Unionsstriden på Eiker

av Bent Ek

Innledning

Det er ikke godt å vite hvor og når en skal starte en beskrivelse av unionsstriden på Eiker. Helt fra 1814 var unionen omdiskutert og stridsspørsmålene var mange. Likevel var det særlig de sist 25 årene at debatten tilspisset seg, både nasjonalt og lokalplanet. Vi skal derfor ta for oss den politiske debatten fra omkring 1880 og fram til 1905, slik den fortonte seg fra Eiker.
Det var to vikige saker som dukket opp omkring 1880, egentlig ganske uavhengig av hverandre, men som til sammen skulle bidra til å engasjere massene på en måte som en knapt nok hadde sett tidligere. Det ene var flaggsaken. Det norsk-svenske unionsflagget som var blitt innført i 1844 hadde aldri vært særlig godt likt, og hadde fått tilnavnet «Sildesalaten» på folkemunne. Forslaget om et reint, trefarvet flagg ble reist for første gang i Stortinget i 1879, men ble nedstemt – her hadde de radikale funnet en god kampsak som kom til å bli stående på den politiske dagsorden i mange år.

Den store politiske saken på første halvdel av 1880-tallet, var likevel spørsmålet om «Folkesuvereniteten». Formelt dreide deg seg om hvorvidt statsrådene skulle ha adgang til Stortinget – i virkeligheten gjaldt det kongens rett til å utnevne den regjeringen han ønsket, uavhengig av om den hadde støtte fra et flertall av stortingsmennene. Fire ganger på rad – i 1871, 1874, 1877 og 1880 – hadde fire ulike storting vedtatt at statsrådene hadde rett og plikt til å møte i nasjonalforsamlingen for å forsvare sin politikk. Rundt «kongens bord» var en imidlertid redd for at stortinget på den måten vil få for stor innflytelse over regjeringen, og hver gang nedla kongen veto mot lovforslaget. Det var de radikale på Stortinget, medlemmene av «Venstreforeningen», som førte an i den såkalte «statsrådssaken», med Johan Sverdrup som ubestridt leder. De utgjorde det stortingsflertallet som den 9.juni 1880 fattet et vedtak som utløste en av Norgeshistoriens bitreste politiske strider: Stortinget vedtok å stille hele regjeringen, med statsminister Christian August Selmer i spissen, for riksrett. Riksrettsdomstolen besto av Stortingets fremste menn, som på den måten ville kunne avsette regjeringen. Dersom dette ble gjennomført, ville det bety en helt ny politisk praksis, nemlig at det var de folkevalgte som utpekte regjeringen. Dette ble kjent som prinsippet om «Folkesuveeniteten» og innebar at kongen ville miste så å si all makt. Venstre mente at dette var helt i tråd med grunnlovens demokratiske prinsipper og Eidsvoldsmennenes intensjoner. De konservative holdt seg imidlertid til grunnlovens bokstav, som fastslo at det var kongen selv som skulle utpeke sine ministre. I november 1880 organiserte de seg for å gå til motangrep mot venstrekreftene, både på riksplanet og lokalt. De ble kjent som «Novembermennene» eller «Høyre».
I årene som fulgte var både Venstre og Høyre særdeles aktive og satset hardt på å vinne kampen om folkemeningen, ikke minst med tanke på neste stortingsvalg, som var i 1882. Det ble arrangert store «Folkemøder» i by og bygd. Novemberforeningene var på offensiven og hadde mange dyktige talere i respekterte embetsmenn og representanter for næringslivet. Men de radikale hadde et trumfkort: dikteren og folketaleren Bjørnstjerne Bjørnson.

Da Bjørnson talte på Ødegaardssalen

Folk reiste milevis for å høre Bjørnson tale og sto i kø for å sikre seg inngangsbilletter. «Ventetimen er lang, Kampen ved Billetudsalget haard, og Skuffelsen stor for den Tabende», skrev den radikale Buskerud Amtstidende, men forsikret at en fikk lønn for strevet når en omsider fikk høre dikteren øse av sine «ophøiede Aandsgaver» og kunne oppleve «hans Aabenhed, hans freidige Mod og henrivende Sprog til at tolke sin Sjæls følelser».
Selv om vi tar høyde for at Amtstidendes «specielle korrespondent» kanskje overdrev en smule, så hersket det ganske sikkert feststemning i Hokksund da den store folkedikteren ankom – formodentlig med tog – den 14.mars 1882. Selve ankomsten brød dessverre ikke avisene seg om å referere, så vi må bare forestille oss Bjørnsons triumfferd langs den nylig anlagte Stasjonsgata, der det knapt nok fantes et hus, over brua og inn på den store, åpne «Ekserserplassen». Der lå det store forsamlingslokalet Ødegårdssalen (omtrent der Prix ligger i dag), og det var der selve foredraget skulle holdes.

Amtstidendes «specielle korrespondent» var selvsagt til stede, og referatet var preget av en nesegrus beundring for den berømte dikteren:
«Bjørnstjerne Bjørnsons Forerdag i Haugsund igaar var besøgt af ca.4 a 500 Mennesker. Hans Foredrag om Folkesuvereniteten modtoges med stormende Bifald. Novemberhøvdingen Kjekstad fra Røken forsøgte at opvarte Bjørnson med hans personlige Meninger i almindelige Troesssager, hvorved han gjorde glimrende (!) Fiasko.»
Bernhard Teodor Kjekstad var tidligere ordfører i Røyken og medlem av «Novemberforeningen». Amtstidendes referat gir vel ikke akkurat noe nøytralt bilde av hva som skjedde på Ødegårdssalen, men det er neppe noen grunn til å tvile på at den populære dikteren vant mange tilhengere for prinsippet om folkesuverenitet den dagen. Møtet ble avsluttet med et trefoldig hurra for Bjørnson.»

Men Bjørnsons misjonsvirksomhet på Eiker var ikke over med det. Dagen etter skulle han holde foredrag på Kongsberg, og Bjørnson benyttet da anledning til å besøke sine venner i Vestfossen. Blant dem var visstnok bryggerieier Song, som var leieboer hos smeden Peder Knudsen i Støabakken. Her skulle Bjørnson overnatte. Men ryktene om dikterens ankomst spredte seg raskt, og det samlet seg en menneskemengde som forlangte å høre Bjørnson tale. Så folkedikteren skal ha gått opp på låvebrua, gitt et nytt foredrag og sikkert vunnet enda flere eikværinger for Venstre og folkesuvereniteten.

Christoffer Knudsens debut som politiker

I utgangspunktet skulle Bjørnsons folkemøter være nøytrale og saklige diskusjoner, der alle synspunkter kom fram og kastet lys over saken. Det er imidlertid liten tvil om at det var de radikale som hadde regien, og folkemeningen støttet i stadig sterkere grad opp om den politikken som Venstre og Johan Sverdrup sto for. Dette ville ikke den konservative og kongetro delen av Eikers befolkning sitte rolig å se på. Grosserer G.Martinsen, som var i ferd med å bygge opp et større møllebruk ved Hoen på denne tida, tok initiativet og sammenkalte til nytt folkemøte på Ødegårdssalen nøyaktig en måned etter Bjørnsons opptreden. Men også denne gangen møtte de radikale møtt fram i stort antall og fikk valgt sin kandidat som møtedirigent, nemlig kaptein Albert Jacobsen som var stortingsmann fra Hedmark. Likevel ble det langt på vei et møte i de konservatives ånd, noe som førte til at den konservative Drammens Tidende brukte hele forsiden to dager på rad til å gjengi hva som ble sagt og gjort på møtet.
Av lokale størrelser som deltok i debatten, kan nevnes Nils Poulsen Berskoug. Han var opprinnelig fra Skotselv og hadde vært folkeskolelærer flere steder på Eiker – noen år seinere utga han bokverket «Momenter til en Beskrivelse over Eker, af en Bonde». På folkemødet i 1882 sto han fram og advarte mot radikalismen. Han trakk fram skrekk-eksempler fra den franske revolusjon, der kongelige hoder rullet, men beroliget deretter forsamlingen med at «der flyder ikke franskt Blod i den norske Bondes Aarer».
En annen som deltok i debatten var sogneprest Knudsen på Nedre Eiker. Han var den gang var et nokså ubeskrevet blad i politisk sammenheng, og ifølge eget utsagn var han ikke politiker og pleide heller ikke å delta i politiske møter. Nå tok han imidlertid ordet og advarte mot å opphøye folkeviljen til noe guddommelig og sette den over Guds vilje. Han uttrykte også ønske om at Bjørnstjerne Bjørnson, som han hadde stor respekt for, måtte finne tilbake til sin barnetro. Men framfor alt ønsket sognepresten forsoning, og han avviste bestemt påstander som var framsatt om at Venstremenn ikke kunne være sanne kristne. Slik debuterte Christoffer Knudsen som politisk taler. Seinere ble han som kjent både ordfører på Nedre Eiker, stortingsmann og kirkeminister.

Men den saklige debatten utartet etter hvert til reint munnhuggeri mellom debattantene, og igjen viste det seg at det var Venstre som rådde grunnen i salen. Det endte med at det ble vedtatt en resolusjon som krevde statsminister Selmers avgang. Dermed hadde Venstre nok en gang triumfert.
Det hører med til historien at initiativtakeren, grosserer Martinsen, heller ikke lyktes som industrigründer på Eiker. Han gikk konkurs etter kort tid, og reiste isteden til Oslo, der han anla Bjølsen Valsemølle.

To radikale gårdbrukere på Røkeberg

Folkemøtene på 80-tallet var rikskjendisenes møte med folkemassene. Men samtidig sto det fram lokale lederskikkelser som skulle prege det politiske liv på Eiker i årene som kom. En av dem var vossingen Ivar Andersen Hauge, som hadde bosatt seg på Eiker i 1871, og som kjøpte gården Lille Røkberg to år seinere. Han ble medlem av herredsstyret i 1881 og ble sittende der i 22 år. Deretter ble han fattigforstander på Øvre Eiker, et verv han beholdt til han hadde passert 80. Men det interessante i denne sammenhengen, er at han ble en personlig venn av Bjørnstjerne Bjørnson. Om det skjedde da Bjørnson besøkte i Eiker i 1882 eller om de to kjente hverandre fra før, skal være usagt. (Hauge tilhørte ei slekt med mange kulturpersonligheter – han var blant annet i nær slekt med Per Sivle). I hvert fall ble Ivar Hauge Bjørnsons sekretær og fulgte ham på foredragsturneene. Dessverre holdt han aldri løftet om å skrive om sitt samvær med Bjørnson og Sivle – men navnet hans dukker stadig opp i den lokale unionstriden.
Ivar Hauge var imidlertid ikke den eneste radikale bonden på Røkeberghøyda. Nabogården, Mellom-Røkeberg, ble nemlig kjøpt av trelasthandler Johan Edvard Retvedt. Han var også innflytter i bygda, født i Kråkstad i Akershus, men flyttet til Eiker i 1883. I denne perioden tilhørte også han den mest radikale fløyen av Venstre. På begynnelsen av 1890-tallet ble han imidlertid erklært sosialist og var med og startet både Buskerud Arbeiderparti og Øvre Eiker Arbeiderparti. Vi skal imidlertid se at han etter hvert også utmerket seg i unionsstriden, sammen med naboen Hauge.

«Et reint hyggeligt møde» på Stenseth gård

Men det var også sterke Høyrekrefter på Eiker, til tross for den «glimrende fiasko» de konservative hadde opplevd i 1882. Høyremennene trengte åpenbart politisk skolering, både når det gjaldt å arrangere folkemøter og når det gjaldt å bygge opp en politisk organisasjon. I første omgang ble svaret å danne en «Grundlovsforening» på Nedre Eiker. Mange slike foreninger ble dannet rundt omkring i landet for å forsvare grunnloven og kongemakten mot angrepene fra radikale demokrater. På Nedre Eiker sto sogneprest Knudsen sentralt. Han hadde tydeligvis fått sansen for politisk virksomhet, for i februar 1884 inviterte han og Grundlovsforeningen til folkemøte på gården Stenseth, nærmeste nabo til Nedre Eiker kirke.

Her stilte Høyre med det tyngste skytsen de kunne stille opp med lokalt, nemlig Stadshauptmand Schwarz – vel å merke ikke dampbåten som ble satt i drift på Eikern 20 år seinere, men mannen den bl oppkalt etter. Stadshauptmand Johan Jørgen Schwartz var trelasthandler, jernverkseier og stortingsmann og politiker, blant annet kjent som «Randsfjordsbanens far». Hans opptreden ble en triumf for de konservative. Ingen turde å opponere mot Schwarz, som fullt ut støttet statsminister Selmer (som for øvrig var godt kjent blant folk i distriktet, siden han i flere år var sakfører og byfogd i Drammen). Det ble ingen debatt, ingen personangrep, ingen uforskammede tilrop fra publikum. Møtet ble avsluttet med rope «Leve Fædrelandet» (og visstnok også «Leve Kongen!», selv om arrangørene gikk ut og dementerte det siste). De tilstedeværende mente i hvert fall at det hadde vært «et reint hyggeligt møde».

Skydedygtighed og Fædrelandskjærlighed

Lokalt hadde de konservative feiret sin første triumf, men i rikspolitikken var de radikale på offensiven. Dommen i riksrettssaken falt i slutten av februar, regjeringen Selmer måtte gå av og Johan Sverdrup ble statsminister. Det var nærmest en revolusjon. Kong Oscar ble riktignok sittende, men hadde oppgitt både sin absolutte vetorett i grunnlovsaker og retten til å velge sine ministre fritt. Parlamentarismen var innført – folkesuverneiteten hadde seiret.
Det var ingen selvfølge at kongen ville gi slipp på makten frivillig, og i de dramatiske dagene etter riksrettssaken avgjørelse, som falt sammen med påsken, var det mye uro og agitasjon. I Hokksund ble det sammenkalt til nytt folkemøte på Ødegårdssalen, denne gangen i regi av «Buskerud Amts Folkebevæpningssamlag». Temaet for møtet var «Skyttersak og politikk», og innlederen, en viss kandidat Mortensen, oppfordret alle skyttere til å gripe til riflen for å forsvare friheten, fedrelandet og folkesuvereniteten. Men Grundlovsforeningene hadde satt opp ekstratog fra Christiania, og dermed kom det rundt 400 mennesker fra hovedstaden med den kjente unionsvennen dr.Yngvar Nilsen i spissen. De advarte mot denne kombinasjonen av «Skydedygtighed og Fædrelandskjærlighed», som de mente ville føre landet ut i revolusjon og borgerkrig.
Bakgrunnen for denne debatten var den store splittelsen i landets skyttervesen. Opprinnelig hadde skytterlagene rundt om i landet vært tilsluttet «Centralforeningen for udbredelse af legemsøvelser og vaabenbrug», som hadde en tvers igjennom konservativ og unionstro ledelse. Fra og med høsten 1881 brøt imidlertid stadig flere lag ut og dannet «Folkebevæpningssamlag», som engasjerte seg sterkt på Venstres side og var parate til å forsvare Stortinget med våpenmakt, dersom det skulle bli nødvendig. I Buskerud var det Ekers skytterlag som gikk i spissen for denne utviklingen. På en ekstraordinær generalforsamling i november 1881 ble det enstemmig vedtatt å invitere de andre skytterlagene i Buskerud til å være med og danne et Folkebevæpningssamlag. Det skjedde i januar 1882, og den første formannen ble lensmannen i Haug, Hans Andreas Andersen. En annen av drivkreftene bak Folkebevæpningen i Buskerud var underoffiser og gårdbruker Ole Nilsen Fossum, som seinere ble ordfører i bygda og dessuten stortingsmann.
Men møtet i Hokksund påsken -84 dreide seg ikke bare om skyttervesenen. Stortingsmann Albert Jacobsen, som nå stilte til valg fra Buskerud, gikk på talerstolen og gikk til angrep på kongens vetorett. Han erklærte at hvis valget sto mellom absolutt veto og unionens oppløsning, så valgte han det siste. Slik var det mange som tenkte på midten av 1880-tallet. Men kongen bøyde altså av og nøyde seg med utsettende veto. Unionen overlevde også denne krisen.

Grundlovsforeningen på Nedre Eiker feirer Grundlovsdagen

Den dramatiske våren 1884 er også første gang vi finner noen beretning om at 17.mai ble feiret på Eiker. Det skjedde på Herstrøm ved Solbergelva, og arrangør var bygdas driftige Grundlovsforening. Selv om grunnlovsdagen hadde blitt markert alt i Henrik Wergelands glansdager på 1830-tallet, hadde det aldri slått igjennom som en nasjonal festdag. På 1880-tallet begynte imidlertid både tilhengere og motstandere av unionen å ta dagen i bruk for markere sitt syn. På Eiker var de konservative først ute, og dagens taler var den allestedsnærværende Yngvar Nielsen (han skal ha deltatt på omkring 160 folkemøter over hele landet i løpet av ett år). Et avisreferat fra dagen taler egentlig for seg – det skal bare bemerkes at flaggene som var heist overalt selvsagt ikke var reine norske flagg, men unionsflagget.
«Vor Frihedsdag blev da ogsaa her paa Nedre Eker feiret med en festlig Tilstelning, idet den herværende Grundlovsforening havde indbudt til en Folkefest paa Gaarden Herstrøm. Kl.5 samledes Deltagerne i det rummelige Lokale, som for Anledningen var smykket med Flag og Kranse. I den største Stue var den med Grønt omvundne Talerstol placeret; bag denne saaes en Dekoration af Flag og paa den ene Langvæg et med Kranse omvundet Billede af Eidsvoldsbygningen. Efterat en Mængde Mennesker var samlet og ønskede Velkommen af Grundlovsforeningens Formand, Hr. Kirkesanger Larsen, betraadte Dr. Yngvar Nielsen Talerstolen og holdt Tale for Dagen, idet han dvælede ved Eidsvoldsmændenes Gjerning og fremhævede, at der ogsaa dengang havde dannet sig Partier som stode skarpt adskilte, men naar det gjaldt Fædrelandets sande Interesser, saa svandt alle Partihensyn og man stod «enig og tro indtil Dovre falder.» Taleren lagde Forsamlingen varmt paa Hjertet den samme Enighed og Troskab og sluttede med at udbringe et Leve for Eidsvoldsmændene, som efterfulgtes af et nifoldigt rungende Hurra. Senere talte Skolelærer Sæther for Kongen, hvorefter Kongesangen blev afsunget af hele Forsamlingen. I Sideværelserne var der serveret Kaffe med Tilbehør, som i Eftermiddagens Løb fik en rivende Afsætning. Taler, hvoriblandt for Sverige af res.Kap. Harboe, og Sang afløste hinanden, og der herskede en festlig belivet Stemning den hele Tid, indtil man sent paa Aftenen skiltes, efter at Ungdommen havde faaet sig en liden Svingom paa Gaardspladsen. Den almindelige Mening var, at man havde tilbragt en meget hyggelig Dag, ikke afbrudt af en eneste Disharmoni, og man viste ogsaa sin Taknemmelighed mod Festkomiteen, da Hr. Sognepræst Knudsen til Slutning takkede for den Arbeide, ved begeistrede Hurraraab og Haandklap.»

Lærer Grans flaggdemonstrasjon

Men striden mellom konge og Storting raste som verst, kom en ung lærer til Vestfossen. Han het Lars Gran, kom fra Sandsvær, og var ifølge eget utsagn «en blek, langhåret radikaler». Han kom til Eiker som lærer ved Vestfossen kretsskolen i 1883, og alt samme år var han med og startet Vestfossen arbeiderforening. Dermed oppsto en organisasjon som skulle bli Venstres og unionsmotstandernes høyborg på Eiker. Foruten Gran, som ble den første formann, sto blant annet landhandler A.E.Saasen og lærer Nils Johnsen sentralt. Sistnevnte ble jo siden kjent som forfatter av Eikers bygdebok, der han benyttet enhver anledning til å framheve Eikers, og spesielt Vestfossens storhet. Som lokalpatriot blir han kanskje bare overgått av nettopp A.E.Saasen. Han var en gammel radikaler, som i sin ungdom hadde opplevd Marcus Thrane og revolusjonsåret 1848. Han var frankofil, både talte og skrev fransk og hadde visstnok vært der. Han huskes fordi han sammenliknet Vestfossen med Paris – men det verste var jo at det var ment som et komplement til den franske hovedstaden. Han sa: «Jeg vet bare ett sted som kan sammenliknes med Vestfossen, og det er Paris, dette Europas pulserende hjerte».
Det var denne trioen – to pur unge lærere og en gammel, radikal landhandler – som sto i spissen for den kontorversielle 17.mai-feringen i 1885. Dette fikk et ganske annet forløp enn den fredelige folkefesten på Herstrøm året før. .

Etter at det var avfyrt salutt kl. halv seks om morgenen, samlet folk seg utenfor kretsskolen, med reine norske flagg, og med hornmusikken i spissen for toget, som først gikk til Fossesholm, deretter ned Fabrikkgata med kort stopp ved Thomasgården, og så opp til Fredfoss. Vel tilbake på skoleplassen, holdt lærer Gran tale for dagen. Alt dette skjedde om formiddagen. Om ettermiddagen samlet folk seg på nytt, denne gangen i Arbeiderforeningens lokaler. A.E.Saasen holdt festtalen, der han i høystemte toner forklarte om «frihetens erobring av Norge». Arrangementet ble avsluttet med at at det ble deklamert et dikt som lærer Johnsen hadde skrevet.
I dag er det ikke så lett å forstå at en slik 17.mai-feiring kunne være særlig kontroversiell. Men i 1885 var det en provokasjon å vise seg offentlig med reint norsk flagg. Da lærer Gran også heiste det reine, trefarvede flagget utenfor privatboligen sin, ble det for mye for unionsvennene, som gikk til aksjon umiddlebart. Flagget ble firt og erstattet med ei strieskjorte, og rundt skolen ble det strødd granbar. Det var vanlig å bruke granbar i forbindelse med begravelser, og symbolikken var vel at en ønsket arbeiderforeningen og det norske flagget (og muligens lærer Gran selv) en snarlig død.
Slik foregikk altså den første feiringen av nasjonaldagen i Vestfossen. Seinere kom mange framtrendende radikale til å gå opp på talerstolen i Vestfossen arbeiderforening, blant dem to unge og lovende stortingsmenn – Carl Berner fra Bergen og Jørgen Løvland fra Kristiansand. De kom til å spille en helt sentral rolle i 1905, Berner som stortingspresident og Løvland som Norges første utenriksminister. På 1880-tallet var de imidlertid best kjent som to av de ivrigste forkjemperne for loven om et reint norsk flagg.

Arbeiderforeningen i Haugsund og Ungdomsforeningen i Krokstadelva

Arbeiderforeningen i Vestfossen var blant de aller første spirene til en arbeiderbevegelse utenfor de store byene. Det gikk imidlertid ikke mer enn ett år, før det også var etablert en arbeiderforening i Hokksund. Også den hadde nok karakter av «venstreforening» i starten, men ble aldri en like sentral arena for unionsmotstanderne som foreningen i Vestfossen. Derimot bidro den sterkt til å sette fokus på andre politiske saker. Etter at striden om parlamentarismen var avgjort i 1884, kom nemlig nye saker på dagsorden, saker som dreide seg om sosiale forhold og arbeidernes rettigheter. Unionsstriden gikk i dvale.
En av lederne i foreningen, Anders Jensen, deltok på Landsarbeidermøtet på Hamar i 1888, og forteller at han ble omvendt til sosialismen, blant annet av Christian Holtermann Knudsen og av Christopher Hornsrud, den utflyttede eikværingen som mange år seinere skulle bli Arbeiderpartiets første statsminister. Sammen med J.E.Retvedt sto Jensen i spissen for en sosialistisk fraksjon, som til slutt greide å få Arbeiderforeningen ut av Venstre og inn i Arbeiderpartiet. Selv skulle Anders Jensen bli både ordfører og stortingsmann – men det var etter at han hadde flyttet til Horgen i Nedre Eiker og blitt kjent under navnet A.J.Horgen.
Også på Nedre Eiker stilnet unionsdebatten av etter den store konfrontasjonen i 1884. Her var kommunedelingen den store saken. Nedre Eiker herred ble opprettet i 1885, med Christoffer Knudsen som første ordfører. Han forlot imidlertid bygda året etter for å bli sogneprest på Bragernes, og etter dette virker det ikke som om Grundlovsforeningen er særlig aktiv lenger. Ansvaret for 17.mai-feiringen ble i hvert fall overtatt av den kristelige ungdomsforeningen i Krokstadelva, men var nok et antiklimaks sammenliknet med hva det hadde vært noen år tidligere:
«Frihedsdagen oprandt med straalende Solskin over Bygden, der fra den tidlige Morgen mindedes Dagen med almindelig Flagning. Femten Flag – alle med Unionsmærker – saaes i Bygden. For øvrig feiredes Dagen i megen Stilhed. Den Skydning, som ellers pleier følge med 17de Mai, havde Pintsealvoret lagt en Dæmper paa, saa der i Dagens Løb kun hørtes en enkelt Skud fra Aassiderne.
Den eneste Festlighed til Ære for Grundlovsdagen fandt Sted i den ene af Bygdens to Ungdomsforeninger, Krogstadelvens Ungdomsforening. Denne, der er meget populær, øver tydeligvis en gavnlig Indflydelse, idet de unges ædlere Interesser søges vakte, saa Ungdommen faar Smag for at adsprede sig paa sømmelig Vis. Som alle Ungdosmforeninger, er ogsaa denne basert paa udpræget kristelig Grund. Festen isøndags aabnedes af Sognepræsten, der fremholdt Dagens dobbelte Betydning for os baade som Kristne og som Nordmænd; derefter beværtedes man med Kaffe og Julekage.»

Valgkampen i 1891 – Bjørnson vender tilbake

De strømningene om rørte seg i Hokksund og andre arbeiderforeninger, skapte bekymring på høyeste politiske hold, ikke minst innenfor Venstre. Religion, avholdssak og sosialpolitikk var spørsmål som hadde en tendens til å splitte partiet. Etter den store triumfen i 1884, seilte Venstre i motvind, og i 1888 endte det med full splittelse, i et radikalt og et moderat parti, og Høyre overtok regjeringsmakten.
Det radikale «Rene Venstre» hadde behov for gode kampsaker for å holde på velgerne da det igjen var stortingsvalg, i 1891. Dermed kom unionsstriden opp med full tyngde. Lokale demonstrasjoner som den i Vestfossen hadde vist at kampen mot «sildesalaten» var en sak som virkelig engasjerte folkemassene. Samtidig kom det en ny runde i striden om utenriksvesenet, en sak som også tidligere hadde vært et ømt punkt i unionen. Utenrikspolitikken var et område der Kongen fortsatt hadde betydelig makt – han trengte bare å rådføre seg med et «ministerielt statsråd», som besto av den svenske statsminister, den norske statsministeren i Stockholm og utenriksministeren (som alltid var svensk, selv om det ikke var lovfestet på noen måte). Også de liberale i Sverige var misfornøyd med denne ordningen og kjempet for at utenriksstyret skulle bli underlagt større grad av demokratisk kontroll. Flere forslag ble lansert, blant annet ett av karrierediplomaten Sigurd Ibsen (sønn av Henrik Ibsen og svigersønn av Bjørnstjerne Bjørnson) – det gikk ut på at de to landene skulle ha hver sin utenriksminister.

Flaggsaken, kravet om en egen utenriksminister og allmen stemmerett, samt at valgdagen skulle bli fridag, slik at også arbeidsfolk hadde anledning til å stemme – det var hovedbudskapet i Bjørnstjerne Bjørnsons tale til folkemassene da han vendte tilbake til Haugsund i februar 1891 for å presentere Venstres valgprogram. Denne gangen var han invitert av Buskerud Amts Venstreforening, og selv om Drammens Tidende mente at den store dikteren begynte å bli preget av alderen, høsten han igjen stor applaus. Forsamlingen avsluttet med å synge en sang som dikteren hadde skrevet noen år tidligere: «Ja, vi elsker dette landet». Etter møtet fikk Bjørnson servert fersk laks fra Hellefossen, og vakte stor munterhet da han forlangte å få den servert på venstre side, «fordi alt godt kommer fra Venstre».
Større furore ble det i juni, da en ung og uerfaren venstremann fra Trøndelag, Marius Hægstad, deltok på folkemøter i Vestfossen og Haugsund. «Det spør vi ikke svenskene om», svarte han da han ble spurt om hvordan Venstre skulle få kongen til å godta et selvstendig norsk utenriksvesen. Dermed gikk han inn for den løsningen som regjeringen Michelsen valgte temmelig nøyaktig 14 år seinere – og møtte en storm av kritikk fra høyrepressen, som dels latterliggjorde Hægstad og dels advarte mot at en slik politikk ville skape en ny krise og i verste fall krig.

De konservative mobiliserer

Venstre vant valget i 1891, og den radikale Johannes Steen ble statsminister. Stortingsflertallet vedtok for første gang at Norge skulle ha et «reint» handelsflagg og bevilget dessuten penger til opprettelse av et norsk konsulatvesen. Begge vedtakene ble nektet sanksjon av kongen, og regjeringen gikk av i protest. Til tross for mange store ord og valgløfter, hadde Venstre egentlig ikke oppnådd noen ting. Det ble etter hvert klart at Sverige var villig til å sette hardt mot hardt i striden om utenriksvesenet – kongens og unionens siste skanse, og krigsfrykten begynte å bre seg blant folk.
I denne situasjonen kom de konservative igjen på offensiven, også på Eiker. Sommeren 1893 vakte det høylydte protester at et «Lærerkursus» på Milestein, som ble finansiert med offentlige midler, utviklet seg til et regelrett agitasjonsmøte for Venstre, der blant annet lærer Gottschalk Johnson fra Drammen uttalte at han overhode ikke brydde seg om at kong Oscar nektet å sanksjonere flagget: «Vi sanktionerer det selv med at heise «rent » Flag hver udenfor vort Hus». Ansvarlig for kurset var Gunstein Anderson, lærer ved Milestein skole og formann i Venstreforeningen på Eiker.
Samme sommer, den 2.juli, samlet imidlertid de konservative på Øvre Eiker seg og dannet en Grundlovsforening. Etter denne foreningen er arkivet bevart, slik at det finnes både vedtekter, møtereferater og medlemslister. Hovedmålet var å «samle medlemmer af alle samfundsklasser til fælles arbeide», blant annet for «udviklingen af sociale og politiske samfundsforhold i moderat frisindet retning med grundlovens frie forfatning som grundlag». Formann for den nye foreningen ble distriktslege Collett, mens andre framtredende medlemmer var ingeniør Swensen ved Ekers træsliberi, grosserer Anders Sveaas og snekker Julius Askestad, som var en av Høyres nye stortingskandidater.
Samtidig kom det også nytt liv i Grundlovsforeningen på Nedre Eiker. I fellesskap inviterte de to foreningene den moderat-konservative stortingsmannen Benjamin Vogt til å tale på folkemøter i Mjøndalen og Haugsund. Dermed kom altså nok et framtidig medlem av 7.juni-regjeringen for å drive agitasjon på Eiker, men denne gangen altså på de konservatives side. Og begge møtene ble en suksess – Venstres tilhengere holdt seg stort sett vekk, bortsett fra at den reine flagget ble heist i protest utenfor møtelokalet i Mjøndalen. Etter møtet i Haugsund sto folk i kø for å melde seg inn i den nystartede foreningen. Ved utgangen av året talte den hele 130 medlemmer, som hadde betalt kontingenten på 50 øre. En del betalte frivillig en hel krone, mens bestyreren ved Vestfos Cellulosefabrik, Johan Fr. Scheen, spanderte hele 5 kroner i frivillig kontingent.

17.mai 1894 – frontene skjerpes

I 1894, som var et valgår, ble nok en gang 17.mai tatt i bruk som politisk kampdag, denne gangen av begge sider. Grunlovsforeningen feiret dagen på Ekserserplassen, mens Arbeiderforeningene hadde valgt å markere dagen med et arrangement på Loesmoen. Drammens Tidende ironiske skildring gir et levende bilde av hva som skjedde:
«Venstres Fest paa Loesmoen den 17de Mai skal efter Sigende have været en noksaa stor Skuffelse. For at bøde paa sit tarvelige Program og faa Tiden til at gaa, besluttede Festkomiteen en Procession til Grundlovsforeningens Plads i den Hensigt, at Deltagerne kunde faa Anledning til paa nærmere Hold at gjøre sig bekjendt med Foreningens Festarrangement – og derhos bringe samme sin Hyldest.

Omtrent ved 8-Tiden hørtes Musikens Toner paa Broen, og strax efter togende Processionen ind paa den til Grundlovsforeningen for Dagen overladte Plads. Optoget, der anførtes af Ivar Hauge, Gaardbruger Retvedt og Samlagsbestyrer Dunserud samt nogle andre Venstrestørrelser, – samtlige til Hest, bestod væsentligt af Smaagutter og Smaapiger fra 6 Aarsalderen og opover, ledede af sine Lærere, derhos en Mængde pyntede Fruentimmer og et mindre Antal voxne Mænd indstillede paa de forskjellige Steder mellem Børnene, hvoraf en hel Del bar rene Flag. Under stadige Hurraraab af spede Stemmer passeredes Grundlovsforeningens smukke Unionsflag, der altsaa modtog en uventet Hyldest, videre bugtede Toget sig rundt den store aabne Plads, i hvis Midte befandt sig en med Unionsflag og Krandse prydet Talerstol, under Musik og ustanselige Hurraraab. Efterat Rytterne var naaet tilbage til Broen kommanderedes Holdt og Front mod Festsalen, fra hvis Vinduer de forsamlede Mænd og Kvinder modtog Processionens Hyldest. Efter en passende Stund hørtes atter et Kommandoraab: Fremmad Marsch, udraabt paa militær Vis, hvorpaa Toget satte sig i Bevægelse og forsvandt hurtigt – hinsides Elven.»
Her møter vi altså igjen de to gårdbrukerne fra Røkeberg, til hest i spissen for de radikales 17.mai-tog. Tredjemann, Kristen J. Dunserud, var også gårdbruker og sto sentralt i Vestfossen arbeiderforening i mange år. Han ble også bestefar til en russisk revolusjonsgeneral, men det er en helt annen historie.
Langt mindre dramatisk var feiringen av grunnlovsdagen i Krokstadelva dette året. I toget der kunne en se «en Mængde Smaaflag, der paa meget faa Undtagelser nær var forsynede med det lovlige Mærke oppe i Hjørnet». Det ble holdt taler for «Kongen, Fædrelandet og Broderfolket», og dagen ble avsluttet med en «talrig besøgt Afholdsfest i Krogstad Brugsskole».

«Myrmennene» på Loesmoen og valget i ’94

Når Venstre på Øvre Eiker valgte å legge 17.mai-feiringen til Loesmoen, trenger kanskje det en forklaring. Det hadde seg nemlig slik at Venstre hadde planer om å skaffe seg adskillig nye velgere ved det forestående stortingsvalget nettopp på det tynt befolkede Loesmoen. Dette hadde sammenheng med spørsmålet om alminnelig stemmerett, en av tidens store saker. Helt siden 1814 hadde stemmeretten vært begrenset til dem som hadde fast jordeiendom, eller tjente over et visst beløp. Tankegangen var at bare de som betalte skatt skulle ha ett til å velge dem som forvaltet skattebetalernes penger. Det mente Høyre var et godt prinsipp, mens Venstre stadig hadde gått inn for å gi stemmerett til nye grupper. Men selv etter at kravene til stemmerett var blitt senket dramatisk på 1880-tallet, var det fortsatt under halvparten av alle voksen menn som hadde rett til å stemme – og ingen kvinner.
Det var imidlertid ikke så store jordstykket en behøvde å eie før en var kvalifisert til å møte fram ved valgurnen. For å demonstrere hvor urimelig reglene var, men også for å skaffe partiet nye velgere, begynte velstående Venstremenn å dele ut verdiløse, myrlendte jordstykker til potensielle velgere. Det skjedde flere steder i landet, helt siden begynnelsen av 1880-tallet, og ble kjent som «myrmannsbevegelsen».
På Eiker var store deler av Loesmoen et slikt verdiløst myrområde, og i 1894 ble 44 små eiendommer skilt ut fra gården Myra, hver av dem med en skatteskyld på 2 øre. Hver av eiendommene fikk navn etter norske byer, men i panteregisteret omtales de også som «Myrmandsfundamenterne». Det er ikke kjent hvem som var utsett til å bli eiere av disse stykkene, heller ikke detaljene rundt den rollen de spilte ved valget høsten ’94. Men det endte i hvert fall med at valgstyret forkastet rundt 170 stemmer, fordi stemmeretten deres hvilte på leiekontrakter som ble ansett for å være «Proformaverk» – det var ikke reelle eiendomsoverdragelser, men bare leiekontrakter som ga innehaverne begrenset råderett over eiendommene. Men samtidig kom det fram at Høyrevelgere hadde fått kjøpe små parseller av Kniveskogen, og at disse var blitt godtatt av valgmanntallet. I og med at Høyre vant valget på Øvre Eiker med bare 16 stemmers overvekt, var det duket for bråk. Venstre sendte inn klage til Stortinget, og valgresultatet ble underkjent – det samme skjedde for øvrig i Sigdal. Omvalget for de to Buskerud-bygdene ble berammet til mars året etter.

Unionsvennene triumferer

Vinteren 1894-95 nådde unionsstriden et høydepunkt. Den reaksjonære grev Ludvig Douglas ble utnevnt til utenriksminister, og ingen var i tvil om at han ville bruke makt dersom stortinget ikke respekterte kongens veto. Også i Riksdagen var det sterke krefter som var villige til å gå til krig for å hindre at unionen gikk i oppløsning – og de hadde en støttespiller i kronprins Gustav. I denne situasjonen valgte de radikale å bøye av . Venstre hadde vunnet valget og fått et klart flertall på stortinget, men torde ikke å ta makten. Det utløste en regjeringskrise som varte nesten et helt år.
Krisgsfrykten var store, Venstre hadde lidd et prestisjenederlag og de konservative hadde vind i seglene. I denne situasjonen var det omvalget på Eiker skulle foregå. I februar talte den radikale Viggo Ullmann i Vestfossen, men samlet relativt få tilhørere og greide ikke å begeistre. Derimot var det stor stemning på Ødegårdssalen da Christoffer Knudsen, som nå representerte Drammen på Stortinget, vendte tilbake dit for å tale på Grundlovsforeningens valgmøte. Der høstet han stormende bifall da han talte om forsoning og fred: «Og ønsker man sit Folk Fred, og at alle skal kunne sidde trygt mellem Norges Fjelde, og at alt godt skal forulempe os eller Blodstrømme rinde – at enhver efter bedste Evne skal faa anvende sin Tid og Kraft paa egen og andres Velfærd, maa man ikke være med paa noget, der kan bringe Unionen til at falde bort». Etter pause, med den obligatoriske kaffe, smørbrød og julekake, gikk grosserer Sveaas på talerstolen og utbrakte et «Leve» for kongen. Deretter ble det vedtatt å sende et telegram: «Forfatningstro Indvaanere i Øvre Eker forsamlede i Anledning Omvalget sender Deres Majestæt sin Hyldest.» Deretter fikk arbeider Hans Berg ordet og takket pastor Knudsen for hans rosende ord om arbeiderne, og til slutt talte redaktør Raknerud i Drammens Tidende for unionen og broderfolkene.
Det var stor interesse for omvalget på Eiker, og konservative statsråder og prominente stortingsmenn sto i kø for å drive valgkamp på Eiker – i løpet av de siste to ukene før valget kom statsrådene Jacob Sverdrup, Jacob Aall Bonnevie og Vilhelm Wexelsen i tur og orden, og alle samlet et større publikum enn Venstres Jørgen Løvland. Temperaturer stiger til kokepunktet da det kommer et oppslag på jernbanestasjonen i Hokksund, som hevder at det er kommet telegram om at 10.000 svensker har demonstrert til støtte for Norges holdning til unionsspørsmålet. Det viser seg å være en grov fordreining av sannheten – de svenske sosialdemokratene har bare markert at de tar avstand fra at Sverige skal gå til krig. Det blir avslørt at det er Retvedt som står bak oppslaget. Stemningen blant Venstrevelgerne er laber. «Landsbladet» spør en gammel venstremann fra Eiker hva han mener om stillingen og får følgende svar: «De er’nte godt aa si. Vi har naa fra gamalt vært vant til at feire. Men dæ er’nte de Liv i Venstre længer naa. Dessane Høgrekara æ blet saa paagaanes aa saa vel diciplinerte aa organiserte aa administrerte, at dæ er’nte godt aa veta».
Likevel kom det som en overraskelse på de fleste at Høyre vant omvalget i den gamle Venstrebastionen Eiker. Om kvelden den 12.mars samlet politisk interesserte over hele landet seg rundt telefonapparatene for å høre siste nytt fra Eiker og Sigdal, etter hvert som opptellingen gikk sin gang. Like før midtnatt kom det endelige resultatet fra Eiker: Høyre hadde vunnet med 10 stemmer, og tippet dermed flertallet i Buskerud, slik at Høyre fikk samtlige 4 stortingsmenn fra amtet. Slik var valgreglene den gangen. Drammens Tidende triumferte:

«Flaggene blafrede frit og festligt i den snetykke, disige Luft, og Glæden bredte sig med Smil og Munterhed fra Mand til Mand, eftersom Seiersbudskabet fra Buskerud i denne graatunge Vintermorgen bredte sig ud inden konservative Kredse. Seier i Eker! Seier i Sigdal!»

«Folkvang» og «Vidar»

Omvalget satte på mange måter punktum for unionsstriden på Eiker. Også på riksplan ble saken lagt på is høsten 1895, da den moderate Francis Hagerup overtok som statsminister i en samlingsregjering med representanter for alle de tre store partiene. Den gjorde full retrett i spørsmålet om et eget norsk utenriksvesen, og krigsfaren gled over.
Grundlovsforeningen, som kort etter skiftet navn til Ekers Konservative Arbeiderforening, feiret triumfen med å bygge sitt eget lokale. Det ble reist i Stasjonsgata, bare en hundre meter fra stasjonen, og sto ferdig våren 1897. Nettop nærheten til jernbanen var en stor fordel, påpekte Drammens Tidende: «Som forsamlingslokale faar dette Hus en særdeles heldig Belliggenhed, idet Folk, der skal reise med Toget, vil naa dette, om de ikke forlader Huset før Togets Ankomst». Togene hadde nok litt lenger opphold på stasjonen den gangen. Lokalet ble for øvrig døpt «Folkvang», og avløste den gamle Ødegårdssalen både som politisk møtelokale og som forsamlingssted i andre sammenhenger.
Valgseieren i ’95 oppmuntret også unionstilhengerne til å gå til angrep på Venstres høyborg på Eiker, nemlig Vestfossen. Alt før valget var det blitt startet en egen konservativ arbeiderforening der, under navnet «Vidar». En av veteranene i Arbeiderforeningen, Andreas H. Ek, har fortalt at den favoriserte de arbeiderne som stemte Høyre. Etter at valgseieren var sikret, vanket det nemlig gratis fest og fri vikar på fabrikken for dem som hadde stemt konservativt. Denne episoden omtales også i den humoristiske «Vestfossenvisa»:

«Naar Vidar skjenker akkevit,
da er det valg i vente,
da faar vi Ørebladet frit,
i fald vi vil det hente.
Da kommer Høires «Benjamin»,
da ser vi Konow springe,
for Venstre skal faa «Mangelin»
og Askestad paa Tinget.

Julius Askestad, som nevnes i siste linje, var formann i den nystartede foreningen. Han ble faktisk valgt inn på Stortinget i 1895, riktignok bare som suppleant. Nå bygde også «Vidar» et stort forsamlingslokale – som i alle år kom til å bære foreningens navn.

Et «stille» tiår – sosialisme og «borgerlig samling»

Øvre Ekers Grundlovsforening fortsatte å eksistere helt til 1906, antagelig som en slags paraplyorganisasjon for de konservative arbeiderforeningene i Hokksund, Vestfossen og Bakke. Blant de aktive finner vi mange som var aktive i samfunnsdebatten og det politiske liv på lokalplanet – som ordfører Nils A.N. Skarra, varaordfører Nils Th. Swensen, møller Kristen Svendsen, lensmann Ingolf Olsen og gårdbrukerne Anton Stensrud, Nils L. Waalen, Hans J. Røren, Jon Skot og Adolf Horne, for å nevne noen. Foreningen spilte nok en viss rolle i det politiske liv – men det var ikke lenger unionsspørsmålet som sto mest sentralt i debatten.
Det ble etter hvert tilfelle i rikspolitikken. Riktignok gikk Venstre nok en gang til valg på egen utenriksminister og reint flagg i 1897, men denne gangen ville en satse på en forhandlingsløsning – det var ikke lenger snakk om krig. Rene Venstre vant en overlegen seier og Steen ble nok en gang statsminister, men uten å oppnå noe som helst når det gjaldt utenriksstyret. Derimot ble loven om handelsflagget vedtatt for tredje gang, slik at det reine norske flagget kunne heises fullt lovlig fra og med 15.desember 1898.

Dermed var ett av de mest følelsesladde spørsmålene ute av verden, for de fleste unionstilhengere godtok tapet av «sildesalaten», så lenge det var lovlig vedtatt.
Et annet viktig trekk ved den politiske utviklingen, var at forsvarsbevilgningene ble økt radikalt. I 1895 var det norske forsvaret så svakt at en krig mot svenskene antagelig ville vært over nesten før den hadde begynt. Derfor var det nå bred politisk enighet om å styrke forsvaret, spesielt marinen og grensefestningene. Også Eiker ble berørt av denne opprustningen. Som et ledd i det nye kystforsvaret ble det nemlig bestemt å anlegge en befestning på toppen av Solbergåsen – «Gjethoel befestning» som den het offisielt, eller «Batteriet» som det ble hetende på folkemunne. Det ble utrustet med seks franskproduserte kanoner og en styrke på 100 mann.
Mot slutten av 1890-tallet ble imidlertid unionsspørsmålet stilt i skyggen av en annen sak, nemlig arbeiderbevegelsens og sosialismens frammarsj. For den ytterste venstrefløyen hadde aldri unionsstriden vært noen stor og viktig sak, bortsett fra de tingene som gikk på begrensning av kongemakten og utvidelse av stemmeretten. Ellers holdt arbeiderforeningene seg bokstavelig talt til mer matnyttig politikk: Da en forsøkte å få til et valgsamarbeid med venstre på 1897, var Buskerud venstreforening opptatt av eget utenriksstyre og det reine norske flagg. Amtsarbeiderforeningens hovedkrav var opphevelse av tollen på salt kjøtt og flesk. Men Venstre ønsket ikke noe samarbeid med sosialistene, som helt fra 1895 hadde et solid grep på arbeiderforeningen i Haugsund. I 1902 gikk også Bakke over til Arbeiderpartiet, mens Vestfossen stadig holdt seg til Venstre. Ved kommunevalget på Øvre Eiker i 1901 kom sosialistene inn i kommunestyret med 8 mann, og den gamle Venstremannen Gunstein Anderson – han som hadde skapt bølger med «Lærerkursuset» åtte år tidligere – kunne ta plass i formannskapet som den første sosialist. Samtidig fantes det stadig en del radikalere i Venstre på Øvre Eiker, som torpederte forsøkene på «borgerlig samling» ved å stille egne valglister. Partiet hadde stadig sterk støtte i Vestfossen arbeiderforening, der lærer Nils Johnsen og landhandler Chr. Halvorseth nå var de toneangivende, og i kommunestyret var stadig Venstre og hadde sentrale folk som Fiskum-lensmannen Robert Strøm, gårdbruker Ole B. Hoen og ordfører Rasmus L. Næss.
Disse lokale forholdene gjenspeiler utviklingen i rikspolitikken. Deler av Venstre ble stadig mer radikalt i sosiale spørsmål, mens en annen del – «Frisinnede Venstre» – gikk inn for et bredt borgelig samarbeid. Ved valget i 1903 seiret denne samlingspolitikken. Dermed var grunnlaget lagt for den bredt sammensatte regjeringen som skulle føre Norge ut av unionen to år seinere. I denne alliansen finner vi mange gamle unionsvenner, som hadde ønsket en sterk kongemakt, støttet unionen av økonomiske grunner, eller så den som en garanti mot et militært overfall fra Russland. Men stadig flere forsto at unionen ikke kunne reddes, og at det ville være en fordel for tanken om borgerlig samling at unionsspørsmålet ble avgjort så raskt som mulig.

Ingen strid i 1905

I løpet av ti år hadde altså det politiske landskapet i Norge forandret seg dramatisk. De som hadde stått på hver sin side i 1895, sto sammen i 1905, ikke bare mot sosialistene, men også i forhandlingene om konsulatsaken. Der kom Sverige med krav som alle syntes var urimelige. Unionen hadde ingen venner lenger.
Dermed døde unionsstriden ut lokalt også. Folk på Eiker var sikkert engasjert i det som foregikk i 1905, men det var noe en leste om i avisen. Unntaket var selvsagt de unge mennene som ble mobilisert og sendt på grensevakt eller forlagt som reservestyrker på «moen». Men for eikværingene flest gikk året sin vante gang. Det var ingen demonstrasjoner, folkemøter eller opphissede debatter – rett og slett fordi det ikke var noen å diskutere med. Alle var enige om at unionen måtte oppløses. I begynnelsen var det ulike syn på når og hvordan det burde skje, men etter hvert samlet folk seg bak statsminister Michelsens strategi. Den gamle lederen for unionstilhengerne på Eiker, Christoffer Knudsen, ble medlem av den regjeringen som skulle gjennomføre statskuppet 7.juni og avsette Oscar II, som han ti år tidligere hadde vært med og sende hyldningstelegram til fra Ødegårdssalen.

Det sier litt om hvor mye som hadde forandret seg. En av de få kritiske røstene som hevet seg mot regjeringens politikk, tilhørte paradoksalt nok Bjørnstjerne Bjørnson. Han var blitt mindre stridslysten på sine gamle dager og var redd for krig. 23 år etter de første store folkemøtene på Ødegårdssalen var rollene byttet om: Nå var det Knudsen som ville ut av unionen og Bjørnson som ville beholde den.