Anton Raaen, kunstmaler

Tekst: Asle Raaen, Bård Brodersen og Eivind Lund
Tilrettelegging: Magne Grønvold NE
14.06.2018

Anton Raaen

På Temte Gård og Bygdesamling finnes det en stor samling med malerier av Raaen. Eiker arkiv presenterer her tekster av Asle Raaen, Bård Brodersen og Eivind Lund.

 

 

 

Maleri: Anton Raaen

Ornament

Far er født i Krødsherad i 1890. Inntil besteforeldrene mine kjøpte Skadtvedt i Sigdal, tråtte han sine første år ved Krøderens strender. Skoleårene tilbragte han imidlertid i Sigdal, men han dro fort fra redet og ble allerede i 17-års alderen opptatt  som elev av Statens Kunst- og Håndverksskole i Oslo.
Så vidt jeg har hørt, ble disse studiene muliggjort på grunn av et stipend eller legat som han fikk fra Sigdal kommune. Det var på ca. 600 kroner, og beløpet rakk til tre års studier.

Kunst- og håndverksskolen var en grundig skole, og far viste stor framgang og dyktighet. Han fikk de beste anbefalinger som elev ved ornament- og dekorasjonsklasser. Da han etter utdanningen der, søkte Statens Kunstakademi, sa daværende professor Christian Krogh at han slett ikke behøvde gå første året i tegneklassen. Han kunne begynne rett på malerlinja.
Far fikk enna et stipend og i 1911/12 var han i Tyskland. Han hadde kontakt med det norske miljøet i Berlin, men hadde kanskje mest utbytte av tiden på akademiet i Düsseldorf.

Omkring 1914 dro han til Krødsherad og ble der i flere år. Malerier, tegninger og dekorasjoner på denne utstillingen bygger vesentlig på hans produksjon i disse årene.

I 1921 dro han til Ringerike for å sminke ungdommer som skulle spille amatørteater. En av dem var min mor. Det resulterte i giftemål, og i 1924 ble min søster født. Mor og far hadde da flyttet til Drammen og snart etablerte far sin egen malermesterforretning. Det var vanskelige økonomiske tider og det ble mer håndverksmaling enn kunstnerisk aktivitet. Situasjonen ble selvfølgelig ikke bedre ved min tilstedekomst i 1934.

I etterkrigstiden fikk han bedre anledning til å lage bilder – i hvert fall tidvis. Men i mellomtiden hadde tiden gått fra ham. Det var nye signaler i billedkunsten og far fikk liten anerkjennelse for sin produksjon i disse årene. Det var hans trøst at Henrik Sørensen i 20-årene fikk se hans malerier og oppfordret ham til å sende inn på Høstutstillingen. Fars beskjedenhet og sjølkritikk gjorde at han ikke tok imot denne utfordringen den gang.
Da far nærmet seg 75-årsdagen fikk han invitasjon til å stille ut i Drammen Kunstforening. Det var en stor opplevelse for ham. Og folk var begeistret. Han solgte mange av sine fineste bilder av etterkrigstidens produksjon. Han var endelig blitt anerkjent som kunstner i sitt miljø.

 Asle Raaen

 

 

 

 

Kunstmaleren ANTON RAAEN

Anton Raaen var en av de fineste kunstnere som jeg har møtt i mitt liv.
Jeg husker min barndom da jeg fikk gå i hans atelier og være med i hans arbeid.
Han var kunstner, den beskjedne, som nærmest unnskyldte at han var til, som bare følte innerst i seg og ga det utløp i bilder. Og verket hans står der som dere kan se.

Bård Brodersen

 

 

 

Måke

Blomster

Det er med glede jeg hører at publikum igjen skal få anledning til å stifte bekjentskap med Anton Raaens kunst.
Når jeg i dag tenker tilbake på denne min gode venn, ser jeg klarere hvordan dette fine mennesket i hele sitt vesen og opptreden var preget av sitt kunstnersinn. For ham var kunsten livet, det å skape betød alt for ham, da var alt annet glemt og betydningsløst.
I sin beskjedenhet var ære og berømmelse helt fremmed for han. Han søkte aldri den omtale som hans dyktighet skulle tilsi.
Han ble innbudt til å stille ut i Drammen Kunstforening, men den berømmelse som kom til uttrykk ved denne store utstilling, fikk han ikke lenge glede av; det var like før hans død.
Anton Raaen hadde en meget solid utdannelse, den startet med Kunst og Håndverksskolen, akademiet og kunstakademiet i Düsseldorf. Under sin studietid gjorde han seg sterkt bemerket. Ved siden av sin store dyktighet, hadde han en sterk artistisk sans.
Kan ettertiden ta igjen det forsømte, vil helt sikkert hans kunst få den plass den fortjener.

Eivind Lund

 

 

Fugl