Kong Haakon og syvende juni – Et eventyr for barn

I

I nittenhundrede og fem –
Da kan du tro det foregikk!
Da sang vi om de tusen hjem,
hvis drøm en skald har tolket!
Den har for oss blitt svensk lyrikk
den konglige union
med ”Svenska Brødrafolket”.

Og det med ”Brødrafolkenes Vel”
var blitt nesten tomme ord
hos brødrene og i oss selv,
et preg på falske mynter.
Så ble det til et krav i kor:
Nå vil vi se og bli oss selv
vi evige Peer Gynter!
—- —– —–
En junidag i nevnte år
den syvend – et magisk tall –
ble inngang til den nye vår,
som landets lengsler målte.
Ti uten flagg sto Oscarshall,
mens Norges hjerte, Akershus,
i norske farver strålte!

Da hadde folket gjort sitt valg:
Nøytralitet – men dog på vakt!
Det svenske sverd ble i sin balg
og som vi vet – til heder.
Der ble et stolt eksempel bragt
på hvordan strider ordnes bør
blant brødre – alle steder.

II

Den første frie sommer svant,
og landet syntes mindre armt,
skjønt broderstridens lunte brant,
— litt nølende kan hende.
Et kongevalg ble støttet varmt,
mens spredte rop på republikk
visst ikke kumme tenne.

Vi bad en prins av Bernadotte
å være innbudt pretendent.
Man sa i Sverige er det godt
om klare statssymboler.
Men Sveriges konge nektet plent:
Han selv var fallen mellom to
høystegne kongestoler.

Vi hadde avslag fått – med takk
fra Sverige- -da det høstdags kom
et skip i stort fra Skagerakk
inn i begeistringsvarmen
Fra stevnen så en prins seg om- –
en prins av Danmark steg i land
med sønnen sin på armen.

Han hadde hånd og hjerte gitt
et folk, hvis saga-drøm ble sann:
En drøm om flagget rent og fritt
blant folkene på jorden!
Han hørte fra sitt nye land
den lykkeligste pebiseitt
i røstene langs fjorden.

Det fulgte tider da vi så
vårt land i blomstring og vekst,
og himlen syntes skyfri, blå,
skjønt jorden gjemte farer.
Og sangen fikk en annen tekst,
men Kongen ble i alle år
vår frihets seglforvarer.

III

Knapt var hans første tiår fullt
som konge blant et folk i fred,
før verden var i vill tumult:
Den første verdensbrannen.
Da kom vi ikke riktig med,
men vi ble ikke forbigått
som innslag i den annen!

Vårt land ble overfalt en natt.
Kong Haakon fulgte straks sin hær.
Han skulle vært tilfangetatt,
– – de sto ham etter livet- –
og bombet byer, skog og trær,
og hvor de fant hans bivuakk
der ble hans skyteskive.

I krig er ingen chevalresk
som vil sin onde hensikt nå,
og fienden var tysk og tresk
og tappert innpåsliten,
og tok den hjelp han kunne få
blant hundene som halset med:
Forræderi-eliten.

Det gikk en måned eller to
før Kongens birkebeinertropp
og kongen selv til England dro – –
til våre allierte …
Men kampen gav de ikke opp – –
hva klart i Kongekvedet står
som senere verserte:

Det var en flukt, som ble til dåd
og mange mørke år i krig
for konge, folk og rikets råd,
mens håp ble tent og slukket.
Det ble et bittert mannefall
en verdenskrigens Tormod Skald
i bombers ildhav druknet -…

Vi takker Kongen, du og jeg,
som gjennom fjerne sagakvad
ble minnet om kong Olavs vei
og flukt til Gardariket:
”O konge! – – Intet Stiklestad
vil samles mer om Tore hund,
men vel om Tormods like!”.

IV

Da Kongen kom for annen gang
til dette land og denne by
var landet kledd i falgg og sang
og smådt og stort var rede.
Vår saga var begynt på ny
og dagen var til randen fylt
av selve vårens glede.

Fem år var smuldret mørkelagt hen
da aldri noen så slik stas
og ingen så en sol som den
hvert barnekinn ble brun i!
Nå toget folk som skred og ras – –
for Kongen kom, og dagen var
den syvende – – i juni …

—- —– —–
En gammel og forlagt poet
går taus av sang i juniblest
og tenker på Hans Majestet:
Han hvisker: ”Vær velkommen!”
Hans sinn er fylt av vårlig fest
og det som alle vil ha sagt
han har som dikt i lommen.

Det er et dikt til egen trøst,
han tror det rommer alles fryd
i en fortrolig felles røst – –
en ydmyg pastorale.
Han leser diktet for seg selv,
tross alle gjenkomstdagens lyd,
en alles enetale.

Den gamle dikter tørrer av tilbakeblikket – – han må se
at Kongen seiler over han
og er blant venner havnet.
Og hele Norge blir med V – –
vår store alliertes tegn – –
og H og 7-tall navnet.

Til gjengjeld brenner avindsmenn
hans billede og fengsler dem
som i sin konge vet en venn
av Norge – – og en fører.
Poeten ser de tusen hjem
hvor nedrigheten kun har møtt
Forakt og døve ører.

Hvor nedrighet kun har møtt
Men her er intet øre døvt
og heller intet øye tørt, hvis ikke dikterens er sløvt
av tærer eller tanker.
Hans enesang blir ikke hørt
og imhen hører heller på
hvor høyt hans hjerte banker.