Stormølla ved Øvre Hoen – J.F. Thornes gryn- og siktemølle fra 1841

«Månedens kulturminne» (juni 2006)

Fortsatt ruver murene etter den gryn- og siktemølla som Drammenskjøpmannen Johan Fredrik Thorne anla «ligeovenfor den saakaldte Quærnebroe» i 1840. Den ble kalt «Nye Mølle» eller «Stormølla» for å skille den fra Øvre Hoens «Gamlemølle» som lå et lite stykke lenger opp langs elva. Stormølla var i drift fram til 1914.

Det var i 1834 at kjøpmann Johan Fredrik Thorne kjøpte «Hoensbruget», det vil si sagbrukene under gården Øvre Hoen. Thorne var på denne tiden både stortingsmann og en av Drammens mest betydelige forretningsmenn på denne tiden, trelasthandler og eier av flere store sagbruk. Etter noen år bestemte han seg også for å utvide virksomheten sin ved Hoenselva med et større møllebruk. I uminnelige tider hadde det vært mølledrift ved Øvre Hoen, men bare med relativt små sammalskverner. Thorne satset imidlertid på en moderne gryn- og siktemølle, av den typen som alt fantes i Vestfossen og på Møllenhof ved Krokstadelva. Dette var ikke en mølle som var beregnet på maling til eget bruk og de nærmeste naboene – det var ei industrimølle som kunne male korn for størstedelen av bøndene i bygda, og som kunne erstatte mange av de små gårdskvernene som fantes. Den ble kjent som «Stormølla».

Thorne bygde mølla på sin egen eiendom, men han måtte leie vannrettigheter av gården Øvre Hoen, som ble eid av overrettsprokurator Lauritz Henschien. Av den grunn ble det inngått en kontrakt av 4.september 1840, der Thorne og hans etterfølgere ble overdratt 2/3 av Øvre Hoens vannrettigheter. Til gjengjeld skulle Henschien og seinere eiere av Øvre Hoen få malt 35 tønner korn av alle slag gratis på Thornes mølle – derav 25 tønner sammalt korn, 5 tønner gryn og 5 tønner fin-eller grovsiktet mel. Av dette ser vi klart og tydelig at det dreier seg om ei gryn- og siktemølle. Dessuten nevner kontrakten at mølla lå «ligeovenfor den saakaldte Quærnebroe», altså der ruinene av Stormølla finnes i dag

Johan Fredrik Thorne (1801-1854), trelastmatadoren som bygde gryn-og siktemølle i Hoenselva

Kartet fra 1851 som viser «Hoensbruget» (dagens gnr.78/2), med all den industrivirksomheten som var knyttet til dette området – sagbruk, møller, kullebunner, vannrenner, kjerrater og ferdselsveier.

Innholdet i kontrakten blir bekreftet av et kart over Hoensbruget som befinner seg i «Amtsconduktørens Arkiv» ved Statsarkivet på Kongsberg. Kartet er datert 1851 og viser hele bruket, med sagbruk, møller, vannrenner og kjerrat. Det interessante i denne sammenhengen er at kartet viser beliggenheten av «Stormøllen», like ovenfor Kvernebrua og der vi finner murene den dag i dag.

Johan Fredrik Thornes virksomhet ved Hoen ble imidlertid ikke av lang varighet. Han gikk konkurs i 1849, og en av hovedkreditorene overtok. Det var konsul Hermann Arnemann, opprinnelig fra Altona ved Hamburg, men på 1850-tallet bosatt i Drammen, der han var en av byens største trelasthandlere. Han er også kjent for at han startet byens første dampsag, i 1860. Men samtidig satset altså Arnemann-familien på tradisjonelle vannsager og vannmøller, og sønnen Otto Arnemann bosatte seg på Hoensbruget med sin familie.

Bokstavmarkeringene på kartet er: A. Gamlemøllen; B. Stormøllen; C. Contorbygning; D. Staldbygning .

Stormølla er fortsatt godt synlig fra hovedveien ved Øvre Hoen, selv om mange store steinblokker har rast ut i årenes løp.

Felling av trær på tomta har gjort at en del av møllefundamentet har rast ut.

Nedenfor møllefundamentet, helt nede ved elva, er det tydelige rester av murene etter «hjulhuset». Her må det ha stått et kjempemessig vannhjul, kanskje med en diameter på 10-12 meter.

Det ble imidlertid stadig klarere at de gamle vannsagene ikke kunne hevde seg i konkurransen med dampsagene, og Arnemann solgte Hoensbruget til en mann som ønsket å satse stort på mølledrift, nemlig grosserer G. Martinsen. Han lyktes imidlertid ikke ved Hoen, og i 1886 ble eiendommen solgt på tvangsauksjon – men det hører med til historien at Martinsen reiste videre til Oslo og hadde større hell med seg der – han startet nemlig Bjølsen Valsemølle!

I 1886 ble Hoensbruget delt. Grosserer Anders Sveaas overtok hoveddelen (gnr.78/2), men Stormølla ble skilt ut som en egen eiendom (gnr.78/11) og kjøpt av landhandler Marinius Nilsen, som i 1892 solgte videre til grosserer Ingvald Braathen i Sundsvall. Begge disse eierne lå i strid med Sveaas. Et forlik av 3.november 1886 fastslo nemlig at det på Sveaas’ eiendom «ei maa opføres nogen ny Mølle for Bondemaling». Men det var nettopp det Sveaas gjorde – han bygde ei moderne «maskinmølle», der Eiker Mølle ligger i dag. Det førte til langvarige rettssaker mellom ham og eierne av «Stormølla», og først i 1902 falt dommen i Høyesterett. Den gikk i disfavør av Sveaas, og dermed var det duket for en siste storhetstid for Thornes gamle gryn- og siktemølle. Ved et skjøte undertegnet 22.oktober 1902 ble den kjøpt av et nystartet aksjeselskap med navnet «A/S Hoens Øvre Mølle», der aksjonærene var lokale bønder.

I 12 år var nå dette bygdas ledende møllebruk, mens den større og mer moderne Sveaas-mølla sto uvirksom. I 1914 kom en imidlertid fram til en mer fornuftig løsning, etter at kommunestyret var kommet på banen. Kommunen kjøpte nemlig opp alle fallrettighetene i Hoenselva, først og fremst for at bygda skulle få sitt kommunale elektrisitetsverk, men også med tanke på å overta Sveaas-mølla og få den i drift. Dermed var historien ute for «Stormølla», etter 75 års drift. Men fortsatt kan vi se sporene etter dette lille, men viktige industriforetaket. Av de mange hundre møllene som har eksistert på Eiker, er nok dette den der ruinene er best bevart. Den er dermed et teknisk-industrielt kulturminne som det er viktig å bevare, både for nærmiljøet og som en del av Eikerbygdenes kulturarv.

Tegning av Anders Sveaas’ «maskinmølle». Han hadde opprinnelig planer om et cellulosefabikk ved Hoenselva, men da disse planene strandet, satset han isteden på mølledrift, stikk i strid med heftelsene fra 1886. Først i 1914, da kommunen overtok, kom «Sveaas-mølla» i permanent og lovlig drift.

FAKTA OM HOENS ØVRE MØLLEBRUG:

Hoens Øvre Mølle (gnr. 78 – bnr. 11)
Badstuløkka (gnr.78 – bnr.16)
av gnr.78 Øvre Hoen

Bygd 1840 av stadshauptmand og trelasthandler Johan Fredrik Thorne

Også kalt «Havremølla», «Nye Mølle» eller «Stormølla»

Eier (2006): Fossli Bygg

Hoenselva har en rik møllehistorie , som går tilbake til middelalderen og beskrives i boka «Møllene i Kvennadalen» av Sven Horsrud og Ole B. Hoen. Over ser vi Hans Heyerdahls maleri av «Den gamle mølle» fra 1884. Dette må være den som kalles «Øvre Mølle» på kartet fra 1851, og den har neppe vært brukt i særlig grad etter at «Stormølla» ble bygd

Bygningen som fortsatt står på Badstuløkken (gnr.78/16) er sannsynligvis den samme som i 1851 er oppført som «Contorbygning». Seinere har den tjent som bolighus gjennom mange år, men den skal nå rives.