Værvarslinga kom med jernbanen!

Av Hilda Torsby, Ytterkollen,
og Per Johan Krogstie.
Tilrettelagt av Anne Gallefos Wollertsen.
13.12.2003

Først kom den smalspora jernbanen.Togsettet besto av damplokomotiv, passasjervogner, lastevogner – og konduktørvogn. Dette var den siste vogna, og bak på den hang værvarslingsskiltet!
En firkant betød regnvær, en trekant fint vær, – solskinn om sommeren og klarvær om vinteren, for sola er borte i om lag to måneder i den kalde årstida på Ytterkollen og i Mjøndalen der hvor jernbanen går.
Firkant over trekant betød oppklaring, ble det sagt, og trekant over firkant betød tilskying. Ville man vite hvordan været skulle bli, var det bare å gå opp til «linna» når toget kom!
Hver dag kl. 15.00 ble det sendt ut værvarslingstelegram fra Kristiania til tre forskjellige distrikter – til alle stasjoner på det sydlige Østland – fra Rena til alle stasjoner opp til Røros, og fra Lillehammer opp til Dombås.
På første tog som gikk ut fra disse tre stasjoner etter at værtelegrammet var mottatt, ble signalene påhengt.
Ordningen ble innført i 1884, og den siste sommeren den var i bruk var 1917.
Når konduktøren skulle ta billetter, måtte han gå inn fra utsiden av toget og åpne døra til hver kupe. Selv om toget gikk ganske sakte, og sto lenge på hver stasjon, kunne det ikke være noen trivelig jobb i all slags vær.
Stasjonsmesteren ringte med ei klokke når toget skulle gå igjen.
I 1909 kom den breispora jernbanen. Den skinnegangen har vi ennå. Det vil si, de tjærebredde slippertene er byttet ut med betong, og skinnene går i ett. Før var det åpninger på skinnegangen, og disse måtte justeres vår og høst.
Under siste krig ble det mangle på kull, som togene inntil da vesentlig hadde som drivstoff, og man måtte bruke favnved som brensel. På Numedalsbanen kan jeg huske vi stoppet ved et stort vedlager, og det tok selvsagt sin tid å få all veden om bord. Ja, hele dagen tok det å reise fra Mjøndalen til Rødberg, i gamle dager.