Borgebekken 2

Borgebekken i Krokstadelva – del 2

En ny æra i folkehelsas tjeneste

Forfatter: Einar Stueflaten
Tilrettelegging: Jan Engedahl
Publisert: 2015

Dr. Christian B. Nygaard Foto fra «Nedre Eiker» Johnsen 1914

Et problem som gjorde seg gjeldende omkring århundreskiftet, etter hvert som bebyggelsen i de sentrale deler av Mjøndalen og Krokstadelva ble stadig tettere, var forurensing av drikkevannet. Her var drikkevannsforsyningen fortsatt basert på private brønner eller enkle samarbeidsprosjekter. Forurensing av kildene begynte etter hvert å bli et helseproblem. I et leserinnlegg underteget ”mødre”, i en av Drammensavisene den 21. februar 1914, står det: ”Det skitne elvevann som antar farve ettersom fabrikerne kjører gult, rødt eller blaat papir, er ikke forsvarlig vand verken for mennesker eller dyr, grundvannet vet vi fra helserådsmøterne ogsaa blir mer og mer umulig og den primitive private lille ledning som skaffer nogen faa familier vand, slaar seg vrang når man mest trenger den. Saaledes har den i vinter staet bom et par maaneder.” Samtidig vokste også problemet med å skaffe tilfredsstillende vannforsyning i tilfelle brann i tettbebyggelsen. Norges Brannkasse hadde derfor ”stillet i utsikt en betydelig forhøyelse av brannkontingenten i Mjøndalen saafremt en mer tilfredsstilende brandslukningsanordning ikke istandsbringes”. På den tiden var kommunelege Christian B. Nygaard formann i Mjøndalen bygnings­kommune. ( Ifølge daværende bygningslov kunne kommunen opprette egne bygnings­kommuner med egne folkevalgte styrer, for å løse tekniske oppgaver innenfor avgrensede områder i kommunen. I Nedre Eiker ble det opprettet bygningskommuner innenfor de tettest bebygde områdene i Mjøndalen og Krokstadelva. Disse fungerte som selvstedige enheter inntil de fra 1. juli 1944 ble oppløst, og oppgavene overført til kommunen).

På den tiden var kommunelege Christian B. Nygaard formann i Mjøndalen bygnings­kommune. ( Ifølge daværende bygningslov kunne kommunen opprette egne bygnings­kommuner med egne folkevalgte styrer, for å løse tekniske oppgaver innenfor avgrensede områder i kommunen. I Nedre Eiker ble det opprettet bygningskommuner innenfor de tettest bebygde områdene i Mjøndalen og Krokstadelva. Disse fungerte som selvstedige enheter inntil de fra 1. juli 1944 ble oppløst, og oppgavene overført til kommunen).
Nygaard var ( selvfølgelig) sterkt opptatt av folkehelsen og så tidlig behovet for å etablere en lukket vannforsyning til stasjonsbyen i Mjøndalen fra kilder utenfor. Det var imidlertid ikke så enkelt fordi Mjøndalen Cellulosefabrikk allerede disponerte rettighetene til vannet fra Hagatjern og Grytjerna (se egen sak om Sagbrukene i Mjøndalen ). På Krokstadsida disponerte Krogstad Cellulosefabrikk vannet fra Krokstadbekken. Mjøndalen bygningskommune arbeidet derfor allerede fra omkring århundreskiftet med planer om forsyning fra Dammyr/Veia med dam på sydsiden av Portåsen, men fant etter hvert at dette ville bli for dyrt. Mulighetene for magasinering i dette vassdraget kan også ha hatt betydning for denne avgjørelsen.
Så falt øynene på Borgebekken som riktignok Krogstad Cellulosefabrikk hadde rettighetene til, men som bedriften foreløpig ikke utnyttet. Kontakt ble derfor tatt med Krokstadelva bygningskommune og planer ble lagt for å bruke bekken som kilde til et felles vannverk. Det ble vedtatt å ekspropriere rettighetene. Ekspropriasjonen ble godkjent på visse vilkår ved ”Kgl Resolution af 24/6 1915 i medhold av Lov om Vasdragenes Benyttelse m.v. af 1. juli 1887”
Under ekspropriasjonsskjønnet i 1915 ble en rekke praktiske forhold langs bekken avklart. Blant annet ble det bestemt at noen få eiendommer, som tidligere hadde hentet vann fra bekken, skulle få lagt inn ledninger fra det nye vanneverket til sine gårdsplasser, og dessuten ha gratis vann fra vannverket. Denne ordningen fungerte fram til 1979, da kommunen skulle legge om en vannledning i området. Kommunen ønsket samtidig å gjøre om vilkårene for disse eiendommene slik at de fikk vann på vanlige kommunale vilkår. Det ble derfor opptatt forhandlinger og det ble enighet med alle unntatt en eier, om en erstatning på kr 7.200 (tilsvarende 20 års vannavgift) for å slette rettighetene.

Borgetjern 2005 Foto: E. Stueflaten

Etter at ekspropriasjonen var i orden, ble Ingeniør Gran i Drammen engasjert til å utrede utbyggingen. I et brev fra ingeniør Gran den 22. juni blir det opplyst at det i Borgetjern og Svarttjern ”fra gammelt av har været dammer av henholdsvis 6 m. og 5,5 m høyde, men de vedligeholdes ikke længer. De er derfor forfaldne, – især dammen i Borgetjern. Der bør bygges nye dammer, og man vil hensigts­mæssig kunne ta ca 5 m. reguleringshøyde for begge tjern. Borgetjern pådæmmes 5 m. over nuværende lavvand, medens Svarttjern sænkes 1,5 m og dæmmes 3,5 m. Det vil da kunne oppmagasineres:

I Borgetjern 9.000 x 5 = 45.000 m 3

I Svarttjern 60.000 x 5 = 300.000 m 3

I alt: 345.000 m 3 ” 

Det årlige avløpet fra Borgetjern ble beregnet til 980.000 m 3. Fratrukket 30 % for unyttbart flomvann ble nyttbar vannmengde pr døgn beregnet til 1,880 m 3. Med et antatt forbruk på 300 liter pr person skulle derfor Borgetjern kunne dekke vannbehovet for 6.300 mennesker.
Ifølge Ingeniør Gran (brev av 16.6.1914) hadde ”Mjøndalen og Krogstad til sammen efter hvad der er mig oplyst allerede ca 7.000 indvaanere”. Innbyggertallet innenfor bygnings­kommunene antas likevel å ha vært langt lavere. I et notat fra Mjøndalen bygningskommune blir det oppgitt et innbyggertall på 1.538 i 1910 innenfor bygnings­kommunens grenser. Skatte­yternes antall for bygningskommunen var samtidig 407. Innbyggertallet i Krokstadelva bygningskommune var sannsynlig enda lavere.

Arbeidet med vannverket startet etter at ekspropriasjonen av rettighetene var i orden. Det var ganske omfattende arbeider som skulle gjøres. Ledninger skulle legges og dette var før gravemaskiner og annet avansert utstyr fantes. Grøfter til ledningene ble gravet for hånd. Det var nedgangstider og mye arbeidsledighet. Kommunen bevilget og overførte penger til bygnigskommunene i Mjøndalen og Krokstadelva slik at mye arbeid kunne utføres som nødsarbeid. Det ble tatt forbehold om at arbeidet ble fordelt mellom arbeidsløse familie­forsørgere. Kommunen fikk på sin side tilskudd fra staten til slikt arbeid, men på betingelse av at lønnen ikke skulle overstige 12 kroner dagen. Arbeidet ble i stor utstrekning organisert som akkordarbeid, og lønnen kunne derfor likevel bli noe høyere.

Flyfoto fra 1973 (Nor-Fly A/S Hønefoss)

På denne måten ble ledningsnettet lagt i Mjøndalen og Krokstadelva og det ble lagt en ledning over Drammenselva til Mjøndalen. I en reportasje i Fremtiden den 1922 blir det opplyst at det skulle legges en ledning over elva ved Møllenhof. Andre kilder opplysner at det ble lagt enn ledning over elva fra Sandstranda. I disse dager er det funnet rester av en slik ledning i strandkanten utenfor Albion i Mjøndalen. Ellers var jo byggingen av en inntaksdam i Borgebekken nødvendig for å kunne ta vannverket i bruk. Dammen ble bygget nord for bebyggelsen i Prestebråtveien, ovenfor ”Kassefabrikken”, omtrent i høyde 100 m.o.h. Den sto ferdig ut på ettersommeren 1922. Samtidig foregikk det arbeid med å bygge nye dammer ved Borgetjern og Svarttjern for å sikre vannmagasiner med muligheter for nedtapping i tørre perioder.

Del 1 – Borgebekken i Krokstadelva

Del 2 – En ny æra i folkehelsas tjeneste

Del 3 – Videre utbygging av vannverket, bosettinger, husmannsplasser

Del 4 – Svarttjerngrottene

Del 5 – Anlegg og virksomheter