Borgebekken i Krokstadelva – del 1

Del 1 – Borgebekken i Krokstadelva
Del 2 – En ny æra i folkehelsas tjeneste
Del 3 – Videre utbygging av vannverket, bosettinger, husmannsplasser
Del 4 – Svarttjerngrottene
Del 5 – Anlegg og virksomheter

Det var en gang en bekk som rant fra et tjern på Krokstad-skauen og ned lia til Drammens­elva. Tjernet lå på eiendommen til gården Borge og det fikk derfor navnet Borgetjern. Gården lå den gangen i hellinga der hvor Lindeveien nå går, og eiendommen strakte seg helt ned til Drammenselva. Bekken rant også over Borges grunn og fikk navnet Borgebekken eller ”Børjebekken” som folk i Krokstadelva uttalte navnet. Etter at gården Borge ble flyttet ned mot elva og navnet ble endret til Møllenhof en gang midt på 17-hundretallet, har også navn et Møllenhofbekken vært brukt, og brukes nå (feilaktig ?) i offentlig og i kart-sammenheng.
Bekkens kilder er nedslagsfeltene rundt Lampetjern og Svarttjern/Borgetjern. Lampetjern ligger imidlertid slik til at vannet herfra ganske enkelt kan ledes vestover og ned i Krokstadelva til Årbogen. Allerede i 1762 fant det sted en åstedsak om retten til å lede vannet fra nordsiden av tjernet, denne veien.

Rettighetseierne i Borgebekken vant imidlertid saken. Etter at Krogstad Cellulosefabrikk ble startet i 1895, inngikk fabrikken avtale med Chr. og H. Eknæs og prestegården ved Kirkedepartementet, om disponering av vannet fra Lampetjern. Etter det bygget fabrikken en dam ved utløpet mot Borgetjern slik at alt vannet fra dette tjernet ble ledet vestover til Krokstadelvavassdraget og Årbogen.

Bekken er en vilter krabat. Borgetjern ligger på ca 190 m. o.h. og Drammenselva på mindre enn 10 meter. Det meste av fallet skjer på den korte strekningen i lia nedover det vi i dag kaller Prestebråtan. Som bekker flest i riktig gammel tid hadde vel Borgebekken egentlig ikke noen funksjon, annet enn som vannkilde for dyr og husstander. Om høsten, når vannstanden ble stor ( i oppgangstiden ) gikk det dessuten fisk i bekken og mang en ørret ble tatt med lyster, det kan Erling Hamarstrøm fortelle. Han sier også at det gikk niøye (ninauge) i bekken. Det er en åtselfisk som kan bli opptil 20 cm lang, og som også blir kalt steinbitt på folkemunne. Etter at bekken ble lagt i rør fra Gamle Riksvei og opp til Hamarstrøms eiendom, ble også fisken borte.
Bekkens fredelige liv ble likevel avbrutt da noen fant på at vannfall i bekker med noenlunde størrelse og fall, kunne drive skovlehjul (vannhjul), som ved hjelp av kraftoverføringer kunne drive kverner, møller, sagblad og andre industrielle mekanismer. I de fleste slike bekker på disse kanter av landet, ble det derfor også anlagt sagbruk og ulike typer møller. Borgebekken var ikke noe unntak. Det første tegnet på vannhjul og mølledrift i Borgebekken finner vi i Landkommisjonen (fortegnelse over eierforhold til jord ) fra 1661. Her er oppført at Amund på Borge skylder ”1 skippund (ca 160 kg) blandingsmel med bøxel til Sembs Jordbog”. Det blir i tillegg opplyst at der ”er til gaarden en Ringe beckequern, huor paa kan Mallis noget til husbehoff”. I det samme dokumentet står det at Amund også skyldte Houg Presteboel ½ tylft hugenbord og det samme til Hougs kircke. At det dreier seg om ”hugenbord” og ikke skåret last kan tyde på at det på det tidspunktet ikke var noe oppgangssag i Borgebekken. Helt sikker kan en likevel ikke være.

Om den mer profesjonelle driften i bekken skriver Lillevold i sin bok Nedre Eiker, at ”her bygde Drammens­borgeren Peder Tyrholm landets første grynmølle omkring 1737, og i 1756 satte samme Tyrholm i gang den første siktemølle i vårt land i Borgeelva. Ved Tyrholms død kjøpte flensburgeren Godberg Paulsen både gården og møllene. Han satte i gang en oljemølle og i forbindelse med den, fabrikasjon av grønnsåpe. Oljemøllen ble lagt ned da det ble mindre av norsk linfrø, men såpefabrikken var i gang ennå i 1814. I 1838 var det en O. Christensen som eide både møllene og sagbruket i Borgeelva.”
Det bør nevnes at det er møllestenen fra en av møllene i Borgebekken, som i dag er å se i Drammens museum. Den ble funnet ved bekken midt i Prestebråtan, nedenfor fallet i bekken  der det i dag går en gangbro over.  Se egen omtale

Når sagdriften startet er uvisst, men Nils Johnsen refererer i sin bok om Nedre Eiker at det i 1812 var drift ved ”Møllenhofsagen” en silkesag med 8 blade. I følge Nils Johnsen var det i 1812 også  1 grynmølle, en siktemølle og fire sammalkverner ved Møllenhof.
På slutten av 18-hundretallet var det to sager i bekken. Begge tilhørte Eknesgårdene. Den øvre saga lå like ovenfor brua ved ”Kassefabrikken”. Denne saga ble demontert i 1905 ifølge Ole Johan Eknes. Den nedre saga lå i Ekneskroken, på sørsida av bekken. Her kan en fortsatt se en aksling med hjul, som kan ha vært en del av kraftoverføringen.
Erling Hamarstrøm forteller at hans oldefar var sagmester” på Eknessaga. En av hans oppgaver var å ta turen opp til sankedammen som den gang lå der Inntaksdammen senere ble bygd, for å åpne litt av damluken ved å fjerne et par planker i utløpet.Derved ble vannføringen større og vannhjulet fikk det vannet det trengte. Etter middagshvilen var det å ta enda en tur for å fjerne enda et par planker slik at det ble vann nok til ettermiddagsskiftet. (Er også omtalt her).
Om kvelden var det å ta enda en tur for å stenge luka igjen for å samle vann til neste dags drift. Sagbruks­driften var sannsynligvis den siste industrivirksomheten som ble drevet i Borgebekken før dampsagene overtok omkring århundeskiftet (1890-årene).

Interessen for vannet i Borgebekken var likevel ikke slutt. Som tidligere nevnt overtok Krogstad Cellulosefabrikk vannrettighetene etter at de startet driften i 1894. De omregulerte Lamptjern for å lede vannet derfra til Krokstadebekken og Årbogen hvor de, sammen med ”Kalosjen”, i 1897 besluttet å bygge en sankedam og rørledning ned til Spikerkroken. Der ble det bygget en kraftstasjon som skulle forsyne de to bedriftene med elektrisk kraft. Fabrikkens rettigheter i Borgebekken ble imidlertid ikke utnyttet.