Vinteridrett og friluftsliv

MÅNEDENS KULTURMINNETEMA

 

En vinterdag i Finnemarka. Bildet er hentet fra fotoalbumet til Olav Thovsen, gammel skotselving bosatt i Oslo.

Som det første temaet i Kulturminneåret 2009 har vi valgt ut «Vinteridrett og friluftsliv». Vi starter med et lite streiftog gjennom Eikerbygdenes vinteridrettshistorie, fra de første skiklubbene på 1890-tallet og fram til i dag. Det er ikke på noen som helst måte en fullstendig historikk, men nederst finner du noen tips om hvor det går an å finne mer om dette spennende emnet. I ukene som kommer vil vi legge ut mer stoff om vinteridrett og vinterlig friluftsliv på nettsidene våre. Vi tar også gjerne imot bidrag fra leserne våre!

Fra Morgedal til Skotselv

Morgedal som skisportens vugge, med Sondre Nordheim i spissen. Bakke Idrettsforenings jubileumsbok fra 1995 forteller historien om hvordan skisporten spredte seg fra Morgedal til Skotselv via Modum. En annen kjent Morgedalsløper var nemlig Svend Vasend, som ble lærer på Modum i 1879. I årene som fulgte ble det dannet flere skiforeninger her: Modum Skiklub, Aamot Skiløberforening og Vikersund Skiklub. Snart spredte skiidretten seg over kommunegrensa, og den 9.november 1895 ble Bakke Skiklub stiftet.

Innflyttere – ingeniør ved cellulosefabrikken, Arnt Grav, og lærer Martinius Winsvold fra Sandsvær + lokale krefter med Johan Horsrud i spissen. Første kjent renn 1897 i Toppenhaugbakken, første møte i Buskerud Skikreds holdt på Varden i Skotselv i 1916 for nøyaktig 103 år siden – 1.januar 1916.

I boka «Spor gjennom 100 år» kan en lese mer om hvordan skisporten spredte seg fra Morgedal via Modum og Skotselv til resten av Eiker. Der kan en også lese om Jens Bråthen, Bakke IFs fremste skiløper, som fullførte fem-mila i Holmenkollen ti ganger. Det er ham vi ser bilde av på forsiden av boka.

Boka «Spor gjennom 100 år».

Ullernbakken

Skisporten spredte seg raskt. Eker Skiklub ble stiftet bare tre uker seinere enn Bakke Skiklub. Omtrent på samme tid hører vi om «Vestfossen Skiløberforening, og på Nedre Eiker eksisterte visstnok noe som ble kalt «Mjøndalen Skilauperlaug». Avisene kan fortelle om skirenn i Lysakerbakken så tidlig som i 1901, og et par år seinere arrangerte Idrettsforeningen Kvik et skirenn i Solbergelva.

Det kan altså fastslås at skisporten omkring 1900 hadde fått fotfeste over hele Eiker. Det er imidlertid liten tvil om at det var Hokksund og Eker Skiklub som var den ledende foreningen i distriktet de første årene. I 1897 anla foreningen den legendariske Ullernbakken – en storbakke der det gikk an å hoppe over 20 meter!

I 1899 gikk Eker Skiklub inn i Ekers Idrættsforening – et ambisiøst forsøk på å samle all idrett på Øvre-og Nedre Eiker i en og samme forening. Her sto også sykkel og skøyter på programmet, men høydepunktet var nok det årlige «Landsskirendet» i Ullernbakken. Denne tradisjonen ble også videreført etter 1904, da Ekers Idrættsforening gikk i oppløsning og Eker Skiklub gjenoppsto.

Deltakerne i det første «Eikerrennet» i Ullernbakken i 1899.

Tre avisannonser fra vinteren 1907 viser at det var stor aktivitet i skisporet – det ble arrangert både «Hop & Længerend». Vi kan merke oss at gateløp på ski ikke er noe nytt fenomen – både i Hokksund og Vestfossen startet langrennet utenfor Arbeiderforeningen, midt i sentrum. Det var nok helt uproblematisk i et samfunn uten biler og med godt sledeføre i sentrumsgatene.

Knut Holst – Eikers første skistjerne

Knut Holst ble født den 3.desember 1884 og vokste opp i Stryken, like i utkanten av det tettstedet som den gang het «Strandstedet Hougsund». Etter eget utsagn vant han sitt første hopprenn som 12-åring. Det må altså ha vært vinteren 1897, det året da Eker Skiklub bygde Ullernbakken. 12-åringen har sikkert imponert eldre og mer rutinerte hoppere!

Noen år seinere satte Knut Holst en legendarisk bakkerekord i Ullernbakken på hele 31,5 meter. Den ble stående helt til bakken ble radikalt ombygd i 1920. I 1951 kom for øvrig bakkerekorden opp i 62 meter, satt av Asgeir Dølplass. Kort etter ble Ullernbakken nedlagt og erstattet av en større bakke i Harakollen.

Men tilbake til Knut Holst. I voksen alder ble han en av Norges fremst skiløpere. Han debuterte i Holmenkollen i 1904 og fikk Holmenkollpokalen som beste hopper. Seinere ble det mange slike pokaler, og han fikk Holmenkollmedaljen i 1911. To Kongepokaler ble det også, på Lillehammer i 1909 og på Hønefoss i 1911.

På denne tida var skiløping fortsatt en samlet idrettsgren, og Knut Holst var like god i langrennsløypa som i hoppbakken. I likhet med mange andre storløpere, arbeidet han som tømmerhogger og brukte det som treningsgrunnlag. Mens de andre skogsarbeiderne overnattet i koier inne på skauen, gikk Holst fram og tilbake hver dag for å få den nødvendige treningen.

Knut Holst ble æresmedlem av Eiker Ski & Ballklubb i 1936. Han var vel nærmest selvskreven som fakkelbærer i 1952 da OL-ilden skulle fraktes gjennom Hokksund, fra Haug kirke til Lerberg. Han ble 92 år gammel og var en sprek skiløper til han var langt oppe i årene. På sine eldre dager fikk han tildelt en rekke hederstegn, og han var æresgjest i Holmenkollen.

Knut var for øvrig bror av den kjente fiolinisten Oskar Holst. Mer om disse to personlighetene kan du lese i artikkelen «Brødrene fra Hokksund som ble berømte» i Eikerminne 1990. Boka selges av Eiker Historielag.

I 1952 var det Knut Holst som bar OL-fakkelen gjennom Hokksund sentrum

Verdensrekord i Vikkollen

Da Mjøndalen Idrætsforening ble stiftet i 1910, var hoppbakken som ble brukt «Futebakken», ei lita kneik sør for Mihle. Her gikk det an å hoppe 15-20 meter, ikke stort mer enn halvparten av Knut Holsts bakkerekord i Ullernbakken. Foreningens første oppgave ble derfor å skaffe en tilfredsstillende bakke, og etter mange timers dugnadsinnsats lyktes det. Skibakken «Wikkollen» ble innviet 28.mars 1914.

MIF markedsførte Vikkollen som «Norges største Skibakke», og «Vikkolldagen» ble raskt vinterens høydepunkt på Nedre Eiker. Den 7.februar var sensasjonen et faktum. Reidar Omble Amundsen, en ung legestudent fra Oslo, landet helt nede i overgangen og satte nedslag på 54 meter. Det var to meter lenger enn det lengste svevet som var blitt registrert i USA og ny verdensrekord!

Det var mange som tvilte på at dette kunne være sant, ikke minst i hovedstaden, der forståsegpåere påsto at det menneskelige legeme umulig kunne tåle en slik påkjenning. Et vittighetsblad lanserte uttrykket «vikkollmetre».

Men arrangører og lengdemålere holdt på sitt, og i årene som fulgte, befestet Vikkollen sin posisjon som en av verdens største hoppbakker. Thorleif Haug, Jacob Tullin Thams, Sigmund Ruud, Narve Bonna og Birger Ruud var blant de mange kjente hopperne som deltok der. Birger Ruud satte forresten ny bakkerekord i 1931, med 60 meter. Tre år seinere ble Vikkollen bygget om, og i 1940 satte en annen Kongsberghopper, Petter Hugsted, en bakkerekord på 72 meter, som ble stående i mange år. Dermed hadde han i hvert fall bevist at det mennskelige legeme var i stand til å tåle hopp på mer en 54 meter!

 

Brødrene Engen – eikværingene som ble skilegender i Amerika

Kongsberg markerte seg som Norges og verdens skihovedstad i mellomkrigstida, men ikke fullt så kjent er det nok at tre av verdens aller beste skiløpere i denne perioden var født og oppvokst på Nedre Eiker. Det var brødrene Alf, Sverre og Kåre Engen, som kom fra plassen Enga ved Mjøndalen. I likhet med mange andre emigrerte de til USA i de vanskelige årene rundt 1930, og der borte ble de kjente og viktige ambassadører for skisporten.

Alf og Sverre Engen var profesjonelle idrettsmenn og deltok i oppvisningsrenn rundt omkring i Amerika. De var blant verdens beste hoppere, med personlige rekorder opp mot 100 meter, men de var også pionerer når det gjaldt løssnøkjøring og var aktive i flere andre idrettsgrener. Alf Engen ble kåret til «århundrets idrettsutøver» i staten Utah, der han også minnes med sitt eget museum.

Den yngste av brødrene, Kåre, holdt seg til amatøridretten. Han representerte USA i OL 1948 som kombinertløper.

Les mer om Engen-brødrene i artikkelen «Skilegender fra Nedre Eiker».

 

Corey (Kåre), Sverre og Alf Engen.

 

 

Små og store bakker over alt

Overalt på Eiker fantes det hoppbakker i gamle dager, fra Vikkollen som en stund var verdens største og ned til de aller minste, der en kunne starte hoppkarrieren som 4-5-åring. I Mjøndalen hadde vi Såsenbakken, kanskje bedre kjent som Vesle-Vikkollen og Åsenkollen. Krokstadelva hadde Langrandbakken og Bjørkedokk, og i Solbergelva lå Tjurueldbakken. På Øvre Eiker var Ullernbakken og Harakollen ved Hokksund de to store bakkene, men Vestfossen hadde Smørgravbakken, Skarrabakken og Nypekollen. På Fiskum var det skibakke ved Krekling, og Bakke hadde sitt hoppanlegg i Spiten.

I tillegg til disse store og mellomstore bakken var det mindre «guttebakker» i alle størrelser rundt omkring. Vi vet at mange er godt i gang med å registrere slike gamle skibakker i ulike deler av bygda. I og med at vi har valgt vinteridrett som månedens tema, vil vi gjøre et forsøk på å få samlet dette og lagt det ut på internett.

Her har vi tenkt å bruke nettstedet «Gamle Eiker», som er et sted der den enkelte kan legge inn bilder, skrive inn historier og sette inn kartmarkører på «google-maps». Her vil vi gjerne ha hjelp av alle som noen gang har stått på ski – enten det dreier seg om slalåm, utfor eller hopp – skoleskirenn, kostymerenn eller seriøse idrettsarrangementer. Vi vil gjerne ha både bilder og gode historier. Dette er en viktig del av kulturarven vår, som det er vel verdt å ta vare på!

 

Skitur og turløp

Fram til 1920-tallet eksisterte det vel knapt nok noe skille mellom toppidrett og masseidrett. De fleste konkurransene foregikk lokalt, og alle kunne delta. De aller beste samlet seg et par ganger i året, til «Hovedlandsrennet» og «Holmenkollrennet». På skøytebanen kunne Oscar Mathiesen og noen få andre opptre som profesjonelle oppvisningsløpere.

I løpet av mellomkrigstiden forandret dette seg. Det ble arrangerte verdensmesterskap og olympiske vinterleker, og de som konkurrerte på dette nivået var ikke lenger interessert i å konkurrere mot lokale B-løpere. Samtidig var det stadig flere som fikk sansen for å nyte en skitur i bedagelig tempo – ikke minst på ettervinteren når sola varmet godt. Påsketurismen vokste fram, og det å gå på ski var ikke lenger en aktivitet som var forbeholdt ungdommen.

I sjiktet mellom toppidrettsmannen og påsketuristen oppsto det etter hvert et nytt behov, for en arena der folk kunne konkurrere og måle krefter, men uten å behøve å legge inn daglige treningsøkter.

Innenfor vinteridretten var det spesielt turløp, med oppakning og turantrekk, som ga et tilbud til denne gruppen. På Eiker var «Hoensvannsløpet» ett av de første tilbudene til denne gruppen. Dette var et samarbeidsarrangement mellom Bakke IF og Vestfossen IF, med start i Skotselv og innkomst i Vestfossen. Løpet ble arrangert første gang i 1932 og siste gang i 1956. Det fikk en oppfølger i «Jungerløpet», som den dag i dag arrangeres av Vestfossen Idrettsforening.

Deltaker i Hoensvannsløpet går i mål ved «Idretten» i Vestfossen.

Hedvig Raaen med hjemmelagde skøyter på Fiskumisen omkring 1920.

Skøytesporten på Eiker

Omtrent samtidig med at skisporten slo igjennom for fullt, fikk også skøytesporten sitt gjennombrudd som organisert idrett på Eiker. Dette var en av de grenene som Ekers Idrætsforening satte på programmet ved opprettelsen i 1899. En annonse fra 1902 viser at det ble arrangert skøyteløp ved Stryken i desember 1902. Løpet ble antagelig arrangert på det løpet av Drammenselva som gikk på innsiden av Sandøra, der Hokksund Båt & Camping ligger i dag. Dette elveløpet ble nesten helt gjenfylt ved det store jordraset i 1910.

Også Birkebeineren i Krokstadelva drev så vidt med skøyter de første årene og arrangerte et skøytestevne i 1909. Men også her var det ski og fotball som dominerte, mens skøytesporten kom helt i skyggen. Bilder fra Fiskumvannet og Vestfosselva levner likevel ingen tvil om at eikværingene fortsatte å gå på skøyter mellom 1910 og 1930.

Det var imidlertid på 1930-tallet at skøytesporten som organisert idrett fikk sitt gjennombrudd på Eiker. I januar 1933 åpnet Eiker Ski & Ballklubbs skøytebane, og i årene som fulgte kunne avisene rapportere om morsomme skøyteløp og nye publikumsrekord. En vesentlig årsak til skøyteinteressen var nok at den unge Hokksund-løperen Ivar Lie-Jensen var en av landets mest lovende på denne tida. I 1937 ble det arrangert et stevne der han møtte Kongsbergløperne Popperud og Damtjernhaug, samt den tredobbelte olympiske mesteren Ivar Ballangrud fra Drammen. Ballangrud imponerte med 5,14,4 på 3000 meter i tett snødrev.

Dette skulle vise seg å bli høydepunktet for skøytesporten på Eiker. I løpet av tre år hadde skøytegruppa i Eiker Ski & Ballklubb opparbeidet seg et underskudd på 1.500 kroner, og i 1938 vedtok årsmøtet å melde foreningen ut av Norges Skøyteforbund. Ivar Lie Jensen meldte seg inn i Drammen Skøyteklubb, men et par år seinere satte krigen et punktum for en lovende skøytekarriere.

Trav – på Mile, Tensjø og på Fiskumisen

Ved siden av hurtigløp på skøyter var trav den store idretten som ble drevet på glattisen i gamle dager. I motsetning til skøyter var dette en sport som år etter år fortsatte å samle mange deltakere og et stort publikum.

Det var først like etter andre verdenskrig at det kom en landbane Loesmoen. Før det ble det bare kjørt løp på naturlig is om vinteren. I årene rett etter 1900 arrangerte Nedre Eker Travselskap løp både på tjernet Mile ved Mjøndalen og på Tensjø i Drammenselva utenfor Loesmoen.

På Øvre Eiker var det Fiskumisen som var arena for det store årlige travløpet. Alt omkring 1900 arrangerte Ekers Travselskap løp her. Seinere var det Kongsberg Travselskap og en periode Eker og Modum Travselskap, som for øvrig også arrangerte løp på Solbakken ved Skotselv. Fra 1920 var navnet Øvre Ekers Travselskap, med faste møter på serveringsstedet Rudstøa ved Fiskumvannet. Dette var også samlingsstedet for publikum på løpsdagene, med servering av øl og ertesuppe.

Travløpene på Fiskumvannet var for øvrig en av de få sportsaktivitetene som pågikk for fullt under hele okkupasjonstida, og oppslutningen om arrangementet nådde nøye høyder, med rundt 100 deltakende hester fordelt på 12 løp og mer enn 1000 mennesker til stede som publikum. Men etter krigen var det slutt. Landbanen på Loesmoen sto ferdig i januar 1947. Etter kort tid ble den overtatt av Drammen og Oplands Travselskap, og noen år seinere ble aktiviteten flyttet til Åssiden ved Drammen..

Travkjøring på Fiskumvannet 1929

Bandy – Eikers paradegren

Bandy var en aktivitet som ble introdusert på Eiker i mellomkrigstida, omtrent samtidig med at skøytesporten for øvrig fikk et oppsving. Det hadde utvilsomt sammenheng med at det var på denne tida en begynte med kunstig sprøyting av skøytebaner. Pioneren her var nok Mjøndalen IF, som kjøpte inn vanningssprøyte alt i 1924. Samme vinter fikk klubben et eget ishocheyutvalg, og året etter startet MIF «Drammen & Omegn Ishockeykrets» sammen med de tre Drammenslagene Drafn, Skiold og DBK. På denne tida var det enda ikke noe klart skille mellom bandy og ishockey – det ble spilt en slags «7-mannsbandy».

Ishockey slo aldri igjennom i Drammensdistriktet. Alt i 1928 skiftet kretsen navn til Buskerud Bandykrets, samtidig som 11-manns bandyen ble introdusert. Det tok ikke lang tid før mjøndølingene markerte seg sterkt i denne nye idretten. Alt i 1930 tok MIF sitt første Norgesmesterskap, etter å ha slått Trygg fra Oslo 2-0 i finalen.

Siden har det blitt talløse mesterskap i bandy til bruntrøyene, som fortsatt er med å prege norsk bandy på topp-planet. Siden 1970-tallet har imidlertid naboene i Solberg SK også markert seg i denne idretten. Her kom bandy med på programmet rett etter krigen, men i mange år lå Solberg helt i skyggen av Mjøndalen. Gjennom systematisk rekrutteringsarbeid på 70-tallet bygde imidlertid klubben opp et lag som dominerte bandyen på 1980-tallet, med seks Kongepokaler på åtte år. På 90-tallet ble det to nye mesterskap, og i skrivende stund leder Solberg eliteserien og har altså muligheten til å gå nesten opp i ryggen på Mjøndalen, som har tatt til sammen 11 Norgesmesterskap i bandy, siste gang i 2002.

Vikkollen under NM 1960.

Ski-NM på Nedre Eiker

Egentlig skulle Mjøndalen IF og Drafn ha samarbeidet om å arrangere NM på ski i 1941, med hopprenn i Vikkollen. Men etter den tyske okkupasjonen av Norge, ble det aldri noe NM i 1941 eller de neste fire årene. I 1946 fikk derimot de to klubbene endelig arrangere NM, men da var det Drafnkollen som ble valgt som bakke for spesielt hopprenn. Kombinert hopp ble imidlertid arrangert i Vikkollen. Langrennet gikk fra Drammen via Konnerud til MIF-hytta, der det var suppestasjon, og tilbake til Drammen.

Det store ski-NM på Eiker ble imidlertid arrangert i januar 1960. Denne gangen var det Mjøndalen og Birkebeineren som samarbeidet. Spesielt hopp gikk i Vikkollen og kombinertrennet i Bjørkedokken, mens langrennene hadde start og mål på Hovlajordet ovenfor Krokstadelva.

Det ble oppskriftsmessige seiere til Tormod Knudsen i kombinert, Sverre Stensheim på 15 km og Halgeir Brenden på 3-mila, mens den nesten helt ukjente Ole Tom Nord sto for en overraskelse da han vant hopprennet i Vikkollen.

Selv om Vikkollen hadde blitt ombygd foran Norgesmesterskapet, viste det seg at dette ikke var noen bakke for fremtiden. Hoppsport på eliteplanet var i rask utvikling, og det krevdes stadig større bakker. Vikkollen var en av de mange som ikke greide å henge med. Den siste bakkerekorden, på 86,5 meter, ble satt på seinvinteren 1960. I mars 1963 ble det siste rennet arrangert, og tre år seinere raste stilaset sammen under vekten av store snømasser.

Hokksunds gullalder på 1980-tallet

Eikerbygdene har hatt mange habile vinteridrettsutøvere opp gjennom tidene, men det er vel liten tvil om at det som skiløperne fra Hokksund IL presterte på 1980-tallet står i en særklasse, med navn som Ole Bremseth, Tor Håkon Holte og Geir Holte. På 1970-tallet dominerte de juniorklassene i henholdsvis hopp og langrenn. Holte-guttene vakte også oppsikt da de i 1976, 17 og 16 år gamle, tok en 11.plass i NM-stafetten med faren, Halvor Holte, som tredjemann på laget.

Også i hopp hadde klubben et stortalent på denne tida – Ole Bremseth, som ble Norgesmester for junior tre år på rad 1979-81. Han representerte Norge i Oslo-VM i 1982 med 3.-og 4.plass i de individuelle og gull i lagkonkurransen. Dessverre satte skadeproblemer en stopper for den videre karrieren.

Gjennom hele 1980-tallet var Holte-brødrene blant Norges og verdens fremste langrennsløpere. Størst suksess hadde Tor Håkon, med fem Norgesmesterskap, to kongepokaler, 2.plass i Verdenscupen 1984/85 og deltakelse i verdensmesterskapene i Oslo 1982 og Seefeldt 1985, samt olympiske leker i Sarajevo 1984 og Calgary 1988. Høydepunktet var VM-stafetten i 1985, som endte med norsk gull med to Hokksund-løpere på laget: Tor Håkon Holte og Arild Monsen, som nylig hadde meldt overgang til Hokksund fra Molde. Også Geir Holte representerte Norge i Seefeld-VM, slik at Hokksund hadde hele tre VM-deltakere dette året.

Holte-brødrene utgjorde også stammen i Hokksunds slagkraftige stafettlag på 1980-tallet. I NM-stafettene dette tiåret ble klubben aldri dårligere enn nr.5. Høydepunktet kom i årene 1984-86, da etablerte løpere som Odvin Bakkane og Arild Monsen hadde meldt seg inn i Hokksund. Det resulterte i NM-gull tre år på rad.

Ole Bremseth og Holte-brødrene pryder forsiden på Hokksund ILs jubileumsbok fra 2004.

Maskinpreparering og løypetelefon

Mye har forandret seg siden Knut Holst og de andre skipionerene brøytet løyper i djup laussnø og nesten alle guttunger hadde et par hoppski. Hoppbakkene er borte, men både på Øvre- og Nedre Eiker er det kilometervis med maskinpreparerte løyper – når bare det kommer snø. Ski-sprinteren Trond Iversen forsvarer bygdas skitradisjoner på elitenivå, mens anlegg som Spiten Skileik legger til rette for allsidig skileik. Travløp på Fiskumisen er historie, men MIF og SSK er stadig med og dominerer norsk bandy.

De første skiløperne hadde nok heller ikke sett for seg at det gikk an å sitte hjemme i stua og studere kart over skiløyper på en skjerm og få oppdaterte opplysninger om vær og føreforhold på telefonen.

Ski og loypekart Eiker Vest-Holtefjell

Ski og loypekart Finnemarka