Karl Oluf Aksel Sønderaall

Og når han skulle komme i snakk med noen, var det rimelig og naturlig at han kom inn på nærliggende ting : «Hvordan står det til», «Er mor blitt bra ?», «Har du hørt noe fra Nils ?», «Hvor mye tjener du da ?», osv., osv.Ja, det hendte nok at han snakket om maten, også. Alt sammen uskyldige, harmløse spørsmål, synes jeg, men som mange andre kritiserte bare for å ha noe å si på presten. Men disse var dog de færreste, tror jeg. De fleste hadde nok som jeg glede og hygge av disse samtalene. Jeg minnes dem den dag i dag.Og så skal det ikke glemmes, at «Presten» ikke var langt unna. Etter innledende samtaler, kom gjerne noen alvorsord til slutt. Og så kom sluttreplikken : «Hils hjemme», eller «Hils til mor da, gutten min».
Og Sønderaall på skolen da, – det er et kapittel for seg. Når han kom inn i klasserommet – og det var ikke så sjelden – da kom solen i flge med ham. Jeg overdriver ikke noe særlig når jeg sier dette. Det fulgte ikke noen skrekkfølelse med ham.
Jeg skjønner ikke at en mann kunne overkomme alt det han klarte. Han hadde jo ikke kapellan. Foruten å preke hver søn- og helligdag hele året, så hadde han oppbyggelsesmøter rundt om i bygden. Imisjonsmøter skulle jo også presten gjerne være tilstede på. Og så var det skolestyre, fattigstyre, vergeråd og sikkert meget annet. I kraft av sin store kjennskap til sin menighet, var det som regel noe kjent og kjært som kom med i bryllups- og begravelsestaler. Noe som ikke en ny og ukjent mann kan prestere.
Som eneprest hadde han også forberedelse av konfirmantene. Mange år senere, da jeg fikk rede på at han hadde vært døvstumlærer, gikk det opp for meg mange ting som jeg den gang ikkr forstod helt. Vi kunne jo nemlig ikke forstå at han kunne lese av våre leber hvad vi hvisket til hinannen, like tydelig som i en bok.
Ved siden av religionsundervisningen, så ga han oss vennskepelige, gode og nyttige råd. De aller fleste av oss var små folks barn. Hasn kunne si til oss gutter: «Lær dere et eller annet håndverk, guttene mine, så står dere aldri fast». Han kunne også si: «Lov meg nu da, guttene mine, at dere ikke vil nyte alkohol før dere blir 18 år». Han hadde så god tro om oss, sa han, at hvis vi ikke hadde drukket før vi var 18 år, så ville vi ikke begynne etterpå, heller. Hans gode tro gikk nok ikke alle tider i oppfyllelse, dessverre.
Det jeg husker om Sønderaalls prekemåte, var fra hans 60 – 70 års alder, altså da han var på slutten av sin livsgjerning. Såvidt jeg kunde skjønne, skrev han ikke sine prekener, ihvertfall hadde han ikke manuskript med på prekestolen. Jeg har sikkert hørt bedre talere enn ham, men ved høytider og ved særlige anledninger høystemte, værdige prekener med glød i.
Etter at jeg tdiligere har nevnt at han var pratsom, vennlig og gjerne litt spørresyk, kan noen muligens få det inntrykk av at han var en «dott», eller noe lignende. Men det være langt fra. Når det trengtes, var han kongelig norsk embedsmann som få, og med en statur som var en prelat verdig.

Prost Sønderaall var sikkert glad i sin menighet, men det er jo ikke noe å si på at han, da han hadde vært her i 13 – 14 år, ønsket å gå over i et nytt embete, og han søkte Strømsø Sogneprestembete som var blitt ledig ved prost Echhofs død. Skjønt han var best i ancienneitet, ble han forbigått av Regjeringen, med den – en får vel si dårlig begrunnelse – at han var et par måneder over 60 år. En begrunnelse som Stortingets protokollkomite senere tok tak i. Men gjort var gjort, og Sønderaall fikk fortsette på Nedre Eiker.
Prost Sønderall hadde et forholdsvis kort, men smertefullt sykeleie. En diaresykdom ble stoppet hurtig, og dette resulterte i tarmslyng som endte hans liv på Drammens Sykehus i september 1921. Han hadde vært 70 år i januar måned s. å. Sønderall er den enste av våre prester som er død i sitt embede. Hans garvferd var uten tvil den største som har vært på Nedre Eiker.
Prost Sønderall og frue, født Weffring, Sofie, ligger gravlagt på «Vår frelseres garvlund».

Litt mer historie:
Karl Olaf Axel Sønderaall ble utnevnt til sokneprest i Nedre Eiker i mars 1897. Han var født i Drammen, og tok teologisk embedseksamen i 1875. Han arbeidet tre år som huslærer på Ulefoss, og begynte deretter å arbeide med døvstummeundervisning. Han studerte med offentlig stipendium ved Balchens Døvstuminstitutt i tiden 1878/79, var også et år lærer der, og hadde planer om å gjøre arbeidet blandt de døvstumme til sin livsgjerning. Men organiseringen av undervisning for de døvstumme ble ikke fremmet av det offentlige så hurtig som Sønderaall ønsket, og han brøt derfor tvert over og søkte seg over i geistlig virksomhet. I 1905 ble han også prost i Drammen prosti. Da han fylte 70 år i januar 1921, ble han bedt av kirkedepartementet om å fortesette i embetet ett år til, hvilket han gjorde frem til sin død samme år. Da var det bygdesorg i Nedre Eiker. Sønderaall hadde virket i bygda i 24 år, og var kjent og vel ansett av alle.
Kirkesanger S. Skarsten skrev om prosten :
«I hele 24 år, altså like til sin død, fikk han nåde til å utføre sin embedsgjerning her med interresse, dyktighet og troskap til velsignelse for bygd og menighet. Som eneprest i en folkerik menighet, fikk han her en embedsgjerning som var meget krevende på mange områder. Hans virketid falt nettopp i en periode da Nedre Eiker gjennomgikk en rivende utvikling med sterkt økende folketall på grunn av de mange fabrikkanlegg. Reformer og nydannelser ble påkrevd på så mange felter. Prost Sønderall deltok med glede og interesse i dette arbeid på mange måter. »
Sønderall var medlem av skolestyret, derav mange år som formann fram til 1905, medlem av fattigstyret og vergerådet samt formann i en rekke foreninger med kristelig eller kulrturelt formål både i og utenfor bygda. Han var også medlem av fylkesskolestyret og virket ofte som sensor ved lærerskoleeksamen også. Videre var han og hans kone blandt dem som arbeidet for å reise et pleiehjem for de gamle på Nedre Eiker.
Sønderaall var høyt aktet og avholdt av sin menighet.

Kilde og foto: Lillevold: Nedre Eiker, 1960.