Brev til Erik Werenskiold

Tekst: Gjermund Glittfjell.
Transkribering: Bente Krantz
Tilrettelegging: Magne Grønvold NE.
August 2019

Eiker Arkiv har fått en kopi av et brev skrevet til Erik Werenskiold. Det er sendt fra Paris 14. januar 1921, og er undertegnet Jean Heiberg. For Eiker Arkiv er det av interesse at Kitti Kamstrup. Hun er jo en av stifterne av Norsk Kunstnerforbund, og hadde bosted på Killingrud Gård fram til  ca. 1910. Jean Heiberg gir i brevet råd og vink om kunstnerforbundets salg og kunstinnkjøp, samt drift av forbundet i Stubsgate 3.  

4 rue Belloni
XV avenue                                                                                Paris 14/1-1921

Kjære Erik Werenskiold

Takker saa meget for Deres brev. Forledende dag kom jeg sammen med Henr. Sørensen og Dagfin for aa snakke om forbundet.
Vore tanker er vel baade gjennemtænkt og kanske vraket av dere hjemme men de skal alikevel høre hvad det dreiet sig om. Vi synes det vilde være sørgelig om ikke denne krise kunde rides over. Kan der ikke faaes sammen saapas aktiekapital at vi med de indskrænkninger i driften som kan gjøres, kan holde det gaaende et eller et par aar uten panikforanstaltninger. Stang har vi snakket med flere gange og Søren mener det er bare aa presentere ham regningen. Han bør jo minst ta for 10 000. Naturligvis maa driftsomkostningerne indskrænkes savidt mulig, først og fremst lokalet. Men lot det sig ikke gjøre aa bli fri kontrakten med Karstens og saa beholde gaarden, faa en ordn. med Thune og Thürmer og bruke det nye lokale med ingang fra Kjeld Stubs gt? Hvis salg av gaarden blir nødvendig, kunde det ikke ordnes, at vi beholder utstillingssalen som vor eiendom og faar en lang leiekontragt paa indgangsrummene. I saafald kunde det ene rum brukes til rammeværksted. Det er en gammel tanke at forene et rammeværksted med Forbundet. Hvis vi ikke blir fri de gamle lokaler, kunde de to første rum samt lagerrum brukes til rammeværksted mens vi bruker overlyssalen som utstillingssal i forbindelse med den n[y..…]
Skulde det ikke ogsaa kunde lykkes at faa leiet bort lokaler til aftensbruk? Vi fik ikke være for nøie paa, hvad de skulle brukes til.
Saa bør man vel i tider som disse sørge for aa ha flest mulig ting til smaa priser aa sælge. Keramikken og de franske fotografier har jo bragt ind ikke saa lite, alle monner drar. Kanske kan man sætte mer fart paa salg av sort og hvit.
Og for lotteriet skulde Tiden være inde. Erichsen, Sandberg, Thygesen, Revold, P. Krohg, Otto Johansen, Henr. Sørensen, Dagfin og jeg selv har lovet bilder og flere følger nok eksemplet. Det måtte ordnes i god tid, forberedelserne helst begynde til vaaren og med trækning indunder jul.
Jeg har hele tiden holdt paa at foretningen bør legges om, saa man stoler mindre paa salg fra utstillingerne og lægger mer an paa det jevne salg. Man er jo nødt til at ta mange utstillinger som ikke lønner sig. Selv paa de gode utstillinger sælges bare de par første dage. Siden resonerer altid folk som saa: Naa er nedtop de bilder solgt, som jeg skul vilde ha, la mig heller vente til næste gang, og næste gang er en skjælm.

Hvis man derimot trekker til sig 2-3 a 4 gjerne flere bilder av de forskjellige malere 2 a 3 gange om aaret tror jeg salget gjennemgaaende blir meget større. Men bildene maa ikke straks henges op paa væggen eller brukes til en sommer eller juleutstilling, nei man maa gaa listigere frem. Frøken Kamstrup maa sende et litet brev til de forskjellige liebhabere og meddele at naa har vi netop faat ind av døren et par bilder av den og den maler.
Hun kunde gjerne føre et liten bog over kjøpelystent publikum og føie til ved hvert navn, hvilken malere de spør efter. Folk er ikke vant til, at Forbundet faar ind bilder andet end til utstillinger, og indbilder sig, at det som fins paa lageret, er vrakgods fra tidligere utstillinger.

Derfor maa det indprentes dem saa længe, til det gaar av sig selv. Forresten er det paa den maaten alle kunsthandlere drives her. Har man engang kjøpt en liten lap et sted, faar man sidenefter stadig saanne smaa meddelelser.
Dette har jeg sakt saa mange ganger at frøken Kamstrup sikkert er inderlig lei mig, og for tiden ser det ikke længer ut til aa være aktuelt; men en gang maa det vel løsne lidt, og da gjelder det aa gjøre mest mulig utav det.

Jeg har saa daarlig samvittighet, fordi De enda ikke har faat noe bilde av mig for de litografier jeg fik. I Forbundet har jeg staaende et landskap og et par papskitser fra i sommer. Kunde De ikke foreløpig ta landskapet eller noen skitser, saa kunde de bytte siden naar jeg kommer hjem og kanske har gjort noe De liker bedre. Saa vil jeg ønske et godt nyt aar for Dem og fru Werenskiold.

Deres hengivende Jean Heiberg

Dukkestua på Killingrud Gård. Dukkestua var et yndet samlingsted for kunstnere. Foto: Eiker Arkiv

Fra venstre: Borghild, Jenny, Mona og Kitti. Foto: Eiker Arkiv

Jean Hjalmar Dahl Heiberg, mest kjent som Jean Heiberg (født 19. desember 1884 i Kristiania, død 27. mai 1976 i Oslo), var maler og billedhugger. I 1905 kom han til Paris som elev på Académie Colarossi, hvor han ble kjent med flere norske kunstnere, blant dem Henrik Sørensen. Han ble også elev av blant andre Henri Matisse i Paris, en sentral skikkelse innen modernismens gjennombrudd i Norge. Heiberg var dessuten professor ved Statens Kunstakademi gjennom 20 år, og i ni år også rektor samme sted.
Heiberg hadde en rekke verv, blant annet var han formann i direksjonen for Kunstnernes Hus i Oslo 1930 -1946, og medlem av Nasjonalgalleriets råd og innkjøpskomité 1930 -1946. I 1910 var han med på å stifte Kunstnerforbundet.