En liten anekdote om kong Haakon

Fra boken «Haakon i krig og fred», en samling små historier omkring førti års jubilanten samlet av N. Normann i 1945

Et fremtredende trekk i Kongens vesen er hans omtanke for de små og anonyme som alltid gjør det tyngste og minst morsomme arbeidet og som nesten aldri blir husket og nevnt i festens stunder. Det er betegnende for denne omtanke, at det siste han foretok seg før avreisen til Norge i 1905 var å diktere en takk til personalet ved Københavns telegrafvesen, som i den siste tiden hadde hatt en stri tørn med å ekspedere tusener av gratulasjons- og takketelegrammer i forbindelse med hans valg til Norges konge.
Og det var den samme omtanke som kom til uttrykk i hans tale ved borgermiddagen under kroningsfestlighetene i Trondheim, da han i hjertelige ord takket arbeiderne og håndverkerne for deres strev med utsmykningen av Stiftsgården – og senere gjennom årene ved så mange høve. Det er slike trekk som – for å bruke en vending fra Morgenbladet – vitner om at kong Haakon tenker også med hjertet.