Print Friendly, PDF & Email

Tusen takk til Lars Gulden for denne vel skrevne fortellingen om sin far Asmund Guldens oppvekst på Ytterkollen og i Mjøndalen. Dette er et utsnitt fra et manuskript som ble påbegynt under farens sykdomsleie på Gran Canaria i 1997 og siden sluttført i 1998.
Les. feks. om forholdene under 1. verdenskrig, dansemoro i meierisalen, byoriginaler, wienerbarna, “trompeterolsen”, Grundt (han som gikk rundt med et kanarifuglbur og sang) og masse mer. Kort sagt, velformulert lokalhistorie på sitt aller beste! 

Tekst: Lars Gulden

07.02.2018 
 

 

ASMUND GULDENS HISTORIE  –  FORORD

Under et opphold på Gran Canaria i februar 1997 ble far alvorlig syk, og ble innlagt på den lokale Røde kors-klinikken – Clinica Rocca – i San Augustin med dobbeltsidig lungebetennelse. Situasjonen forverret seg, og familien ble varslet. Min bror dro nedover samme kveld, mens jeg først reiste nedover et par dager senere. Far var meget dårlig, og til tider uten bevissthet. Etter hvert som behandlingen begynte å hjelpe kom han seg mentalt, men han var så svekket fysisk at transport hjem var utelukket den første tiden.

 Min bror dro tilbake til Norge etter en ukes tid  mens jeg hadde anledning til å bli noe lenger. Når jeg kom på besøk i visitt-tiden, klaget far over at han  lå søvnløs om nettene mens tankene vandret planløst, og han bekymret seg både for fremtiden og for alt mulig og umulig annet.
Flere år tidligere hadde jeg lånt far en liten diktafon, og bedt ham fortelle om sin barndom; om alle de historiene som utgjorde deler av bakgrunnsteppet i vårt barndomshjem – og som vi barna bare kjente som brokker, løsrevne sitater, navn og hentydninger. Men det hadde aldri blitt til noe med memoar-dikteringen hans.

 Nå så jeg en fin anledning til å oppnå flere ting samtidig: jeg kunne gi far en meningsfylt oppgave i å tenke positivt. Gjennom å huske tilbake til sin egen barndom og oppvekst, og derigjennom hjelpe ham å finne igjen livslyst og livsgnist, kunne jeg få festet på papiret alle de historiene jeg gjerne skulle bevare – for meg selv, mine søsken og våre etterkommere.

 I tiden fra 23 februar til 2 mars i 1997 hadde far og jeg to sesjoner daglig, hver på en times tid, hvor han dikterte det han hadde ”gravet frem” fra sin utmerkede hukommelse i løpet av natten, og jeg noterte så  ordrett som  mulig det han fortalte. Det var en fin tid, som jeg tror vi begge satte like stor pris på. Og far ble stadig friskere, og hukommelsen ble stadig bedre.

 Jeg har redigert notatene og ordnet fortellingen tilnærmet kronologisk. Førjulsvinteren 1998 gjennomgikk vi manuskriptet, rettet og tilføyet og rettet igjen. Far selv har skrevet om enkelte avsnitt, og føyet til nye erindringer, og rettet åpenbare feil og mangler. Så i det store og hele er dette fars historie…….

Dette er et utsnitt som omhandler fars barndom og oppvekst i Mjøndalen, Etter endt utdannelse, og krigen, giftet far seg og flyttet til Drammen. Der virket han som Byarkitetekt frem til pensjonsalder. Han døde i år 2000.

Gran Canaria februar 1997 / Hamar, november/ desember  1998

Dette utsnittet er tenkt for Eiker arkiv i 2017.

Lars Gulden

 

 

Amund og Laura Gulden

MIN MOR: LAURA GULDEN (f: Eriksen)

Mor ble født på Hamar den 31. oktober 1873, som datter av skreddermester  Johan Eriksen og hustru Olea. Hun døde i Bærum i 1960.

Hun het Laura Fredrikke Otilie, men brukte bare Laura. Hun var utdannet lærerinne, og underviste etterhvert både i Hammerfest og Tromsø før hun fikk 5 barn.

Mor var sprek. I Ytterkollen i 1914 kjøpte hun seg sykkel, og der lærte jeg å sykle. Hun syklet fra Ytterkollen til Mjøndalen, Krogstadelven eller Solbergelven, hvor hun hadde deltidsjobber som lærer. Om vinteren gikk far ned på gården til naboen og lånte hest og slede som mor brukte til Mjøndalen; over Ryggkollen som var bratt.

Om vinteren (når hun skulle til Krogstadelven –LG) gikk mor over elven på isen, og ble satt over råken av en fergemann. Om sommeren rodde hun elven selv.

Mors søster Betzy, var gift med Markqard Orning som var en mektig mann i Mjøndalen. Han var pytt og panne i herredsstyret, formann for gamlehjemmet. Han drev småbruk med geiter, kalkuner og kaniner i Krogstadelven.
 

MIN FAR: AMUND GULDEN

Far ble født på Gulden 11 mars 1873, som sønn av Amund Larsen Gulden og hustru Maren Elisabeth.

Min bestefar Amund Larsen Gulden var bygdas ordfører og gårdbruker på slektsgården, en storgård med historie tilbake til vikingtiden. Gården er fortsatt er i slektens eie.

Far var døpt Amund. Han ble innrullert på moen som Amund Amundsen, men insisterte selv på etternavnet Gulden. Han var nest yngst i en søskenflokk på syv. Far døde i Drammen i 1962.

Far ble utdannet som lærer ved Seminaret i Kristiansand, og hans første jobb som lærer var i Nissedal i Telemark.

MINE TIDLIGSTE BARNDOMSMINNER – HØLEN 1908 – 1914

Jeg ble født i Hølen 5 november i 1908. Far var enelærer på Hølen skole fra 1902, og var en tid også ordfører i bygda. Både mor og far var dyktige lærere – jeg har vitemål etter dem begge – men mor var kanskje litt dyktigere enn far når det gjaldt pedagogikk. Jeg tror aldri hun ble fast ansatt, hverken der eller senere i Ytterkollen eller Mjøndalen. Hun fikk aldri fast jobb – det var forbeholdt menn – og det var skammelig. Mor underviste jentene i søm, mens far underviste guttene både i gymnastikk og i sløyd Han var en habil møbelsnekker, nøyaktig og pålitelig Sløydsalen lå i gamlehjemmet. Der var jeg av og til oppom og så på at far underviste. De lagde skap og fine ting.

Det var enkle og fattigslige forhold i Hølen. Vi hadde ikke elektrisk lys. Det var heller ikke innlagt vann i husene, men en spring på torvet. De gamle trehusene hadde gjerne en gjennomgang til gårdsrommet, og i denne gjennomganen hang det vannbøtter: Når det var brannøvelse ble bøttene brakt til torvet og fylt der.  

Asmund Gulden

YTTERKOLLEN 1914 – 1917                        

Familien skulle flytte til Ytterkollen, og far og Marna hadde flyttet et halvår i forveien, mens mor hadde overtatt fars klasse i Hølen. (Ytterkollen ligger i Drammensdalen, på sydsiden av elven mellom Drammen og Mjøndalen -LG). Den viktigste grunnen til at vi flyttet var at far og mor ønsket å gi barna mulighet for å gå på middelskolen og senere gymnas, og få en skikkelig utdannelse. Slike skoler fantes ikke i nærheten av Hølen.

I Ytterkollen så jeg elektrisk lys for første gang. Det forsvant ofte, men var veldig fint. På den andre siden av elven var det to bruksskoler, og den ene tilhørte den store spinneribedriften som Hans Nilen Hauge etablerte, Solberg Spinnerier. Vi kalte spinneriet for Soria Moria, for der var det helt opplyst med kjempemasse lamper hver kveld.

Jeg var med far på havna i Drammen. Havna lå full av seilskip. Det var ikke dampskip den gangen. Far traff en tidligere elev som het Wulf, som skulle gå til sjøs.

Et par år tidligere hadde kongen besøkt Hølen; han kom sjøveien. Far hadde fått reist en flaggstang i hagen vår; vi bodde jo like ved elven. Men han måtte ha en kar til å komme og tre flagglina og heise flagget. Da ba han Wulf om hjelp, og han kom og gjorde det. Wulf hadde en søster. En gang hun skulle tenne opp i komfyren, fikk hun det ikke til å brenne, og så helte hun på parafin, og brente opp hele håret sitt.

 

 

FØRSTE VERDENSKRIG 1914-18

Sommeren 1914 tilbrakte vi på Gulden gård på Hadeland. Jeg husker vi satt ved middagsbordet 8 august i stuen, da det kom telefon om at krigen hadde brutt ut mellom Tyskland og de allierte. Det ble stor fortvilelse. Mor utbrøt «Også jeg som nettopp har solgt ¼ sekk med sukker!» Hun hadde solgt unna for å ha minst mulig med på flyttelasset fra Hølen til Ytterkollen. Det hadde jo vært skrevet mye om krigen, om våpen og om luftskipene; Zeppelinerne. Etter middag var vi ute på verandaen i Midtbygningen. Mor mente hun så en sky som ikke var en sky, men en Zeppeliner som brant. Jeg så den også, men så at det bare var en vanlig solnedgangssky. Vi satt alle samme og diskuterte, Lars, Emil og mor og far. Det var utbruddet av den 1. verdenskrigen slik jeg husker det.

Om sommeren 1914 – like etter skoleslutt, skulle mor reise med en skoleklasse fra Hølen til 100-årsutstillingen på Frogner. Det var en begivenhet av en annen verden.

Det var bygget paviljonger og store bygninger på Frogner til utstillingen. Mor hadde kjøpt et panoramabilde som siden kom på veggen i Mjøndalen – som i svært mange andre hjem.

Hundreårsutstillingen ble avbrutt da den 1. verdenskrigen brøt ut i august

Jeg tror far og mor møttes under utstillingen. Far hadde tiltrådt sin nye stilling Ytterkollen et halvår tidligere, og de hadde sikkert avtalt å møtes der. De var jo flinke til å arrangere møter og finne frem.

Da vi var barn fikk vi mye grøt. Under 1. verdenskrig fikk vi vassgrøt hver kveld – eller gammelt brød oppløst i melk; brødsoll. Vassgrauten var veldig god – sunn og fin mat. Det var byggmelsgrøt kokt på vann. Om kvelden fikk vi et glass melk. Mor lagde forøvrig mye god mat; kjøttsupper og steker.

Far bygget hønsehus og grisehus, og holdt høns, gris og 2 kalkuner. Han solgte egg til hoteller i Drammen, og holdt utmerket kvalitet på eggene sine. Han var også en dyktig hagebruker, og dyrket kål, gulrøtter og erter, både i Ytterkollen og senere i Mjøndalen.  Under 1 verdenskrig dyrket han parsell (del av et fellesområde som ble dyrket opp for å skaffe mat – LG), og kjøpte også tilleggsjord til tomta og leide noen jordlapper som han dyrket. Han trivdes veldig godt med det, og vi fikk sunn og god mat.

 

BARNE- OG UNGDOMSÅR I MJØNDALEN 1917-28

I 1917 flyttet familien fra Ytterkollen til Mjøndalen. I Mjøndalen var det velregulert. Det var ingen fortau, men alleer med bjerketrær. I 1920 kom den første bilen til Mjøndalen, og etterhvert fikk baker Thon sin brødbil og Braathen sin pølsebil osv. Far og mor ble boende i Mjøndalen til 1954. Da flyttet de til Øvrevold i Bærum utenfor Oslo.

I Mjøndalen hadde ingen hus innlagt vann. Folk var skeptiske til å få vann inn i huset. Men i Ytterkollen hadde vi hatt både vann og elektrisk lys! I 1926 var det forøvrig en stor oversvømmelse i Mjøndalen. Da gikk Veia (.. liten sideelv til Drammenselven – LG), den elven som Wildenvei tok navnet sitt etter, over sine bredder, og hele kjelleren vår sto under vann.

Fritjof og onkel Emil Orning ca. 1924

I skuret hadde vi både oppbevaringsrom og bryggerhus med bryggekjele til å fyre opp. Jeg husker at jeg var med på å dra handkjerre om sommeren og fiskekjelke om vinteren med vasketøy ned til Cellulosen ved elven, hvor en vaskekone som het Åserud vasket og skyllet tøy i elven sommer som vinter.

Jeg husker at søster Hjørdis og jeg var med til Hadeland en sommer hvor vi samlet ved i favner etter at far hadde felt. Utpå høsten fikk vi  kjørt favnveden frem til jernbanen og deretter med tog til Mjøndalen.. Over skjulet i Mjøndalen var det et loft hvor vi stablet veden. I skjulet i skar vi veden før den skulle brukes: far og jeg holdt i hver vår ende av saga. En gang vi hadde fått vedlass og skulle stable holdt det på å gå riktig ille: Far sto nede og langet opp, og jeg stablet fullt hele loftet. Plutselig ga taket etter. Far holdt på å komme i klemme, men det gikk godt. Jeg akte ned med lasset og kom fra det med skrekken.

Jeg var patruljefører i Speideren. Arbeidsfolkene på Cellulosen og de andre fabrikkene hadde ofte hytter innover i skogen. De hadde fått hjelp fra arbeidsplassene til å kjøpe materialer. Disse hyttene fikk vi ofte låne til speiderturene våre. Vi var også på speidertur til Borre i Vestfold, og til Grukkedalen i Hallingdal (v/ Nesbyen). Og så hadde vi leir på Prestbråten oppi åsen ovenfor Krogstadelven.

Det ble arrangert dansemoro i Meierisalen i Strandgata. Der sto pipa midt i rommet. Tidligere hadde dansemoroene vært på Folkets Hus, men der ble det omgjort til kino. Det ble også arrangert dans på store lektere som ble slept av slepebåt nedover elven. Lekterne var pyntet med løvtrær. De overnattet i Fantbukta i Drammensfjorden, men jeg var for ung til å være med.

Jeg gikk sammen med far til kirken en 1. juledags morgen. Vi gikk jernbanelinjen, for det var ufarlig – det gikk jo ingen tog omtrent. Vi måtte ha fergemann til å sette oss over elven. Det er først mye senere at det er kommet bro over ved Oshagen. Fergemannen satte oss over med en diger båt. Det var mange i båten, som var ganske stor. Under gudstjenesten sa presten: «Kjære menighet – og julemenighet!» Da ble jeg forbannet; jeg syntes det var en hån mot oss som ikke gikk der vanligvis!

Det var mange pene og hyggelige mennesker i Mjøndalen. Mange var innflyttere i forbindelse med fabrikkvirksomhet. Jeg var i grunnen en pen og skikkelig gutt. Far var jo lærer og mor lærerinne. De behøvde ikke skjenne på meg, jeg fulgte mors og fars eksempel og satte dem ikke i vanskeligheter. Far traff alltid folk på gaten som han pratet elskverdig og hyggelig med. Han var ingen pratmaker, men tiden falt jo av og til lang mens de snakket. Men jeg ventet pent og høflig!

I tolvårsalderen kan jeg huske at jeg var i opposisjon til far en gang. Vi satt ved middagsbordet, hvor vi skulle oppføre oss pent. Marna og Hjørdis satt og fniste, og far ba dem holde opp. «Det er da ikke noen vits i det…» sa de. «Vits? Det skal ikke være noen vits!» sa far, og så ble de sendt fra bordet. Da protesterte jeg voldsomt, for da syntes jeg han var urettferdig. Jeg tok ham i kragen og ristet ham. Det er den eneste gangen jeg kan huske jeg har vært i klammeri med far, men da var jeg virkelig sint!

Hver vår var det mye oversvømmelser i Drammensenlven. Nå er det jo ganske bra. En vakker vårdag dro mor, Hjørdis og Marna og ville ro over til Stensetøya på den andre siden av elven. Der var det grantrær og mye blomster. Ungene ville ro. «Nei», sa mor,»jeg er født og oppvokst ved Mjøsa, og har rodd hele mitt liv!» Dessuten var det sterk strøm der, og kunne være farlig. En pike som het Nelly Åserud ville også være med. Nelly var datter av vaskekonen vår, som jeg pleide å hjelpe med å pumpe vann i vaskekjelleren vår. De fylte hele båten. I rivende fart dro båten nedover elven – det var vanskelig å holde styring, selv for mor, som var en dyktig roer. Sundstedet var ved kirken, og nedenfor der var Stegla, hvor båtene graver seg ned når det er stor strøm – et svært farlig sted! Vi sto og så på, og håpet at sundmannen kunne hjelpe dem – og på en eller annen måte klarte han det! Det var flott gjort for det var en farefull seilas! Vi var alltid redde for Stegla, og med rette. Men nå er det jo bro over elven der…

Før broen ved jernbanestasjonen («Nybroen») kom i 1912 var det ferjested der også. Mine to søskenbarn Jens og Martha Orning måtte ferges over hver dag for å komme til skolen.

Det var kriger mellom ungdomsgjengene på hver side av elva, men det ble jo bedre da broen kom.

Jeg begynte i middelskolen i 1920, og tok middelskoleeksamen i 1924. I gymnasdagene skaffet jeg meg lommepenger ved å tegne for avisene. Jeg drømte om å bli kunstner og dra til Paris.

DANSESKOLE OG KINO

Jeg hadde vært med mor og Hjørdis på kino i Oslo som fireåring. Da så vi datteren til Barbra Ring; Gerda Ring ( som døde for et par år siden), i en dansk film. Dette var i filmens barndom (da alle filmer var i sort-hvitt – LG). Plutselig ble hele filmen rød, som om rommet sto i flammer. Gerda Ring sto og strøk, og så tok det fyr i gardinen og ble brann! Hjørdis skrek og ble redd, men jeg holdt kjeft – jeg skjønte vel ikke hvor dramatisk det var. De hadde farvet hele filmen rød for å illudere den brannen!

Jeg gikk ikke mye på kino, for jeg hadde ikke mye penger, og jeg måtte betale 25 øre for å komme inn. Jeg husker jeg så Chaplin, Helan og Halvan, og kameraten min, senere tannlege Ernst Johansen og Elsa Holmen spilte piano og fiolin under forestillingene. Jeg så også en film som het Pax Eterna – evig fred. Det var etter verdenskrigen i 1918, og gjorde et sterkt inntrykk. Og så så jeg Terje Viigen. Tom Mix gikk i et utall episoder.

Jeg gikk på danseskole hos frk Kleibzig. Da var jeg vel en 7 – 8 år, og Marna og Hjørdis gikk også der.. Da hadde vi oppvisning og gode greier. Danseskolen holdt til på Folkets hus. Det var galleri rundt hele 2. etasje. Og så bruktes salen til kino..

BYORIGINALENE

I Mjøndalen var det mange kalkovner. Fjellet ovenfor er kalkfjell. Det ble levert mye kalk fra Mjøndalen. Det var store brudd oppe i åsen. Kalken ble brukt både i landbruket og i byggeindustrien. Den ble kjørt nedover på hest og sleder, og nedover måtte de ha på slepesko – en slags ski av jern som grov seg dypt ned i bakken.

Men så fant de på å bygge en ensporet jernbane, som gikk på skinne på toppen av en rad stolper som var reist. Lasten hang på begge sider av skinnen, og av og til sporet vognen av. Gudbrandsen, som satt på toppen av lasset kom alltid fra det med livet i behold.

Kalkovnene lå nede ved elven i Mjøndalen på oversiden av veien. Det var en kalkovn ved Cellulosen / Bakkegata og en ved Mjøndalen stasjon. Det var store, runde bygninger med mange dører rundt. Der fyrte de opp og regulerte trekken med døråpningene.

Innenfor var det mange slags slusk som overnattet. De gikk rundt og tigget om dagen – det var mye fattigdom – og om natten sov de på kalkovnene. Om morgenen når de kom ut var de helt hvite av kalkstøv.

En av sluskene het Henrik. Han var beskjeden; kom og fikk to pakker med brød, en i hver lomme. Han hadde vært student, og kunne sprog. Når han fikk mat ristet han på skuldrene og var takknemlig – så dro han avgårde. Tynnkledd var de, men det var jo varmt inni ovnen om natten.

Det var en del originaler i Mjøndalen, bl a  en mann som het Torkel Bøhm. Når vi satt på toget mellom Mjøndalen og Drammen kom han gjennom vognene og delte ut dikt som han hadde skrevet. Han tok 10 øre stykket, men det var bare om ulykker. Han gikk også i kirken, og sang forferdelig, skjærende falskt. En gang satt han bak far og meg i kirken. Da skyndte han seg å komme en takt før far hele veien, og skjærende falskt lød det!

En annen het Grundt. Han var av gammel familie fra Drammen. Han gikk rundt med et fuglebur, et kanarifuglbur uten fugl i. Av og til kom han på jernbanestasjonen i Drammen uten fugl i buret; og så sang han (til melodien «I en seng på Hospitalet…»):
 

“Jeg, som ikke er som andre

har av Gud en gave fått

—–

—–

lønnen venter meg hos Gud,

lønnen venter meg hos Gud”

 
Ungene pleide å skrike etter ham: «Nå kommer tyskerne og tar deg, Grundt!»
Da sprang han så fort han kunne….
 

Jon Mehlum

Jon Mehlum var en gammel mann med stort, bølgete og hvitt skjegg. Han redigerte sin egen avis, som han ga ut etterhvert som han skrev den. Avisen het NU. Han pleide å vandre over hele Østlandet, og kjente alle. Han var innom alle gårdene, fikk mat og overnatting, og skrev litt i avisen fra hvert sted. En gang gikk jeg bort og hilste på ham. Han kjente meg og hele familien min godt – han hadde jo vært på Hadeland og Gulden en rekke ganger. Han var utdannet journalist og kjente sikkert både Ivar Aasen og Asbjørnsen (.. han med Moe – LG). Han hadde sitt eget forlag – og hadde skjegg og stokk og en skreppe på ryggen. Avisen hans var den tids «Dagsrevy».

 

WIENERBARN I MJØNDALEN

Etter krigen i 1918 hadde vi en østerriksk jente hjemme. Mjøndalen var full av Østerrikske barn (som kom til Norge fra det krigsherjede Østerrike – LG). Røde Kors sto bak. En overrettssakfører Galtung i Drammen organiserte, og man bestilte barn. De skulle være minst 12 år gamle. Onkel Orning hadde 2 pene søstre som het Fellinghower. De fikk etterhvert høyere utdannelse, og har senere hatt kontakt både med Marna og Olaug.

Men vi fikk en som ikke var pålitelig. Hun nasket i butikker enda mor og far utstyrte henne med alt hun trengte. Hun het Mimmi, eller Mitzie som hun også kalte seg. Hun var jøde, og en nydelig pike. Hun het egentlig Marie Jurzic. Hun lærte meg masse av de sangene som var populære i Wien den gangen. Hun var hos oss mesteparten av det året. Før hun skulle komme lærte Marna meg å gå bort og si «Willkommen, Mitzie». Allerede neste dag var hun borte vekk og ute og akte med alle de andre Østerrikske barna nede i Dumpa (som var en naturlig grop like bak der vi bodde, med en liten dam med is på i bunnen). En dag mens far og mor var på arbeide sa Marna: «Gå bort og hent Mitzie hjem til frokost. Si ‘Mitzie, du must nach Hause kommen’ og ikke zu  Hause». Slik lærte jeg tysk grammatikk. Jeg innbilte meg i hele første klasse i middelskolen at jeg kunne tysk – for hele huset var fullt av Wienerbarn hele dagen. Far og mor var på skolen, og Marna underviste, men Hjørdis gikk på middelskolen, og  kom hjem tidlig og så etter oss.

Charlie (10), var bror av Mitzie og egentlig for ung til å komme, men veldig musikalsk, så han fikk låne fiolinen min. Vi hadde piano, og i spisestuen hadde vi et orgel som far hadde kjøpt da han gikk på lærerskolen. Med fiolin, piano og orgel musiserte de en masse, og jeg vet ikke hvordan hushjelpen vår, som var fra landet, klarte å holde styr på det der.

Far syntes det var leit at Mitzie stjal, selv om det ikke var så store ting det dreide seg om. Far tok kontakt med Røde Kors, og klagde. Og Mitzie måtte love på tro og ære at det ikke skulle gjenta seg, for ellers ville hun bli sendt hjem.. Hos Maggi Simensen, som var venninne av Olaug, bodde venninnen til Mitzie. Denne venninnen oppbevarte det Mitzie hadde stjålet, for hun klarte ikke å stoppe. Til slutt ble hun sendt hjem. Mor sendte med henne en koffert med mye rart, bl a et kjolestoff som gave til moren hennes, sammen med et brev hvor det sto at stoffet var til henne. Men mor oppdaget at Mitzie hadde åpnet kofferten og fjernet brevet og skrevet utenpå pakken at kjolestoffet var til Mitzie.

Egentlig forstår jeg henne godt. Hun hadde levd i 4 år i et krigsherjet land, og hadde måttet stjele for i det hele tatt å overleve…

Fra 1918 hadde vi en tysk hushjelp i to år. Hun var venninne av en tysk dame som var hushjelp hos tante Christiane i Prestegården i Sande. Fraulein Tittelhof var en svært dyktig dame. Hun kjevlet ut deig av mel og vann til tynne flak som hun hengte til tørk på verandaen eller på gårdsplassen. Siden skar hun dem i strimler til pasta. Dette brukte hun i ulike matretter med tomat og sånt oppi. «Aber Frau Gulden, haben wir Rat zu’m Zukat» husker jeg hun spurte mor en gang. Hun hadde levd under krigen og under vanskelige kår. Hun lærte seg norsk etter hvert, og leste Ibsen og Bjørnson. Den korte tiden hun var hos oss satte hun seg godt inn i forholdene. Faren hennes sendte henne Berliner Tagesblatt og Berliner Illustrierte. På disse skrev han hilsner med så små bokstaver at bare jeg kunne lese det, og da måtte jeg bruke lupe, for bokstavene var små som knappenålsstikk. Jeg lærte også å lese gotisk, både store og små bokstaver, så jeg kunne oversette slik at mine foreldre fikk litt innsikt i hva som ble skrevet.

Jeg begynte på middelskolen i 1919, så jeg lærte jo litt tysk også der.
 

TROMPETEROLSEN

I Mjøndalen levde Reinhart Olsen som spilte trompet i Hornmusikken. Han var formann i skolestyret. Ett års tid etter at de østerrikske barna hadde dratt, arrangerte han en pleieforeldrereise til Wien for at  de skulle kunne treffe igjen pleiebarna sine. Far og mor var ikke med. I Østerrike hadde Olsen en dag sittet i en frisersalong og beklaget seg over at han ikke kunne få kjøpt jordbær: «Joldbær, sa jeg, så høyt jeg kunne, og enhver gutt hjemme i Mjøndar’n ville forstått meg». Men plutselig forsvant en av såpeguttene ut av salongen, og like etter kom han tilbake med en kurv jordbær! Han hadde vært i Norge som Wienebarn….

 

Etterskrift 2017-10-19:

 

Dette er et utsnitt av ”fars Bok” som han dikterte i 1997/98.og  omhandler i hovedsak fars barndom og oppvekst på Ytterkollen og i  Mjøndalen,

Etter endt utdannelse ved NTH, giftet han seg; fikk en datter Gro,skilte seg og etter krigen giftet far seg, flyttet til Drammen og fikk to sønner. Far virket som Byarkitetkt i Drammmen frem til pensjonsalder.

Han døde i Drammen i 2000.

 

Drammen september 2017

Lars Gulden