Print Friendly, PDF & Email

En eikværing i Sverige

av Bent Ek

Konsul Gustav Petter Braathen, industrigründer og politiker

Sannsynligvis fantes det like mange eikværinger i Sverige som svensker på Eiker ved unionsoppløsningen. Hvem disse emigrantene var og hvordan de klarte seg, vet vi lite eller ingenting om. Men det finnes unntak. Vi vet for eksempel ganske mye om G.P.Braathen og hans karriere i Sundsvall. Fordi han gjorde det så usedvanlig godt i sitt nye hjemland. Gustav Petter Pettersen Braathen var født i Hokksund i 1849, som ett av de tretten barna til garvermester Petter Nilsen Braathen og Anne Kristine Simensdatter Ek. Han ble født inn i en håndverkerslekt, som ifølge familietradisjonen hadde innvandret fra Slesvig-Holstein, men som hadde holdt til på Eiker i flere generasjoner og giftet seg inn i gamle Eiker-slekter. Gustav Petters farfar hadde vært en av Hans Nielsen Hauges mange tilhengere i bygda, og han overtok driften av haugianernes garveri i Gamle-Hokksund på begynnelsen av 1800-tallet. Den bedriften ble først videre av en av de eldre brødrene, Severin Braathen.

Gustav Petter forlot Eiker i ung alder, gikk inn i trelastbransjen og havnet i Sverige. Det var en trend blant trelasthandlerne i Drammensdistriktet på 1870-tallet. Trelastnæringen var i tilbakegang, og mange valgte å flytte østover, der den nye “plankebyen” Fredrikstad var i vekst. Andre fortsatte til Sverige, mens enkelte havnet helt borte i Finland eller Russland. Det er et industrieventyr som den kjente historikeren Francis Sejersted har beskrevet i artikkelen “Vein mot øst”. Gustav Petter Braathen skal ha havnet i Sundsvall på 1870-tallet, som bestyrer for onkelens trelastfirma.

Han hadde så vidt passert 30 år da han anla Hofvids Dampsagbruk, og på 1890-tallet skal han ha tjent tre millioner i løpet av fire år – i dagens pengeverdi tilsvarer det flere hundre millioner kroner.

Det var på denne tida at den utflyttede eikværingen engasjerte seg i Svartvik Bruk, der han seinere overtok aksjemajoriteten, og flere andre trelast-og treforedlingsbedrifter. Dessuten investerte han i store skogeiendommer. Han ble “brukspatron” på godset Hofvid og en høyt respektert mann i Sundsvall, både som bedriftsleder og politiker.

Men Braathen glemte ikke hjembygda. I september 1900 skrev han et brev til ordføreren på Eiker, der han skjenket 20.000 kroner som skulle “anvendes til ungdommens videregaaende uddannelse”, nærmere bestemt til bygging av en skole i nærheten av Haugsund jernbanestasjon. Seinere skjenket G.P.Braathen også tomt til denne skolen. Det ble starten på “Øvre Ekers høiere kommunale Allmenskole”, som startet opp høsten 1902. Den var kjent under navnet Middelskolen, seinere som Realskolen.

I 1905 var altså Gustav P. Braathen en aktet og æret borger, både på Eiker og i Sundsvall. Han sto med ett bein i hver leir, slik mange andre gjorde, men som brukseier, politiker og velgjører følte han nok et spesielt ansvar for å bidra til å roe gemyttene. Det var også hovedbudskapet i en appell han holdt i slutten av juli. Den ble referert i Sundsvall Tidende, og et par dager seinere i Drammens Tidende:

“Jeg har tænkt mig, at ogsaa vi inden denne Forsamling under disse alvorlige Tider føler Trang til at frembære vor undersaatlige Hyldest for vor folkekjære Konge. Det var ønskeligt, om vi afholdt os fra heftige Stemninger, og det tror jeg, I heller ikke vil være med paa. Det forekommer mig, som om Nordmændene burde kunne fundet en anden Udvei; men jeg anser det at være klogest at vente med at udtale nogen Dom, inden der foreligger en fuldstændig Udrerdning fra begge Parter. Jeg haaber, vi alle er enige om, at der ikke maa grubes til Voldshandlinger, idet vi anser en Krig mellem Sverige og Norge for noget saa grufuldt og oprørende, at det vilde være den største Ulykke, som kunde hænde de skandinaviske Broderfolk ikke bare for nærværende, men ogsaa ved sine Følger i lange Tider udover.”