Print Friendly, PDF & Email

Svensker på Eiker

av Bent Ek

Det var ikke mange innflyttere på Eiker for hundre år siden, og enda færre som hadde innvandret fra utlandet. Bare en av fire innbyggere var ikke innfødte eikværinger, og rundt halvparten av disse igjen var født i de aller nærmeste nabobygdene. Bare noen ganske få var født utenfor landets grenser – noen hjemvendte amerikanere, en familie fra Danmark og en fra Tyskland, en enslig finne, en skotte, og en lærer som var født på Madagaskar (ganske sikkert en misjonærsønn) – samt 226 svensker! Svenskene utgjorde nesten 90% av alle innvandrere i bygda. På den måten hadde nesten hundre år med union satt sine spor.

Hvem var den typiske svenske innvandrer på Eiker? Svaret på det er ganske greit: Han var industriarbeider og hadde bosatt seg på Nedre Eiker. Selvsagt fantes det også en del svensker i resten av bygda, men der utgjorde de bare litt over 1% av befolkningen, på Nedre Eiker hele 4,5%. Blant dem finner vi familienavn som Rhodén, Hamarström, Runström, Carlander, Bjurström, Frödin, Eklund og Nylehn.

At “broderfolket” i særlig grad havnet på Nedre Eiker, har nok sammenheng med at det var mest industri der. For det store flertallet av svenskene fikk sitt levebrød herfra. Bare helt unntaksvis var de knyttet til jordbruket, som gårdsgutter eller skogsarbeidere. Derimot var det en god del håndverkere. Faktisk var de ganske klart overrepresentert her, spesielt blant urmakere og pottemakere, men også innenfor mer utbredte håndverk som murere, snekkere, skreddere og skomakere.

Innenfor industrien finner vi svenskene i alle bransjer, men særlig ved teglverkene, kalkovnene og framfor alt som steinbrytere. I Solbergelva og på Vinnes var det så mange svensker av en nesten kan snakke om en liten koloni. Det andre stedet det var tilfelle, var ved Fredfos Uldvarefabrik, en bedrift som ble bygd opp av den unge svensken Johan Albert Larsson. Han hadde med seg en rekke landsmenn, blant dem broren Aksel, som seinere ble bestyrer ved fabrikken, ekspeditør Palm, veverimester Skog, spinnerimester Pettersson og fagarbeiderne Johan Aks, Johan Aron Karlsson og Martin Weman. Området rundt fabrikken ble snart kjent som “Vesle-Sverige”.

Mennene var nok i flertall blant de svenske innvandrerne, men det var ikke så få kvinner heller. Mange av dem hadde kommet til Eiker sammen med ektemenn, eller sammen med foreldrene. Men flertallet ser ut til å ha vært ugifte ungjenter da de kom over “Kjølen”. De hadde giftet seg med norske arbeidere og håndverkere – i de fleste tilfeller med innfødte eikværinger. De må ha kommet til Eiker i forholdsvis ung alder og giftet seg her. Slik gikk det kanskje også med de unge, ugifte svenskejentene som bodde på Eiker rundt forrige århundreskifte. Tre av dem var tjenestepiker på Ytterkollen: Kristina Eriksdatter og Anna Dahlgren på Narverud og Marie Olavsdatter på Stensmyren. På Nordre Viken var Hanna Maria Hansson på Nordre Viken ved Mjøndalen. Den eneste av de svenskfødte ungjentene som arbeidet i industrien, var Ida Andersson, som var veverske ved Fredfoss Uldvarefabrik.