Brødrene Nikkerud Trævarefabrik
Trælastforretning 1912 – 1988
Tekst og foto: Anne Lise Nedberg
Tilrettelegging: Frode Caspersen
21.01.2021
Artikkelen om «Nikkerudsaga», ble skrevet for Eiker Historielags årbok «Eikerminne», 1994. Siden det har vært så stor interessse for bedriftens historie, og også for bilder, legger jeg nå ut hele artikkelen. Grunnen til at jeg i sin tid ville skrive historien, var at Karl Johan Nikkerud var min bestefar, og at kildene etter hvert gikk tapt. Mine muntlige kilder var min mor, Ada Knutsen og Hans Olaf Nikkeruds sønn, Christian. Av skriftlige kilder fantes kun gamle regnskapsprotokoller, som jeg lånte av Christian. Jeg synes jeg skylder familen å legge ut dette.
I 1912 startet to driftige karer, Hans Olaf-og Karl Johan Nikkerud sitt eget firma i Mjøndalen. Firmaet fikk navnet Brødrene Nikkerud, Trævarefabrik – Trælastforretning, og holdt stand i hele 76 år. Det har vært endret litt på navneformen opp gjennom årene, mest kanskje på grunn av nye rettskrivningsregler, men på folkemunne har det vel aldri hett noe annet enn Nikkerudsaga.
Hans og Karl vokste opp på Konnerud, nærmere bestemt på Nikkerud, en liten husmannsplass under Skramnæs. Hans gikk på omgangskole på Kinnerud, men Karl gikk også etter hvert på skole nede i Mjøndalen, og da måtte han selvfølgelig gå den lange veien til og fra skolen. Herman Wildenvey skrev i sine erindringsbøker at navnet «skaubøring», som vel var for et skjellsord å regne, ble hengende ved ham i skoletiden. Slik var det også med Karl Nikkerud, som noe av tiden faktisk gikk på skolen samtidig med dikteren.
Da guttene kom hjem fra skolen måtte de, før de fikk mat, ordne med veden til neste dags fyring. Karl mente at arbeidet måtte kunne rasjonaliseres og bygde sitt eget lille «sagbruk» ved hjelp av vannkraft og kvernhjul i bekken hjemme. Siden ble altså denne idéen satt ut i livet i større og alvorligere målestokkk.
En kjøpekontrakt, undertegnet 26. februar 1912 sier: «Jeg Even Ruud sælger herved til Hans og Karl Nikkerud min i Andreas Christensens fotografiske attelier innstallerede vaskebretfabrik med maskiner, verktøi, materialer og forhaandenværende lager for en omforenet kjøbesum av kr. 700,00.» Et første beløp på kr, 100, som ble betalt 4. mars, ble finansiert ved hjelp av et lån fra faren, Kristian Nikkerud. De resterende 600 ble betalt 13. mars, etter at de hadde tatt opp et lån på kr.1000 i Skoger Sparebank. Even Ruud måtte forplikte seg til ikke å opprette noen ny vaskebrettfabrikk i Nedre Eiker.
I begynnelsen fortsatte brødrene produksjonen i disse lokalene, som altså tilhørte Andreas Christensen ved senere Vikstrand Bruk, og leien var kr. 10 pr. måned. Men ikke lenge etter ble eiendommen Tørkop i Ole Bulls gate kjøpt fra pottemaker Värmskog. Etter hvert ble også flere mindre eiendommer, som lå i tilknytning til Tørkop, kjøpt opp for å få plass til utbygging av sagbruket og til lager for tømmer og plank.
Karl hadde 3 måneders kurs i «dobbelt bogholderi» ved K.A. Trønnes Handelsskole i Kristiania, hvor han fikk en utmerket attest «16. december 1905». Det var derfor ham som sto for den forretningsog regnskapsmessige siden av bedriften, mens Hans var sjefen på sagbruket. Begge tok imidlertid også aktivt del i produksjonen av trevarer.
Materialene til produktene ble skåret og høvlet på egen sag. Den første saginnretningen ble kjøpt på Syvertsvolden, og Frodesens vognmannsforretning sto for frakten til Mjøndalen. Transport med hest og vogn den lange veien, førte selvfølgelig til at det måtte overnattes underveis, men alt gikk bra! Det var lagt inn strøm til fabrikken, men spenningen var ikke stor nok til at også sagbruket kunne drives med strøm. Den første motoren var derfor en parafinmotor som måtte sveives i gang hver morgen, som en bil. Den tente med et smell som vekket hele nabolaget! Tømmer ble etter hvert delvis hogd i egen skog, men det ble i tillegg også kjøpt fra forskjellige steder. Det ble også handlet på «krabbas-auksjoner», dvs årlige auksjoner over eierløst, umerket tømmer som var blitt igjen i elven etter fløtingen. Krabbasen ble solgt til inntekt for vassdraget.
Det ble også kjøpt tømmer på rot og 3-4 mann var i arbeid med hogst og kjøring, deriblant også brødrenes far. Tømmeret ble selvfølgelig kjørt med hest den første tiden, og Christian Nikkerud kunne fortelle at når tømmeret skulle kjøres fra Eknesskogen i Krokstadelva over til Mjøndalen med hest og slede vinterstid, måtte ofte lensmannen tilkalles. Den gamle Mjøndals-brua hadde tredekke og jernrørsgelendere. Dette førte til at snøen blåste av brua, og den tinet også raskere der enn på veien. Så sant det var sledeføre på begge sider av brua, skulle også brua være snødekket, slik at det var mulig å komme over med lass. Det var lensmannens plikt å skaffe folk til å kjøre snø og dekke veibanen på brua. Etter noen år ble det satt opp trelemmer på sidene, slik at snøen ble liggende.
Tømmeret ble ikke bare brukt til vareproduksjon, men også skåret til plank, som ble solgt, og som oftest fraktet med jernbanen, som gikk like forbi. Stasjonen lå bare et steinkast fra sagbruket. Det ble selvfølgelig også skåret tømmer for andre kunder; bønder og skogeiere rundt om i distriktet. Det ble skåret ca. 2000 kubikkmeter tømmer årlig, og i tillegg ble det også kjøpt materialer.
Det var ingen dans på roser å starte eget firma. I begynnelsen måtte både Hans og Karl Nikkerud ha lønnet arbeid i tillegg, for å få endene til å møtes og for å kunne drive forretningen. Karl var yrkesmilitær i tillegg. Han var løytnant og stasjonert på Gardermoen med familien i sommerhalvåret. På vinterstid arbeidet han ofte på Mjøndalen Cellulose. Hans hadde nattarbeid i fyrhuset på cellulosen, hvor han trillet kull. I en periode hadde han en arbeidskamerat som ikke alltid var like arbeidsom. Det hendte nok ofte at han drømte seg bort og diktet, og lot Hans gjøre dobbelt arbeid. Og denne karen var ingen ringere enn Herman Portås, senere Wildenvey.
De første produktene
De første produktene det ble satset på, ved siden av vaskebrettene, var gardintrapper, verktøykofferter o.l. Det var ting som trengtes i alle husstander, så det var nok et riktig satsingsområde. Vaskebrett ble produsert helt fram til 1970 og gardintrapper faktisk til firmaet ble avviklet i 1988, og også videreført etter dette.
Ved å bla i gamle kunde-og regnskapsprotokoller fra 1912 og fremover, kan vi lese at gardintrapper og vaskebrett ble levert over hele Østlandet, og vel så det. Som kunder finner vi: Drammens Glassmagasin, Edv. Werners Glassmagasin, Axel Helgeland, Brødr. Bardalen, Carl Norløff, Hans Christensen, Harald Munkhaugen, Norges Cooperative Landsforening, Christiania Glassmagasin og Sandefjord Farvehandel, bare for å nevne noen.
At behovet for disse varene var stort, viser leveranseinnførslene. Selv om det var mange forretninger i Drammens-distriktet som førte varene, forstår vi ved å se på leveransene til f.eks. Carl Norløff, at salget gikk bra. I løpet av 6 mndr. i 1914 ble det levert, bare til denne ene forretningen: 68 gardintrapper, 15 bøttebrett og 540 vaskebrett. På et år, fra 19/7-1920 til 6/6 -1921, ble det levert til Ingvald Nilsen, Kristiania: 724 gardintrapper, 295 bøttebrett, 65 stiger, 178 verktøykufferter i 3 forskjellige størrelser og 450 vaskebrett.
En 5-trinns gardintrapp kostet i 1914 kr. 3,30, mens en 10-trinns kostet kr. 7,00. Vaskebrettene, som forøvrig hadde fått navnet «Solid», ble solgt i dusin, og et dusin «smaa bret» kostet kr. 3,90, mens et dusin (12 stk.) store brett kostet kr. 4,60. Det vil altså si at vaskebrettene kostet nellom 30 og 40 øre pr. stk. Dette var selvfølgelig engros-priser, så forbrukerne måtte nok betale en del mer etter at alle tilleggene kom på, men produsenten fikk altså ikke mer!
Vaskebrettene ble laget med både glassriller og sink. Sinken ble valset ut i Sarpsborg, og da det ikke var andre som brukte denne slags sinkplater, måtte Brødrene Nikkerud kjøpe opp hele partiet som ble valset og ha store lagre liggende. Rillene i sinken laget de imidlertid selv og avkappet på sidene, som ble til overs ved de minste brettene, var fine å legge i ovnen for å brenne pipa fri for sot. Til glassbrettene ble det riflede glasset kjøpt fra Belgia. Det kom til Drammen med båt, og glassbrettene var selvfølgelig dyrere enn sinkbrettene. En mann kunne lage 180 brett pr. dag og 120 på lørdager.
Karl Nikkeruds sønn, Alf Nikkerud, som var ekspert på gardintrapper, laget 100 til 110 trapper i uka. I 1958 kom det en bestilling fra Nidarosdomen. Da ble det laget en trapp som målte hele 7,5 meter. Mange hundre gardintrapper ble også eksportert til Saudi-Arabia.
Bikuber var også et produkt som Brødrene Nikkerud høstet stor anerkjennelse for. Til isolasjon i bikubene ble det brukt «druekork», dvs fin kork som druene ble pakket i før i tiden. Karls datter, Ada, kunne fortelle at barna sydde belter av sukkersekker, med lommer som de fylte med denne korken. Det ble de flotteste svømmebelter, som også ble flittig brukt. Moren, Asta, ble nemlig meget lettet hver gang ungene dro ned til elva for å bade. Det kan man vel kanskje forstå, da alternativene var jernbanelinjen og sagbruket!
En annen vare, garverivalker, ble bestilt fra pelsfabrikker. Det var sylinderformede, meget stor tønner som skulle rotere rundt med garvevæske og skinn.
At Brødrene Nikkeruds varer var kvalitetsprodukter, ble bevist ved at firmaet fikk sølvmedalje ved Jubileumsutstillingen i Kongsberg i 1924. Medaljen ble gitt for vaskebrett og gardintrapper. Medaljens for-og bakside prydet senere firmaets brevpapir og prislister, og ble også preget inn på vaskebrettene. Ved en Hagebruksutstilling, som Nedre Eiker Småbrukerlag arrangerte i Mjøndalen i 1927, ble det også gitt premie til bikubene.
God kvalitet ga ansatte gode lønninger
Firmaet ble etter hvert også kjent for sin kvalitet angående dører og vinduer. Erik Nilsen var en ener på dette området. Folk kom utenbys fra for å bestille, og en mann fra Mjøndalen uttalte: «Je’ ska’ ha «vønje» laga av Nilsen om je’ ska’ vente et helt år.»
En dagbok fra 1937 til 1943 forteller at lønningene til de ansatte ble betalt hver uke. De tjente også bra etter den tidens målestokk. Eierne lønte seg selv helt i slutten av måneden. Dette kan vi se fordi det da er ført ut helt likelydende beløp til Hans og Karl Nikkerud, Det ser også ut som om deres egne lønninger var avhengig av månedens økonomiske resultat, da beløpene varierer fra måned til måned. En måned kunne det være 180 kroner, den neste 141 kroner, men alltid likelydene beløp!
Arbeidsstokken har nok variert i årenes løp alt etter oppgangs- og nedgangstider. Helt i den spede begynnelse var det ikke mer enn 3-4 ansatte, men det økte jevnt og trutt, og under førsteverdenskrig var det gode tider for bedriften. Etter 1918 ble det dårligere tider der, som så mangeandre plasser. En bedriftstelling foretatt i 1958 for Statens arbeidstilsyn, viser at det da var 17ansatte. 16 menn og 1 kvinne, sistnevnte arbeidet på kontoret. Da firmaet ble nedlagt i 1988, var det 5 ansatte.
Under siste krig ga firmaet arbeid til 12-15 personer. Det ble ikke arbeidet for okkupasjonsmakten, men de annekterte en del maskiner og arbeidet på egen hånd. Noen få tyske soldater laget skyteskiver, ammunisjonskasser osv. En av soldatene fikk telegram hjemmefra om at han var blitt far til en liten datter. Han utbrøt i glede og lettelse: «Nicht Soldat für Hitler!» Det var nok ikke lett for mange av dem som var soldat mot sin vilje for den mannen!
Bortsett fra i nedgangstider med lite arbeid, har arbeidsstokken vært meget stabil. Det har omtrent ikke vært «gjennomtrekk», så det har tydeligvis vært et trygt og godt sted å være. Det var mange som hadde 40-50 års arbeidstid bak seg i bedriften. Familien har alltid vært godt representert, også «på golvet». Sønner, svigersønner, barnebarn og andre familiemedlemmer har i tidens løp hatt sitt arbeid på «saga».
25. mars 1988 var siste dag i firmaet Brødrene Nikkeruds historie. Eiendommen ble solgt, bygningene revet og det er nå bygget bolighus på området. Det hadde hele tiden vært en solid familiebedrift. Da Karl Johan Nikkerud døde i 1952, tok hans sønn John over etter ham. Da Hans døde i 1955, tok enken Martha over hans del. Og etter henne, i 1960, sønnen Christian Nikkerud og svigersønnen Lorang Børud. Etter 1988 fortsatte Christian Nikkerud driften av sagbruket, som ble flyttet til Daler gård på Ytterkollen, hvor han tok imot leieskjæring. John Nikkeruds sønnesønn, Tore Nikkerud, førte arbeidet med treprodukter videre i et nytt selskap under navnet Nikkerud Tre. Det holdt til huse i lokaler hos Vikstrand Bruk, Mjøndalen. Ringen ble sluttet, kan man si. Det var jo nettopp i lokaler som tilhørte dette firmaet at Brødrene Nikkerud startet det hele i 1912.
Slik var situasjonen i 1994, da jeg skrev ned historien. Hva som er skjedd etter den tiden, vet jeg ikke noe sikkert om.
Mine kilder var:
Christian Nikkerud
Ada Knutsen, født Nikkerud
Gamle regnskapsprotokoller