Print Friendly, PDF & Email

Båtbygging i 4 generasjoner

Drammens Tidende 25. august 1956, side 1, 5 og 8
Tekst: Sør. – Foto Th. Sagen
Tilrettelegging: Arne Temte
og Magne Grønvold NE
Juli 2023

Elvebåtene på Drammenselven lages på Steinberg og Hokksund
og er de støeste og letteste vi har.

Borger Nilsen

Båtbygging er et gammelt og hevdvunnet håndverk – ikke minst når det gjelder Drammen og bygdene langs vassdraget. Drammenselven har vært og er fremdeles en viktig transportvei, der tømmeret fløtes og båtene skaper trivsel og utkomme for folk som bor og arbeider her. Derfor er det naturlig at bygging av båter kom tidlig i gang. Det er ikke mange elver som har så stor trafikk som Drammenselven. Der bærer millioner av tømmerstokker på ryggen nedover til fabrikkene, som etter endt prosess sender dem ut igjen i form av cellulose, tremasse og papir. – I utbyggingen av byen og oppland har også båttrafikken spilt en stor rolle. Tidlig kom man fram til den rette båttypen – den slanke og spisse robåten.  Denne konstruksjonen har holdt seg uforandret i en lang rekke år, fordi den faktisk er fullkommen. En støere og lettere robåt skal man lete lenge etter. Og den bygges av flinke håndverkere likedan i dag som for mye over hundre år siden. –

På Loesmoen på Steinberg i Nedre Eiker, likeledes ved grensen til Hokksund, har det blitt til mange gode båter i årenes løp. Her er det ikke mindre enn 4 generasjoner som har drevet dette håndverk. I dag bor den 83 år gamle Borger Nilsen der, og han sønn, den 43 år gamle Olaf Borgersen, som har overtatt båtbyggingen for alvor. Det er en god gammel båtbyggerslekt som har holdt til på Steinberg. Borgersens far ble 95 år da han døde, og bestefaren ble også langt opp i årene, så det later til at det er et sundt og friskt liv de har levet der oppe ved elven. Alle har de drevet på elven ved siden av. Også fløterne der oppe har en tendens til å bli sterke og gamle karer.

Nå bygger ikke Borgersen så mange båtene, men to stykker har han gjort alene i sommer. Den ene ble levert til Hellefor Fiske og den andre har han beholdt selv.

Det er fred og stillhet og vakker natur på Loesmoen, der dette båtbygger-dynastiet har så dype røtter. For noen dager siden dro jeg opp dit og besøkte Borger Nilsen og Olaf Borgersen. Jeg ville gjerne se på byggingen og prate litt om løst og fast. Det var en deilig sensommerdag med varm sol og blå himmel over skogkledde åser. Det lå modning i luften – en mett luft av fullbyrdelse og ro etter høysommerens hektiske dager og netter. Elven fløt glitrende og blå og det suste sakte i de mørke, tunge furukronene innover moene.

Nede ved elven – likesom i et hjørne av hovedelven og den vesle bielven, Tennsjø, som slynger seg rundt Hagaøya, bor Borger Nilsen. En vakker liten eiendom eier han. Den gamle båtbyggeren er ungdommelig, sprek og spenstig, brunet av sol og vann, vær og vind.

– Jeg var bare guttungen da jeg var med far min og bygde båter sier han. – Og far var selv bare guttungen da han lærte det av sin far igjen.

Da jeg var femten år kunne jeg bygge på egen hånd – og siden har jeg bygget mange båter. Det er umulig å ha tall på dem.

Borger Nilsen begynte også i tømmermannslære og drev som tømmermann i noen år. Men han bygget båter ved siden av – ikke bare robåter, men motorbåter også. Før i tiden bestilte ikke folk båtene sine før de skulle bruke dem og derfor ble det et mas hele sommeren gjennom for å få ferdig flest mulig.  Den travleste tiden var fra våren og utover til Sankt Hans, da skulle alle ha båter. Nå har det blitt annerledes, for nå er folk ute med bestillingene så tidlig at vi kan bygge om vinteren også. Jeg sluttet helt med tømmermannsarbeidet og ofret meg bare for båtene, for jeg syntes ikke det var riktig å la den gamle tradisjonen gå ut av familien.

Det har jo blitt lettere å bygge båter med årene. I gamle dager dro vi til skogs for å finne krokete trær som vi skulle bruke til spanter i bunnen av båtene. Den gangen mente vi at materialene måtte være vokst krokete, men det var jo bare tøys å drive slik. Så begynte jeg å lage spantene av alminnelige materialer og skjøte dem, og det gjorde samme nytten. Da de andre båtbyggerne så det, var det ikke lenge før de begynte på samme måten, og det lettet arbeidet betraktelig. På mange andre måter har arbeidet blitt lettere. Nå er det bare å bestille ferdige materialer på sagene.

Denne båttypen her har holdt seg uforandret i mange, mange år. De er lettrodde, og så ligger de støtt på vannet. Jeg har aldri hørt at noen har veltet med disse båtene noen gang, skjønt de ofte blir brukt til å seile med når vinden er god. Nedsetterne – de som følger tømmerpartiene fra Steinberg Hengsle og helt ned til Drammen – de setter ofte seil når de skal hjem igjen. Men da må det være vestavind, selvfølgelig. Hvis ikke er det en hard jobb å ro hele den lange veien hjem igjen mot strømmen.

Det var svær trafikk på elva i gamle dager. Det er ikke slik lenger nå. Før dampbåten begynte å gå med passasjerer til Drammen, rodde folk til byen. Jeg husker at de som arbeidet ved hengslet i gamle dager hadde en fridag i måneden, og den dagen kalte de for Branesda`n. Da rodde alle til Drammen og la til ved Bra’nes, derav navnet på dagen.

Da handlet de varer av forskjellig slag, og hadde det moro på mange måter. Selvfølgelig ble det kjøpt brennevin på de store lerkrukkene vi brukte i den tiden, og på turen oppover igjen var det mye moro og galskap. Det kunne nok ta sin tid å komme hjem igjen etter en slik tur, for en skulle jo smake på brennevinet rett som det var. Hvis det ikke var god nok vestavind til å heise seil, kunne en slik rotur oppover mot elvestrømmen ta mange timer. Særlig var det tungt å slite seg gjennom Sundet i Drammen og oppetter steglene ved Nedre Eiker kirke, for der gikk elven striest. Jeg husker at det var ei lita steinøy nedenfor Stensethøya som vi kalte for «Hengevepsen», den var tungt å komme forbi.

Ja, det det var svært til trafikk på denne elven i gamle dager. Om en bare var god for å huske alt, ville det vært mye rart å fortelle. Men elven har forandret seg med årene, det er ikke lenger sånn trafikk som det var. Folk reiser med bil og tog nå.

Før Hagaraset gikk for bortimot 30 år siden (Raset gikk om kvelden lille julaften 1910) hadde elven her oppe et helt annet leie, og jeg jeg tror bestemt at dette har hatt mye å si for laksefisket her nede. Det er ikke lenger slike plasser å fiske på etter det raset, og derfor blir det heller ikke noe laks å snakke om mer. De tar mye av den o Hellefossen, men det var like ofte vi greide å ta den nedetter elven. Den gangen bestefar levde, husker jeg vi kunne ta laksen på snøre, og jeg kan huske at far min og jeg fisket for 300 kroner med laks på fjorten dager. Og det var mye penger det, i den tiden.  Vi fikk 6 kroner pr pund for laksen den gangen, det vil si 2 kroner kiloen. Nå hører jeg fiskerne oppe i Hellefossen får 17 kroner kiloen, og det vil si 102 kroner pundet.

Et stykke ovenfor Borger Nilsen bor sønnen Olaf Borgersen. I uthuset sto en elvebåt som var nesten ferdig. Det lyste hvitt av materialene som var fint satt sammen under kyndige hender. Også han måtte være med på båtbyggingen da han bare var guttungen.

– Det hendte jeg rett som det var at jeg ville stikke fra, men han far huket tak i meg og da var det værsågod å fortsette, sier Borgersen. – De første årene etter jeg ble voksen drev jeg som tømmermann, men ble lei det og tok arbeid sammen med de andre Steinbergkarene på elva.

Han liker seg bedre der, og så passer det bedre å kombinere de to yrkene, da begge er sesongbetonte og klaffer fint sammen.

Alle båtene som brukes på elven både i tømmerfløtingen, til fabrikkene og til fiske, er levert av enten Borgersen eller båtbyggerne i Hokksund med samme etternavnet.

Olaf Borgersen bygger alle båtene helt alene, mens konen gir ham en håndsrekning når klinkingen skal utføres. Til det må det være to, og fru Borgersen er så god i faget som noen fullbefaren båtbygger.

– Jeg bruker som regel en uke på en båt, men da er det ikke bestandig at det blir åtte timers dag. Ofte kan jeg stå og arbeide til langt utover kveldene for å bli ferdig.

– Hva slags materialer brukes til disse vanlige elvebåtene?

– For det meste furu, de blir lettest av det. Men det brukes litt solidere materialer til ro-pinnene og alt som er utsatt for sterk slitasje. Hvis alt går etter planen har jeg tenkt å utvide båtbyggingen og bare ofre meg for det. Det er så rart med å være sin egen herre, en føler seg mest vel da. Får jeg bare satt opp verkstedet mitt på den tomten der borte, sier Borgersen og peker over veien, – da slutter jeg med det andre arbeidet og bare bygger båter. Tradisjonen og fedrenearven skal holdes vedlike.

Det er seige karer, disse båtbyggerne på Steinberg. Det skal mye til før de gir seg over, og intet arbeid later til å være for stort for dem. Ved siden av at Olaf Borgersen har arbeidet på elven og bygget båter, har han maktet å sette opp et helt beboelseshus. Han begynte ved påsketider i år og nå er huset fullt ferdig utvendig med maling og taksten på taket. Alt dette har han gjort helt alene, men så har han aldri spart seg. Ofte har arbeidsdagen begynt grytidlig om morgenen og vært avsluttet nærmere midnattstimen. Slik har det gått i hele sommer. Nå ser han og familien at det lakker mot den tid at de kan flytte inn i det nye, prektige huset. Det gjenstår bare det innvendige arbeidet.

– Og det kan jeg arbeide med uten å være avhengig av været, sier Borgersen og smiler fornøyd.

– Det er så godt med det at vi ikke er i noen spesiell husnød, vi bor bra her så lenge til vi blir ferdig med hovedbygningen, sier han, og nikker mot sidebygningen som er innredet til en lun og koselig enebolig for ham, konen og de to småguttene de har.

Så mye kan et menneske utrette når han er besjelet av den rette arbeidsglede og det rette pågangsmot. Olaf Borgersen er et strålende eksempel på det vi kaller et arbeidets adelsmenneske.  Og om ikke lenge begynner en av hans små gutter å hjelpe ham med båtbyggingen i det nye verkstedet han skal bygge snart. Den femte generasjon på Steinberg fører arven videre.