstedene.  Det ble toppen. I tillegg kom mange beskjeftiget hos Northsport i Canada.
            Under ledelse av Siri Malmstrøm underholdt RS-turnere fra Solberg Turn med en kombinert turnoppvisning og presentasjon av årets kolleksjoner.  Krokstad Storband spilte både som underholdning og til dans.

Bilde-08-25-Jubilanter-hos-Lifa-DTBB-mars-1980.jpeg

Jubilanter hos Lifa DTBB mars 1980

Bilde-08-26-Mikkelsen-LIFA-34-årsjubileum-1980.jpeg

Mikkelsen LIFA 34-årsjubileum 1980

Bilde-08-27-Mikkelsen-Bjarne-Gulborg-Willy-34-årsjubileum-1980.jpeg

Mikkelsen Bjarne Gulborg Willy 34-årsjubileum 1980

Bilde-08-28-Krokstad-Storband-LIFA-34-årsjubileum.jpeg

Krokstad Storband LIFA 34-årsjubileum.

Driften i 1980

            Organisasjonen var vokst, og styret fant at det var nødvendig å styrke ledelsen ved å justere organisasjonsplanen.  30. april 1980 ble organisasjonen beskrevet slik:

  Rolle Ansvar
Johan Mikkelsen Konsulent og styreleder Spesialområder etter behov:

drift og utvikling nye metervarer

Harald Mikkelsen Daglig leder Økonomi, marked, planlegging, personal og innkjøp
Jon Mikkelsen Teknisk leder Leder produksjon, daglig produksjonsmøte, gi impuls til innkjøp, spesialansvar strikkeri
Anne Lise Ågren Regnskapssjef Økonomi + noe telefonsalg
Else Orsten Lønns- og personalsekretær Lønn og personalsaker, litt skriving + produksjons-statistikk
Tone Martinsen Sekretær Sentralbord, fakturering, arkivering, + annet
Willy Andersen Verksmester Teknisk (mekanisk) ansvar konfeksjonsavdeling og bygning.
Liv Rustad Formann sømavdeling Ansvar drift og opplæring Krokstadelva
Eli-May Solberg Formann tilskjæravd. Modellør Ansvar drift og opplæring.

Ansvar mønstre

Jostein Kretz Sekretær salg/ekspedisjon Ansvar for ordrer – kontroll/pakking/ekspedisjon
Ole Peder Døviken Lagermann/sjåfør Mekaniker pakkemaskin
Liv Johannessen Formann sømavd. Sigdal  
Vemund Tandberg Strikker/reparatør  

            Maskinene ble hele tiden fornyet og mer spesialisert.  I november 1980 kjøpte LIFA en splittube-maskin, en faldemaskin og en spesial-glidelåsmaskin for lange glidelåser.  Til sammensøm av ribber ble det bestilt en elektronisk styrt overlock som skulle bygges i USA.   En strikk-påsyer ble også bestilt.  Samtidig ble det bestilt 10 nye trådkuttere for overlocker. Det hele ble finansiert gjennom leasingselskapet Lefac.

            I perioden 1. januar 1975 til 1.oktober 1980 ble 250 medarbeidere lært opp i LIFA.  105 representerte økning i antall ansatte, mens de øvrige var blitt opplært og hadde forlatt bedriften igjen. 

            Opplæringen var blitt mangelfull, og det ga seg utslag i mange feil, som heller ikke ble oppdaget i sluttkontrollen.  Men mottakskontroll hos Helly-Hansen avdekket dette.  Det førte til retur, ny kontroll, omsøm, enda en kontroll og pakking. 
            For å bedre funksjonen i kontroll og pakking introduserte LIFA en bonusordning med vekt på kvalitet.  Anne Thoresen ble gitt ansvar som kvalitetsansvarlig, hun kontrollerte kvalitet hos sømoperatørene for å avdekke operatørfeil eller maskinfeil tidlig, og hun etterkontrollerte varer etter normal kontroll og før pakking.  Alle produserte varer  skulle kontrolleres innen ett døgn etter produksjon.  Dette skulle sikre hurtig tilbakemelding til operatøren.  Etter at dette ble innført registrerte Helly-Hansen i Moss så lite feil at de sa seg fornøyd med kvaliteten. 

            For å skape en bedre holdning til kvalitet og stolthet for jobben, ble det opprettet kvalitetssirkler med ca 6 operatører i hver sirkel.  I en halv time i uken diskuterte de hvordan arbeidet kunne forbedres for å oppnå høy kvalitet og planlagt volum. 
            Jon fikk i oppdrag å gjøre en full gjennomgang av bedriftens kontrollrutiner sammen med eksterne konsulenter.  Nye kontrollrutiner ble gjennomført gradvis.

 

Idrettsutøvere og markedsføring 

            I april 1978 ble Roforbundet og LIFA enige om at LIFA for årets sesong skulle være eneleverandør av utstyr til elitelagene.  Roerne ga også i 1978 god presse for LIFA, brødrene Hansen tok VM-gull, mens jentene vist styrke og var nær ved å ta bronsemedalje. 

Bilde-08-29-Brødrene-Hansen-før-VM-1978-.jpeg

Brødrene Hansen før VM 1978

Bilde-08-30-Brødrene-Hansen-Gull-VM-1978.jpeg

Brødrene Hansen Gull VM 1978

Bilde-08-31-Roforbundet-avtale-1978.pdf

Roforbundet avtale 1978

 

Bilde-08-32-Grete-Waitz-VM-terrengløp-1979.pdf

Grete Waitz VM terrengløp 1979

 

 

            I 1979 var Super blitt allment kjent i Norge.  Ledelsen i LIFA gledet seg over at Grete Waitz vant VM i terrengløp i Supertrøye det året.

            Stortingsrepresentant Rolf Hellem stilte i januar 1979 et grunngitt spørsmål til handelsministeren.  Hva var departementets vurdering av at Norges Skiforbund gjennom ski-poolen bidro til at norske eliteløpere reklamerer for utenlandske skifabrikker i konkurranse med norsk ski- og vintersportsindustri?  
            Hellem mente at staten støtter ski-industrien med penger, og gir betydelig støtte til skiforbundet.  Dette burde staten se i sammenheng, og bare tillate utenlandske sponsorer der hvor de leverer noe norsk industri ikke kan levere.  Dette ble fulgt opp i offentlig dialog med Ski-poolen, gjengitt i VG i februar 1979.

Bilde-08-33-Hellem-i-Stortinget-om-ski-VG-1979.jpeg

Hellem i Stortinget om ski VG 1979

            Norges Skiforbund etablerte ”Nordisk Skipool”, og i sesongene 1978/79 og 79/80 var LIFA medlem. Det ga rett og plikt til å levere konkurransedresser, oppvarmingsdresser og treningsdresser til de løperne på NSFs lag som valgte LIFA.  Disse løperne brukte da LIFA-utstyret i alle nasjonale konkurranser.  Det ga litt eksponering i media, men her var en annen norsk produsent godt posisjonert fra før, og hadde enerett på antrekk for internasjonale konkurranser.
            Samtidig hadde LIFA/Helly-Hansen avtale med Skiforbundet om levering av Superundertøy.  Denne delen ga god eksponering   , og ga mulighet til å benytte bilder av utøvere som Mikkelsplass, Myhrmæl og Brå i annonser.  

            I 1980 skiftet imidlertid Skipoolen leder, og den nye ledelsen brøt avtalene uten å innlede forhandlinger, og tok i stedet inn det statseide svenske Craft’s undertøy og enkelte andre plagg.  I slutten av 1980 ble det klart at Norges Skiforbunds pool hadde inngått kontrakt med Craft et år tidligere, uten å ta det opp med Helly-Hansen eller LIFA.  Helly-Hansen og LIFA  hadde tidligere inngått kontrakt med Skiforbundet for sesongene 1978/79 og 1979/80 for Superundertøy, og det var tilført vesentlig mer undertøy til løperne enn hva avtalen forutsatte.   I tillegg var det betalt et beløp til Poolen. Helly-Hansen klarte ikke å få til en løsning med Skiforbundet.  

            Hellems ambisjon om å prioritere norsk vintersportsindustri i en viktig fase for utvikling norsk vintersportsindustri førte ikke fram.   

            LIFA hadde mer nytte av leveranser til landslagene i USA og Canada.  De ga god kontakt med løperne, og reklameverdi gjennom forsider i de fleste amerikanske og Canadiske skimagasiner.  

 

Til toppen av siden