Eiker i 1905 – industribygd på terskelen til ei ny tid

av Bent Ek

Innledning

Parti langs Bingselva for omkring hundre år siden. Omtrent midt på bildet ser vi Manometerfabrikken – en av de mange virksomhetene som var i ferd med å utvikle seg fra håndverksbedrift til småindustri.

Ved unionsoppløsningen i 1905 var Eiker på mange måter et veletablert industrisamfunn. Ikke bare hadde det århundre lange tradisjoner når det gjaldt sagbruk, mølledrift, jernverk, glass, tekstil og papir. Den moderne storindustrien hadde også gjort sitt inntog på slutten av 1800-tallet, med de fire store cellulosefabrikkene som hjørnesteinsbedrifter. Likevel befant bygda seg på mange måter ved et tidsskille i 1905, også når det gjaldt industriutviklingen. Det hadde lagt bak seg en rivende industriutvikling på 1880-og-90-tallet, men sto samtidig på terskelen til elektrisitetens tidsalder, med alt det førte med seg, både for næringsliv og dagligliv. Her skal vi nøye oss med å se litt nærmere på næringslivet på Eiker slik det var da unionen med Sverige ble oppløst.

Ei bygd – tre ulike samfunn

Nedre Eiker var den mest gjennomindustrialiserte delen av bygda. Den største enkeltbedriften var “Den norske Galoge-og Gummivarefabrik

I 1905 var det bare 20 år siden Eiker herred var blitt delt i Øvre og Nedre Eiker. Historisk sett var Eiker ei bygd, men det var store forskjeller mellom de ulike delene av bygda. Ser vi på de tre kirkesognene – Fiskum, Nedre Eiker og Haug – finner vi tre helt ulike samfunnstyper. Nedre Eiker var gjennomindustrialisert. Over halvparten av arbeidsplassene i kommunen var knyttet til industrien, og mer enn to tredjedeler av befolkningen tilhørte arbeiderklassen. Bare rundt 10% var bønder. Nedre Eiker må ha vært en av de kommunene i hele landet som var sterkest preget av den industrielle revolusjonen.
Fiskum var derimot stadig et typisk jordbrukssamfunn. Industri fantes ikke, bortsett fra meieriet og et par små sagbruk, og tre fjerdedeler av befolkningen var direkte knyttet til jordbruket, som bønder, husmenn, tjenestefolk eller landarbeidere.
Omtrent midt mellom disse to ytterpunktene har vi Hovedsognet, Haug. Her lå Hokksund, Skotselv og Vestfossen, med mye industri, men utenom disse tettstedene dominerte jordbruket. Det var omtrent like mange bønder som arbeidere.

Samtidig var det en god del håndverkere, handelsmenn og offentlige funksjonærer, som til sammen utgjorde nesten en tredjedel av befolkningen. Det var en samfunnsklasse som nesten ikke fantes på Fiskum, og som var langt mindre tallrik på Nedre Eiker.
Nedre Eiker var altså alt blitt et industrisamfunn, Øvre Eiker var i ferd med å bli det, mens Fiskum fortsatt var ei typisk jordbruksbygd

Arbeidsforholdene

Skotselv Cellulosefabrik

Industrien var underlagt den “Fabriktilsynsloven” som stortinget hadde vedtatt i 1892. Men loven satte ikke særlig strenge krav til arbeidsmiljøet, og det er mange eksempler på at den ikke ble overholdt. Når det gjaldt lønnsvillkår og arbeidstid, var det arbeidsgiveren som kunne diktere det. Den som ikke var villig til å jobbe for den lønna en ble tilbudt, kunne bare finne seg arbeid et annet sted. Resultatet var 10-12 timers arbeidsdag, samt overtidsarbeid som gjorde at det ikke var uvanlig med arbeidsuker på 60 og 70 timer. Det var vel å merke uten at det ble utbetalt noe overtidstillegg. Timelønna var den samme, enten det var hverdag eller helg, natt eller dag. Hvis det var behov for det, kunen formannen forlange at en tok to skift på rad, slik at en holdt det gående mer enn 20 timer i strekk. Matpauser var det heller ikke alltid tid til. Vi kan la Petter Hansen, født i Skotselv i 1872, fortelle litt om hvordan forholdene var i fabrikken der oppe:
“Da jeg begynte som smører i 1890, var det å flyge med brødskivene i den ene handa og oljekanna i den andre, for det gikk varmt rett som det var. Hovedakselen gikk fra dampmaskinen til pappsalen, vaskeriet, kokeriet, renseriet, fyrhuset. Den hadde høye bukker av tre, som svaiet og ristet. Hvis en rem røk, måtte hele fabrikken stoppe. Og remmer var det en mengde av, både halvkryss og helkryss. Hver maskin hadde remmer fra hovedakselen. Jeg var ofte så trett om kvelden at jeg var helt utkjørt.”

Åker og eng

Slåttonn på Bakkerud i 1903. Vi ser gårdbruker Hans og hans kone Grethe Bakkerud, samt barna Hagbart, Oskar, Anna, Petter og Karl. De to lengst til høyre på bildet er antagelig tjenestefolk, som vi ikke kjenner navnet på.

Om industrien opplevde en rivende utvikling på slutten av 1800-tallet, var ikke omveltningene mindre i jordbruket. Slåmaskinen erstattet slåttekaren med ljå, og treskeverk og rensemaskiner effektiviserte prosessen med å treske og rense kornet. Meieriene, som ble etablert på alle tettstedene i bygda, gjorde at kjinning og ysting ikke lenger var noen vanlig arbeidsprosess på gårdene. Det var heller ikke karding, spinning og veving – i hvert fall ikke i samme grad som tidligere. Saueholdet hadde nemlig gått dramatisk tilbake på siste halvdel av 1800-tallet, samtidig som det ble stadig mer vanlig å kjøpe fabrikkvevde bomullstøyer.
Likevel var jordbruket for hundre år siden veldig forskjellig fra det vi kjenner fra vår egen tid. Traktor fantes ikke – hesten var uunnværlig, foran plogen, foran harven, foran slåmaskinen og som trekk-kraft for treskeverket. Menneskelig muskelkraft var det også brukt for, ikke minst i onnene. Selv om åker og eng ble slått med maskin, måtte kornband stadig bindes for hånd, og høygaffelen var en nødvendig redskap både når det skulle hesjes og når høyet skulle kjøres i hus.

I 1905 spilte også husdyrholdet en langt større rolle enn i dag. Et gårdsbruk uten kuer var så å si et ukjent fenomen. Gris og høns var også vanlig, og selv om saueholet hadde gått tilbake, fantes det fortsatt adskillige sauebønder i bygda. Bondebygda var ikke et sammenhengende belte av kornåkre, slik det er i dag, men et lappeteppe der åker og eng avløste hverandre, og der skigarden var en helt nødvendig innretning for å sikre at dyra holdt seg på beite og ikke forvillet seg inn i kornåkeren.
Stellet av husdyra var oppgaven til kvinnene på gården, og fjøset var nok den største kvinnearbeidsplassen den gangen. Bondekona, hennes hjemmeværende døtre og tjenestepikene hadde en viktig funksjon. Derimot ble det stadig mindre vanlig å ha tjenestegutt, og det var ganske vanlig at sønnen på gården hadde lønnet arbeid utenom gården. Begeg deler gjenspeiler at behovet for arbeidskraft var mindre enn før, på grunn av den teknologiske utviklingen. Det fikk også betydning for husmannsvesenet – bakgrunnen for husmennenes pliktarbeid hadde jo vært det enorme behovet for arbeidskraft i onnene. Men på begynnelsen av 1900-tallet var husmannsvesenet i ferd med å dø ut på Eiker. I hele bygda var det bare rundt 30 husmannsfamilier, og de fleste av dem var eldre folk. Ungdommen tok lønnsarbeid, og enten kjøpte de plassen og ble selveiere, eller så flyttet de – til tettstedene, til byene eller til Amerika. Husmannsvesenet hadde vært en nødløsning i et samfunn med for mange mennesker og for få arbeidsplasser. Da industrien kom og samfunnet begynte å bli rikere, forsvant det.

I skogen og ved Hengslet

Fløterlag ved Stenberg hengsle.

I skjæringspunktet mellom industri og jordbruk, mellom arbeiderklasse og bondestand, levde de som sørget for trevirke til den voksende treforedlingsindustrien. Det var skogsarbeiderne og tømmerfløterne. Til sammen utgjorde de nesten 10% av de voksne mennene i bygda – flere enn de som arbeidet på teglverkene, kalkovnene og sagbrukene til sammen. I tømmerskogen ble det stadig brukt øks og og håndsag, og hesten ble brukt til å frakte stokkene ut av skogen til nærmeste vassdrag. Der overtok brøtningsfolkene, som skulle få tømmeret helskinnet ned sideelvene. Det skjedde ved at en samlet opp vannet ved demninger, til vannføringen var stor nok til at tømmeret fulgte med nedover til “Storelva”, som var det alminnelige navnet på Drammenselva. Der kom tømmeret fra Eikerskogene sammen med de store mengdene som kom fra Ringerike, Hadeland og Valdres, Krødsherrad, Sigdal og Hallingdal. Det ble samlet opp ved Kverk-hengslet, et stykke nedenfor Skotselv, og ble sluppet i puljer derfra.
Både skogsarbeid, brøtningen og fløtningsarbeidet ved de mindre hengslene var sesongbetont. Det var en kjærkommen ekstrainntekt for husmenn, småbrukere og gårdmannssønner, selv om det bare varte noen uker hver vår.

Ved Stenberg hengsle var det derimot full drift hele sommeren, og det viktige sorteringsarbeidet som foregikk der var bra betalt sammenliknet med anet lønnsarbeid. Den som var “fast Stenbergmann” hadde en god og sikker inntekt. For en gårdbruker kunne det lønne seg å leie arbeidshjelp på gården slik at han selv kunne arbeide ved hengslet.

Gruvefeberen herjet

Gruvedrift ved Kjennerudvannet, i regi av “The Royalberg Copper Mines Ltd.”

Det var tømmeret og industrien som bygde på tømmer som ga arbeidsplasser og inntekter. Men mange drømte også om en raskere vei til rikdom, og noen mente at den lå gjemt i fjellene på Eiker, i form av metaller. Bergverksdrift i større målestokk eksisterte knapt nok på Eiker ved forrige århundreskifte, men troen var stor på at ny teknologi – dynamitt og boremaskiner – kunne gi grunnlag for lønnsom drift på steder der Sølvverket hadde gitt opp hundre år tidligere. Mang en eikværing drev og skjerpet rundt omkring i åsene på jakt etter edelt metall. Men også kapitalsterke utlendinger viste interesse for gruvedrift på Eiker. The Royalberg Copper Mines Ltd. gjenopptok de gamle gruvene ved Kjennerudvannet i 1903 og satset store summer på dette foretaket noen år, blant annet med pukkverk og malmvaskeri i Fiskumelva ved Jørandrud. Det endte imidlertid med økonomisk katastrofe og nedleggelse. Samme skjebne led “The Fiskum Syndicated Ltd.”, som satset på å utnytte malmforekomster i traktene rundt Gulliksrud.

Fra håndverk til småindustri

Nils Olsens snekkerverksted i Vestfossen var blant de større håndverksbedriftene på Eiker for hundre år siden.

Ei gruppe som lett blir oversett når det er snakk om framveksten av industrisamfunnet, er alle dem som verken var knyttet til industri eller jordbruk. Det var håndverkere, handelsmenn og funksjonærer, som utgjorde et slags “småborgerskap”. Som nevnt innledningsvis, var denne gruppen størst på Øvre Eiker, på de “gamle” tettstedene der industrien hadde vokst fram sakte gjennom århundrer. Her var det stadig like mange håndverkere og handelsmenn som det var industriarbeidere. Tømmermenn og snekkere, skomakere, murere, smeder og skreddere var de mest tallrike gruppene av håndverkere. Men vi finner også urmakere og bokbindere, hjulmakere, båtbyggere og salmakere, bødkere, blikkenslagere og blyloddere. De sistnevnte var uten unntak knyttet til cellulosefabrikkene. Fem pottemakere finner vi også på Eiker. Seinere ble jo Solbergelva sentrum for keramikkproduksjonen på Eiker, men i 1900 sto nok denne bransjen sterkest på motsatt side av elva – i Mjøndalen bodde Karl Andersen, Andreas Bakke og Konrad Hutzelmann, mens Adolf Jahnsen og Lars Petter Bergkvist holdt til på Rundtom på Stenberglandet.
De aller fleste håndverkerne drev for seg selv, i det små, kanskje med en svenn eller læregutt. Men enkelte større håndverksbedrifter finner vi også. Ett eksempel er garveriet i Hokksund, der garvermester Severin Braathen hadde seks svenner.

Snekkermester Nils Olsen i Vestfossen hadde tre svenner. Dette var bedrifter som i løpet av noen år skulle utvikle seg til småindustri, med elektrisk drevne maskiner. Dette finner vi flere eksempler på. I Mjøndalen hadde Oskar Olsen etablert seg som møbelsnekker i 1903. Noen år eldre var Knudsen-smia, som ble etablert i 1896 av Karl Henrik Knudsen fra Bingen. En sambygding av ham, Peder Lobben, hadde startet opp et lite mekanisk verksted i 1901. To år seinere ble det overtatt av kompanjongene Clausen og Kaldager, som startet produksjon av manometere til industrien. Det var spiren til “Manometern”, som gjennom mange år var en viktig arbeidsplass i Skotselv. En annen bedrift med framtid, var Karl Bessebergs mekaniske verksted ved Sanholt utenfor Vestfossen. Det spesialiserte seg på leveranse av maskiner til tekstilindustrien. I Hokksund hadde Nils Larsen ei smie, som i 1903 ble omgjort til et lite jernstøperi, som leverte ovner og støpegods til industrien. Det ble kjent under navnet “Ekers jernstøperi”. Alle disse smiene og verkstedene som var i ferd med å utvikle seg til små industribedrifter, varslet at ei ny tid var i anmarsj.

De handlende

I 1905 startet Karl Muggerud sitt landhandleri like ved Krekling jernbanestasjon på Fiskum.

Men den nye tida kjennetegnes også av de mange moteforretningene som dukket opp på flere av tettstedene i bygda – med kvinnelige innehavere. I Krokstadelva lå Matea Søhoels mode-og manufacturforretning, i Vestfossen drev søstrene Julie og Regine Rolfsen i Saasengården, mens Sofie Halvorsen drev som motehandlerske i Mjøndalen, mens Sina Hansen drev med søm og møteforretning i Haugsund. Damene på Eiker var nemlig ikke lenger fornøyd med hjemmesydde bluser og kjoler, i hvert fall ikke til finbruk.
Det var heller ikke vanlig å bake sitt eget brød lenger, i hvert fall ikke for dem som bodde på tettstedene. Her finner vi nemlig atskillige bakerier. I Hokksund var det baker Moe, i Skotselv Jakob Johnsen. I Vestfossen hadde vi baker Jacobsen, Ole Braathen (som bygde opp bakeriet som Villars seinere overtok) og ikke minst Gunder Nilsen, som ifølge Nils Johnsen var bekjent for sine gode honningkaker. På Nedre Eiker var det også to bakermestere – Petter Andersen i Mjøndalen og Johan Nilsen Skistad i Krokstadelva.
Men utenom bakeriene og motehandlerskene fantes det ikke mange “spesialforretninger” på Eiker for hundre år siden. Folk fikk en stort sett det en trengte i ett av de mange landhandleriene i bygda. Selv Fiskum hadde flere landhandlere den gangen, nemlig Kristen Ruud og Abraham Lundteigen, samt Karl Muggerud, som etablerte seg på Krekling nettopp i 1905.

I Vestfossen var det Magnus C. Spæren, Nils Ellingsen, Jul. Spæren, Nils Thoresen, Erik Forberg, L.G. Nedberg og Kristen Halvorseth, som nettopp i 1905 bygde opp en stor murgård der han etablerte seg som handelsmann. I tillegg kom Meieriets utsalg, som både solgte melkeprodukter og andre varer. Det samme gjaldt Handelslaget ved Haugsund meieri, som lå rett ved stasjonen. På Sundbakken hadde vi også Edvart Larsen og Mina Ødegaard, som leide lokaler på Folkvang, der hun også hadde en liten moteforretning. De øvrige landhandlerne holdt derimot til i Gamle-Hokksund. Det var Gustav Andersen, Amund Madsen (også kalt “Dokke-Madsen”), Martin Fredriksen, Andreas Andersen, Olaus Fjerdingstad og Emil Olsen, samt enken Thrine Falch i Falche-gården. På Vendelborg drev Petter Paulsen landhandel, og i Skotselv finner vi A.J. Røgeberg, Johan Røgeberg, Haakon Lund og Peder Kopperud, foruten Anton Røgeberg ved Ristvedt i Bingen. På Stenberglandet hadde Hans Hansen en landhandel. På Ryghkollen kunne en handle hos Anton Hansen eller Laurits Rygg, og i Aasen drev Johan Johnsen og Julius Viken sine butikker. I Mjøndalen sentrum var det mange å velge mellom, nemlig Edvardt Evensen, Karl Larsen, Nils Johannesen, Holger Kristofersen, Anders Andersen og Ole Olsen Skalpe. I Krokstadselva var det tre stykker – Peter Kopaas, Olaf Evjen og Ole Karlsen, mens Solbergelva hadde to: Olaf Tangnæss og Arne Olsen Vøllo. Dagligvarehandel var en av de største gruppen innenfor det vi i dag kaller “tjenesteytende sektor” – rundt 100 menn og drøyt 30 kvinner drev handelsvirksomhet i en eller annen form.

Husmødre og husholdersker

Det store flertallet av kvinnene på Eiker hadde betegnelsen “husmoder”. Det var bondekoner, arbeiderhustruer og håndverkerkoner. At gifte kvinner tok lønnsarbeid utenfor hjemmet forekom nesten ikke. Derimot var de ugifte kvinnene avhengige av å tjene til livets opphold, både de ugifte og enkene. Vi har alt nevnt at mange ungjenter arbeidet i industrien. Men enda mer tallrik var en annen yrkesgruppe, som knapt eksisterer lenger, nemlig husholderskene. Nesten 250 kvinner på Eiker livnærte seg ved å stelle hus og lage mat for menn de ikke var gift med. Det var nemlig helt utenkelig at en ugift mann, for eksempel en enkemann, skulle vaske gulver og lage mat selv. Det var kvinnfolkarbeid. I tillegg kommer så tjenestepikene, som fantes nesten på hver eneste gård, i alt nesten 300 stykker. Sammen med bondekonene og hjemmeværende voksne døtre utgjorde de faktisk størstedelen av arbeidskraften i jordbruket.
Utenom dette var yrkesmulighetene for kvinner temmelig begrenset. En håndfull arbeidet i post-og telegrafverkene, omtrent like mange var “kontordamer”, mens et titalls kvinner drev vertshus, spiseforretning og liknende. Derimot var det mange som tydde til håndarbeid av forskjellig slag – søm, strikking, hekling og veving. Nesten 200 Eiker-kvinner livnærte seg på denne måten, mange av dem enker eller ugifte som hadde begynt å dra på årene. Det ga kanskje ikke de store inntektene, men det var en utvei for å unngå å havne på fattigkassa.

Helse og skole

Øvre Ekers Middelskole ble etablert i Haugsund i 1902

Verken helsevesenet eller skoleverket var noen viktig arbeidsplass for hundre år siden. Helsesektoren besto av distriktslege Bull, samt dr.Nygaard i Mjøndalen, dr.Bommen i Vestfossen og dr.Jørgensen i Haugsund. I tillegg kom selvsagt jordmødrene – Marie Olsen i Haugsund, Martha Langelo i Skotselva, Martha Lindseth og Bertine Alme i Vestfossen, Sofie Tronsen i Mjøndalen og Martine Ommundsen i Solbergelva. Det var sentrale personer i lokalsamfunnet. Det samme kan en nok si om bygdas lærere, som talte 40 mannlige skolemestre og nesten like mange lærerinner. De var fordelt på 30 skoler, foruten amtsskolen, folkehøyskolen og middelskolen. En gjennomsnittsskole hadde en lærer og en lærerinne, som ikke sjelden var gift med hverandre og bodde på skolen. De minste skolene greide seg med en lærer, mens de største kunne ha så mye som tre.

“Øvrigheta” – eliten i lokalsamfunnet

Haug kirke og prestegård. Bygdas prester, med sognepresten i spissen, var ikke bare religisøe ledere – de var også statsmaktens menn i lokalsamfunnet – representanter for “øvrigheta”.

Over læreren i status sto vel egentlig bare lensmannen og presten. Sogneprestene var Axel Sønderaal på Nedre Eiker, Gudbrand T. Rømcke på Fiskum, og i Haug Daniel Georg Bull, assistert av res.kap. Johannes Swensen i Bakke. Lensmennene var Ingolf Olsen i Haug, Anders Bye, som var lensmann i Bakke selv om han bodde i Haugsund, Hans Hanssen på Nedre Eiker og Robert Strøm på Fiskum. Lensmennene på Fiskum og i Bakke måtte klare sitt distrikt alene, mens kollegaene på Nedre Eiker og i Haugsund hadde en betjent hver. Disse representerte “øvrigheta”, sammen med sorenskriveren, August Benjamin Bjørn. I 1905 residerte imidlertid ikke han på Eiker, fordi sorenskrivergården hadde brent og var i ferd med å bli bygd opp igjen i sin nåværende form.
Embetsstanden på Eiker kunne en altså telle på to hender. Den utgjorde den lille “overklassen” som fantes på Eiker, sammen med enkelte brukseiere, disponenter, ingeniører, fabrikkbestyrere og trelasthandlere. Til tross for de mange fabrikkene, var det ikke mange som innehadde en ingeniørtittel. Det fant en bare ved cellulosefabrikkene, Kalosjen, Spinderiet, Portland Cement og Ekers Træsliberi. De mindre fabrikkanleggene ble bestyrt av folk med teknisk fagskole eller rett og slett lang erfaring.

Eiker var i det hele tatt ikke noe utdanningssamfunn. Etter folkeskolen var det helt uvanlig å ta videre utdanning, i hvert fall ikke mer enn et år på den frilynte folkehøyskolen, den mer konservative amtsskolen eller kanskje en vinter på “fortsettelsesskolen”. Høyere studier var forbeholdt ungdom som tilhørte den lille overklassen. De eneste studentene som ble registrert som hjemmehørende på Eiker ved folketellingen i 1900, var gårdbrukersønnen John Pedersen Aass og spinnerimester Rydgrens to sønner, Edvard og Fredrik, som tok mekanisk utdannelse i England. To år etter ble “Øvre Ekers høiere kommunale allmenskole” – bedre kjent som Middelskolen – bygd i Haugsund. Eiker tok det første skritt på veien mot å bli et “utdanningssamfunn”, der også vanlige folk etter hvert fikk mulighet til å ta ingeniør-eller embetseksamen. Opprettelsen av en middelskole var for øvrig en av de få sakene det hersket tverrpolitisk enighet om. I komiteen som enstemmig foreslo at en slik utdanningsinstitusjon burde opprettes, besto av sosialistføreren Gunstein Andersson, den radikale venstremannen Ivar Hauge, lensmann Strøm, som var det moderate Venstres leder, og Høyres varaordfører Nils Th. Swensen.