Anna Skavang Olsen

stifter av

Lutherske Menighetssøstres Forening

(10.01.2004)
Sist oppdatert 03.05.2013

800 menightetssøstre ut over hele Norges land føler i disse dager at nå er den første og største i flokken vandret bort.
«Hvem var hun?» vil De kanskje si. Det er ikke rart om De ikke kjenner henne. Hun var nemlig et av de beskjedneste mennesker jeg har kjent og så blottet for lysten til å være noe og vise seg tross sin ærefulle stilling.

La meg få flette henne en liten minnekrans ved hennes bortgang. Anne Skavang Olsen var prestedatter. Hennes far sogneprest Skavang, var den første prest i Engerdal. Hun vokste opp som den eldste i en søskenflokk, og følte i sin ungdom et sterkt kall fra Gud, til å gå ut i tjenesten for de syke og andre lidende. Hun kom inn som privatelev på Diakonissehuset og gikk så ut i arbeidet som menighetssøter.
Allerede tidlig kom hun på den tanke å samle de utover landet spredte og forholdsvis få menighetssøstre i en organisasjon både for å fremme den felles store sak og videre personlig, både åndelig og faglig dyktiggjørelse for arbeidet blant de syke.

I 1906 fikk hun etter lang forberedelse sammen med noen andre søstre stiftet Lutherske Menighetssøstres Forening. LMSF, og ble den selvskrevne formann i 40 år. Sammen med Pastor Fr. Stabell, sogneprest Joh. M. Wisløff og flere tok hun initiativet til å få opprettet Menighetssøsterhjemmet i Oslo, med sikte på å få utdannet unge kristne kvinner til Herrens og menighetens tjenerinner. Dette skjedde i 1916.

Siden den tid og til hun fraba seg gjenvalg i 1946 har hun vært selvskrevet medlem. Av Menighetssøsterhjemmets styre og forstanderskap.
I hennes tid er søstertallet i organisasjonen steget til 736 søstre og 120 elever ved menighetssøsterhjemmets treårige sykepleierskole.
Tross legemlig skrøpelighet, dårlig syn og hørsel reiste hun helt til hun gikk av, til søstrenes kretsmøter utover hele landet og gav dem del i sine rike erfaringer. Det kom nok meget av at hun bar dem alle fram i sin stadige bønn.

Jeg hadde den glede i de 18 år jeg var forstander for menighetssøsterhjemmet og arbeide sammen med henne og det er et samarbeid jeg ser tilbake på med stor takknemlighet.

Hun hadde et varmt hjerte, et klokt hode og det jeg kanskje satte mest pris på var hennes åpne ærlighet og trofaste redelighet. En viste alltid hvor en hadde henne. Var det noe galt, så sa hun ifra, og sa hun ikke noe, så viste en at alt var klart. Ingen kritikk bak ens rygg. Ingen baktanker. Hvor en setter pris på slike mennesker!
Og nå er hun vandret bort til den Herre hun elsket og trofast tjente fra sin ungdom til det siste. Da vi var samlet i hennes og hennes manns nye hjem i Mjøndalen på 80-års dagen den 10ende juli i år, holdt hun svak som hun var, en gripende tale for alle de fremmøtte om vekkelsens avgjørende nødvendighet.
Søndag den 19. November døde hun. Det er nok det største treet i den tette søsterskogen som er godt over ende. I den lille skrøpelige skikkelsen bodde en sterk ånd. I den lille beskjedne kvinnen bodde det et stort menneske.
Hun brøt seg så lite om menneskers ros, men vi tror hun gledet seg over at kongen gav henne fortjenestemedalje i gull og takket henne for hennes innsats. I all for gledet det alle oss som kjente henne.
Jeg satt og fantaserte litt da jeg så flagget på halv stang på Menighetssøsterhjemmet. Jeg syntes jeg så henne komme inn i faderhuset med de mange rom, og finnes seg den beskjedne plassen nede ved døren. Glad og forundret og takknemlig for at hun var kommet innenfor. Og jeg syntes jeg så for meg vår kjære Herre og Frelser komme nedover mot henne med et smil på sitt ansikt og si til henne: «Min venn, kom, sett deg høyere opp.» Og så ble hun ført opp og fikk sitte blant de store i Guds rike.
Ja, velsignet være hennes rike minne for oss alle.

Ragnar Forbech

Minneordet sto i Drammens Tidende 1. Desember 1950.

Takk til Gunvor Olsen for lån av bilde.