Historien om Krykke-Lars

Tekst: Per Oseth

Tilretteleggelse for Eiker Arkiv: Einar Stueflaten  23. januar 2005 

Bygdeoriginalen Krykke-Lars –  Del 1:

Historien om Krykke-Lars ble opprinnelig ført i pennen av Per Oseth og ble presentert i Eikerposten i 1970. Noen år senere gjorde Bengt-Arne Røine et intervju med Per Oseth som var i slekt med Lars. Vi gjengir begge historiene i sin helhet i sin opprinnelige form, men våre lokalhistorikere bemerker at her finnes en del selvmotsigelser og trekker derfor noe av innholdet i artikkelen i tvil. (Se etterskrift). Einar Stueflaten, som har arbeidet med dette materialet for oss, sier det slik: «Historier endres jo over tid hvis de ikke skrives ned med en gang. Historien om Krykke-Lars er god – og er noe av dette ikke sant, er det i alle fall godt ljugi!»

DEL 2:  Intervjuet som Bengt-Arne Røine gjorde med Per Oseth i 1979. Her gis en del utfyllende opplysninger.
DEL 3:  Etterskrift ved Einar Stueflaten  

Se også:
Krykke-Lars på lokalhistoriewikien.
Avfotografert i Eikerposten 28. nov. 1930.

Fra Eikerposten nr 19. 15 mai 1970: 

Lars ble født på gården Oseth i Mjøndalen, på det stedet der Mjøndalen Cellulose i dag ligger. Han var sønn av tømmerfløter Anders P. Oseth og hustru Marina. Denne vordende tømmerfløtersønnen var, som tømmerfløtersønner flest i gamle dager, bestemt fra høyere makters hold til å vandre i fedrenes spor, slik det alltid hadde vært blant fløterne ved Steinberg Hengsle fra Svartedauens tid, eller fra tiden da Dronning Margrete opprettet Eker Len i 1338 og hersket over skogeiere og underkuet tømmerfløterne. Slik hun hadde bestemt det, slik skulle det være, og sønnen skulle arve sin fars plass en dag når den gamle hadde forlatt denne verden.
Denne tømmerfløtersønnen så dagens lys for første gang 27. mai 1840, en herlig nysommerdag mens heggen blomstret og gauken gol oppi Ryghåsen. Om gutten gråt da han ble født, vet jeg ikke, men gamle som gikk i kirken kunne fortelle at denne tassen var to år da han ble døpt i Haug kirke av Eidsvoldsmann og sokneprest Lauritz Andreas Oftedal som slo litt for mye vann i hodet på den vesle sinnataggen. Den ”Nye Lars” slo presten over hånden og bannet, men folk sier så mye som ikke er sant. På den annen side er det sagt mangt om
«Krykke-Lars», og mesteparten er nok sant. Han var et stort geni, og da han begynte på Nedre Milesviken skole i Mjøndalen fikk han den dyktige lærer Ole Gundersen Sæther. Han forsto snart at her hadde han fått en gløgg kar i klassen som det kunne bli noe stort av. Da Lars kom opp i klassene, foreslo Sæther for ham at han skulle utdanne seg til skolemester.
Nei, sa Lars. – Ei taterkjerring som var hjemme hos oss en gang og fikk mat, spådde hu mor i kortleiken, og der så hu at jeg skulle bli prest. Sæther bevilget seg et smil og sa, – du trur vel ikke på spåkjerringer, Lars?
Jeg trur ikke på et menneske, jeg, sa Lars, – men hu mor trur på alt hu hører. Hu har sett spøkeri på Møllenhof i Krokstadelva, og hu har sett møllenissen på Krokstadmølla, og det verste av det hele er at han far trur alt uten at han sier a imot, men han far er nok ikke fullt sa dum som han ser ut til, nei. Du skjønner, at hvis noen sier imot a mor, sa blir a så sint som ei lemen, og da kan hu kommer til å sprekke for oss. Men du, å snill a kan væra, bare ingen sier imot a. Og nå har hu satt seg det i hue at jeg skal bli prest, og da blir jeg vel prest, eller kanskje biskop. Men jeg har noe annet i tankene først. Jeg har ofte vært med han far til Drammen med tømmerflåter fra Stenberg til sagbrukene der, og da har jeg ofte vært ombord på seilskutene. Jeg har klatret i riggen og vært helt i toppen på ei flott skute. Han far var med om bord, han kjente skipper’n som hadde en bror som var bas på spikerfabrikken i Krokstadelva. Skipper’n og han far satt nede i byssa med ei flaske brennevin og ei kanne øl og blei passe ”børsta”, mens jeg satt skrevs over merseråen og så oppover mot Eiker.
Sitter du øverst i riggen, din dævleunge, skreik han far illsint. Se til å komme deg ned på raue rappen, ellers skal jeg komme opp og hente deg, og du skal få juling når vi kommer ned. Ja, dette skal mora di få greie på når vi kommer til Mjøndalen, sa han far.
Kom opp og hent meg, da vel, sa jeg. Men da blei han illsint for alvor og begynte å entre opp i riggen. Men han Lars som satt på mersen kunne bli enda sintere, for han hadde arvet gemyttet til mora. Se å pelle deg ned fra riggen, landkrabbe, så du ikke ramler ned og slår inn snorketreet. Ja, nå skulle mora di sett deg, så hadde det dansa stjerner for øya på a, og da smeller det gjenast.
Banker du meg når jeg kommer ned, forteller jeg det tel a mor at du drakk deg full og klappa trisa på baken, og da kommer a tel å se noe annet enn stjerneglansen.
Kjære, kom ned da Lars, så skal vi være like gode venner igjen, sa faren, som tross alt var meget stolt av den vesle, vakre villstyringen sin.
Uff, at jeg aldri kan la være å dra med deg te byen, din hurragutt, du rømmer nok til sjøs en gang skal du se, sa faren ved seg sjøl.
Dette fortalte Lars til lærer Sæther, som igjen fortalte historien til fløtingsbas ved Bergsjø Hengsle ved Geithus, Anders N. Brækaasen, som var fra Stenberg, og en nær slektning av Lars. Da Lars ble så gammel at han kom opp i de høyere klasser på skolen, måtte han, som de fleste andre guttene i Mjøndalen på den tiden, skaffe seg arbeid på et sagbruk. Lars var stor og sterk for sin alder, og en uredd kar som det sto respekt av. Men en dag gikk det galt med Lars. Han måtte opp på toppen av sagrenna for å ordne med noe, han gled og falt ned fra stor høyde og var nær på å bli drept. Men det hendte noe som faktisk var verre – om en kan si det slik – eller som han selv sa:
Hvorfor kunne jeg ikke ha slått meg i hjel i stedet for å bli krøpling all min dag? Han ble nemlig livsvarig invalid etter det fallet. Legevitenskapen var ikke kommet så langt på den tiden, og det ene benet til Lars ble så kroket ved kneet at det sto i rett vinkel. Han måtte bruke en slags trefot eller en krykke hvor det var festet en trefjøl som benet ble russet fast til, slik at han kunne gå på sin måte. Derav fikk han navnet Krykke­Lars.
Dette ble den vakre, livsglade guttens store sorg. Drømmen om å bli prest falt i grus. Ingen som hadde en legemsfell kunne få prestekall om han var aldri så flink. Krøplinger ville man ikke se på prekestolen. Lars ville jo også til sjøs, men han fikk ikke noen hyre. Hvor han kom ble han møtt med ordene om at han kunne komme tilbake når han var blitt frisk.
Ved Stenberg Hengsle var det mange råbarkede karer, og da Lars søkte jobb der, fikk han til svar, at nei, Lars, her må folk ha bein å stå på, så du får finne deg noe annet å henge fingrene i.
Lars ble bitter over sin motgang. Dømt til krøpling på livstid uten skyld. Han gråt seg i søvn mang en natt, han ba til Gud om hjelp, men Gud hørte ham ikke. Han bannet og svor, uten at det hjalp det minste. Noe måtte han gjøre, han var blitt konfirmert og måtte leve. Så en dag møtte han gamle Rasmus skredder som hadde tatt seg en liten rangel. Han var en meget flink skredder – lykkelig ungkar, religiøs når han fant det for godt, og da sparte han penger. Men fikk han altfor mye gryn, tok han båten og rodde til Drammen etter en brennevinskagge. Skredder’n var i perlehumør og bød den unge Lars på en dram som han trengte sårt, da alt var mørklagt for krøplingen.
Lars begynte i skredderlære hos Rasmus, og det var ikke gatt mange årene før Lars tuktet sin læremester og ble bygdas dyktigste handverker. Men Lars hadde også lært noe annet av Rasmus, han hadde lært å drikke. Han som ellers kunne være så snill og grei og som levde i ensomhet med sin store sorg og sine mindreverdighetskomplekser, var blitt totalt forandret, særlig når han tok seg en dram. Da ble kompleksene borte, han kranglet og tok hevn over alle som hadde nesekastet ham for det ødelagte benet. Traff han på disse karene når han hadde drukket, fikk de herlig juling, både to og tre mann i slengen. Kom det folk til for å hjelpe sine kamerater mot Lars, hektet han bare av seg trebenet og slo med det, fortalt gamle folk.
Eikerposten nr 22. 29. mars 1970. (Forts. fra nr 19.)
Nå hadde Lars blitt en etterspurt skredder i bygda og vandret rundt om på gårdene og sydde selskapsklær for storfolket. Han kom en gang til Kroksted Herregard i Krokstadelva – det var høsten 1862 og akkurat denne dag var herredsstyremedlemmene fra Eiker samlet til sognemøte i den store festsalen på herregarden. Dette var før bygda var delt i to, og her satt de folkevalgte fra bygda med Peder Nilsen i spissen. De øvrige var Hans B. Dahler, Niels C. Wigen, lærer Tollef Olsen, Peder A. Aasen, Gulbrand E. Skramnes, Peder T. Braaten, Erik J. Stensmyren og Knut H. Suterud.
Lars, som også var godt kjent som flink skribent og bygdedikter, satt og sydde i et sideværelse til festsalen da lærer Tollef Olsen ropte på ham og spurte om han kunne renskrive et avskrift som skulle sendes til amtmannen i Buskerud. Læreren hadde glemt sine briller hjemme på Rygh i Mjøndalen. Om dette var en dårlig form for spøk, eller om læreren mente det alvorlig, vites ikke, men faktum er at det var Lars som skrev adressen på konvolutten med sirlig gotisk skrift.
Det var mange mennesker i arbeid herregården i den tiden. Her var det møllebruk, skogsdrift og gårdsdrift, så det var mange å holde i kosten. Det var tre faste innejenter og en av disse var kokkepike Astrid Spirstølen fra Sand i Krokstadelva. Hun var ikke bare vakker og med et smittende humør, men hun var også meget dyktig. Hun trallet og sang og smilte hele dagen og behandlet alle likt. Selv Lars med sine mindreverdighetskomplekser begynte å føle seg som en likeverdig samfunnsborger når Astrid slo seg ned ved siden av ham og beundret arbeidet hans. Dette gjentok seg etter hvert såpass ofte at alle på gården begynte å legge merke til det, og Astrid ble selvsagt ertet med Lars. Men hun bare lo og sa: – Ja, Lars og jeg skal gifte oss, selv om han nå aldri blir prest. Forresten, – la hun til, så skal Lars og jeg reise til Amerika, men vi må gifte oss først, ikke sant, Lars? sa hun med et skjelmsk smil. – Jo, selvfølgelig, sa Lars, og var med på spøken, selv om det innerst inne i ham var hans høyeste ønske, noe han ikke engang kunne betro til sin beste venn. Lars elsket og led i stillhet. Han som var krøpling kunne ikke fri til en ung, vakker kvinne. – Nei, tenkte Lars, – før jeg binder en kvinne til meg, melder jeg meg heller til slavekrigen i Amerika, slik min bror har gjort. Selvsagt ville han bli vraket som soldat, men han mente han kunne sy og lappe uniformer, slikt gjorde man jo ikke med bena. Dette hadde hyrebasen til oberst Heg i Lier sagt til Lars den gang Heg var blitt oberst i Nordstatshæren der over. Lars sydde natt som dag, helg som hverdag. Han ville ikke gå mer på dans. Der kom han alltid bort i slagsmål, og han hadde tilbrakt nok av sitt liv i Lerberg fengsel på vann og brød for fylleslagsmål.
En lørdagskveld Lars satt og sydde på Krokstad Herregard, banket det forsiktig på døren, og inn kom Astrid, blid som en solstråle med kaffe og kaker. Hun hadde med seg to kopper og spurte om store mester hadde tid og stunder til å drikke en kopp kaffe sammen med henne.
Tid har jeg nok av, sa Lars, – men en så pen jente som deg skulle vel heller være på Hasselsalen på dans i kveld, og ikke kaste bort fritiden på meg. Der treffer du gutter du kan danse med, han Bjørn på Møllenhof har vært her og spurt etter deg og han sa han kommer tilbake senere. – Da låser vi døra, Lars, sa Astrid, – for nå er det skreddertime snart, og da kan vi sitte i mørket til Bjørn har forduftet over alle haugene.
Og slik ble det. Siden den kvelden var ikke Astrid til å kjenne igjen. Hun gråt ofte, særlig når Lars var tilstede. Mor Krogstad, som selv var en kvinne i sin beste alder, forsto seg bedre på en kvinnes følelser enn mannfolk kunne begripe. Hun tok Astrid for seg og spurte hva som trykket henne. Astrid brast ut i heftig gråt og hulket frem at det ikke var noen som forsto henne. – Har Lars vært uforskammet mot deg? spurte herregardsfruen. – Å nei, sa Astrid. – Lars er en for fin mann slik, når det gjelder oss jenter blir han bare tilbakeholden og likesom redd for noe. – Stakkars jenta mi, sa fruen, – Bær dette for deg sjøl, men gråt ikke når Lars er tilstede, for folk legger merke til deg, og du sårer Lars med disse tårene. Hva Lars føler for deg, det betror han nok ikke til et menneske, og aller minst til deg, men jeg tror han er blitt glad i deg. Han gifter seg nok aldri, han bærer sin sorg som en mann, sa fruen.
Etter en ukes tid var Lars ferdig med jobben på Krogstad Herregård for denne gang. Nå hadde han ikke smakt en dram på aldri så lenge, men utferdstrangen hadde han. Han hadde gått et seilmakerkurs i Drammen og hadde papirer som seilmaker. Han ordnet hyrepapirer med fullriggeren ”Havdrønn” av Kristiania, den lå i Drammen på den tiden og var klar for kurs mot Amerika, og Lars skulle altså være med.
På Krogstad Herregard hadde en av jentene overhørt en samtale mellom noen damer av den fornemme klasse, og disse hadde sladret litt om Lars og Astrid. En av dem hadde spurt om hva den pene og flinke jenta ville med haltepinken Lars. – Men den slåsskjempen preker vel jentene rundt med kjeften sin.
Dette fortalte ungjenta til Lars og han tok ikke dette nødig opp. Noen dager senere var det storbryllup hos Stoltenberg på Sand. Hele bygdas ungdom var samlet i mørket for å få et glimt av brudeparet i de opplyste stuene. Lars var også tilstede. Han hadde synål og tråd med seg, og stilte seg bak de damene som hadde slarvet om ham og Astrid. Dermed sydde han alle damene sammen slik at de ikke kunne komme løs fra hverandre ved egen hjelp.
Dette var siste gang Krykke-Lars viste seg på Nedre Eiker. Da Lars kom ombord fortalte han skipperen hele historien og de fikk seg en god latter. Og dagen etter dro «Havdrønn» for fulle seil nedover Drammensfjorden med kurs for det forjettede land.
 
Nr 29. 14. august 1970. (Forts. fra nr. 22)
«Havdrønn» sto altså ut Drammensfjorden med kurs for det forjettede land Amerika, og med Lars ombord. Ved Tønsberg Tønne kom losen ombord for å føre skuta forbi de beryktede Rakkebåene utenfor Fredriksvern. Skuta måtte ha losen ombord helt til Svenør fyr var passert. Losen som entret skutesiden var Anders Johanssøn og han var fra en liten plass som heter Ula. Denne unge losen var en tettbygd, kraftig kar, ikke særlig høy, men han var herdebred som en låvedør og med et brunbarket ansikt med harde trekk. Det skjulte seg dog et skøyeraktig glimt i øyekroken på ham. Det var denne losen som senere ble den sagnomsuste ”Ulabrand”.
«Ulabrand» og Krykke-Lars kom i kontakt med hverandre fra første øyeblikk. De var begge mennesker som kjente livet og de kjente hverandre ut og inn da «Ulabrand» forlot båten ved Svenør en mørk høstkvell med småregn og motvind.
Ombord i skuta traff Lars mange forskjellige typer. Noen var religiøse, mens andre var noen ordentlige hurragutter. Men, det gikk like bra for Lars, han ble kjent med alle
Det er ikke langt mellom overgiven munterhet og stille vemod i et sjømannssinn. Det står i sangen at han tar sin Gud i sinn og setter livet inn. Det siste var aldri vanskelig for disse folkene, men ikke alle ofret det første noen tanke. Sjølivet besto av så mange overhengende farer, og så ble det manns sak å klare brasene. Mange sjøfolk ble kalde, klartenkte, urokkelige. Intet var tilfeldig. Det var bare å se opp og beregne det som kom. Erfaring, og god sjømannskap ikke minst, ga dem det grunnlaget som teorien bare befestet.
Rett som det var kunne en treffe på hurragutter, kjent over hele kloden for historier og påfunn. De bautet seg vei gjennom all motgang og var velsette i enhver kahytt. Mange av dem var kanskje overfladiske av naturen, de hadde oppgitt å finne noen dypere mening med livet. De tok det som bød seg og var ingen kostforaktere, de trodde blindt på noe uforklarlig som var tilstede i deres bevissthet, noe i likhet med avguder som det gjaldt å avfinne seg med best mulig. Andre igjen var dypt religiøse, de var gode kamerater i ruff og kahytt, og kunne våge livet for a redde noen på et vrak.
Ombord i «Havdrønn» var det alminnelig at man sang. Det var de vanlige shantyer, en god del av de amerikanske fra klipperne, andre igjen oversatt og på en rafinert måte gitt et lokalt og festlig tilsnitt. Arbeidet gikk lett og greit unna med sangen, især i storm og under reving og strekking av seil. Sangen kom vel med, da mannskapet la merke til at kapteinen varskodde ”velstrakte seil” før tiden, fordi han var redd noe skulle bli ødelagt hvis det kom et omkved til. Det var som de ville brekke ned alt på sin vei når de satte i gang med shantyen – Blow boys blow. Krykke-Lars, med sin vakre, dype basstemme, var oppsanger og klemte i vei med solosang så arbeidet gikk med liv og lyst.
Lars hadde skiftet navn av en eller annen grunn, og i stedet for sitt døpenavn kalte han seg nå Louis Maloni, som direkte oversatt betyr noe slikt som Lars Mellomøen på godt norsk.
Når mannskapet slet med toppseilfallene ble det alltid ropt på Lars, som var meget armsterk, dertil en engelskmann som var oppsanger, og dermed satte de i gang med sang og arbeid.
Lars likte seg godt blant de renhårige hurraguttene. Ingen kom med bemerkningen om benet hans – det passet de seg vel for, de kjente til hans store krefter og lysten til å sloss. Det eneste som var litt uvant for Lars, var den ensformige skipskosten. Han var jo vant til god og allsidig mat fra land og spesielt lengtet han etter maten han hadde fått på storgårdene på Eker.
Nr 36. 2. oktober 1970. (forts. fra nr. 29)
Krykke-Lars leste en masse bøker; og særlig var det en spesielt som grep ham sterkt, ”Onkel Toms hytte”, den som handler om negerslaveriet. Beretningen gikk sterkt inn på Lars og han ble snart en svoren tilhenger av Abraham Lincoln. Det viste seg at de fleste skandinaver i Amerika tok parti for ham. Da borgerkrigen brøt ut, skaffet Nordstatene seg verveagenter som trålet hele Europa for å verve soldater til borgerkrigen, og også til Eikerbygden kom det slike folk. Flere av tømmerfløterne vervet seg til tjeneste, bl. a. Kristian Eriksen fra Steinberg som sammen med sine tre sønner reiste over. Alle tre sønnene falt, men faren døde mange år senere som en meget rik mann.
Emigrantskuter gikk fra de fleste kystbyer i Norge. Komforten ombord var ikke stor, og reisen var hard. Mange døde under overfarten og det var alltid en gripende stund når en avdød ble sendt til sitt siste hvilested i det våte element. Krykke-Lars hadde hyre på en emigrantskute, og da han hadde lest meget i Bibelen, var det som regel han som ble utsett til å være forrettende prest.
Men før dette hadde «Havdrønn» hatt noen stormfulle døgn, men ved måneskifte ble det værforandring og Atlanteren lå speilblank.
Krykke-Lars og et par førstereisgutter fra Mjøndalen hadde fiskeredskap som de hadde kjøpt i England. – Jeg er blitt lei denne skipskosten nå, sa Lars, – Nå skal det bli fersk fisk ombord. I den sakte farten skuta gjorde, dorget de med svære fiskekroker og brukte flesk som agn. Og de trakk opp store fisker som Lars aldri verken hadde sett eller hørt om tidligere. Kokken, som var en gammel overtroisk sjømann, mente det kunne være giftig fisk. Han visste imidlertid råd, kokken, han la en sølvmynt i gryta sammen med den andre kokfisken, og hvis mynten ble svart, ja, da var fisken giftig. Om mynten ble svart, eller om noen åt seg ihjel, vites ikke, men det er ikke tvil om at den ferske fisken smakte alle vel.
Det var ikke rare greiene matseddelen ombord bød på, det var enten tørrfisk med grynsuppe, eller tørrfisk og byggrynsgraut. Dertil kom et par dager med ertersuppe og salt kjøtt. Ferskmat var alltid mangelvare ombord på båtene i den tid, så det var ikke så rart at mannskapet på «Havdrønn» åt seg mest fordervet.
«Havdrønn» hadde klappet til kaien i Chicago og på brygga var det møtt fram agenter som skulle hyre folk til slavekrigen mellom Nord-statene og Syd-statene. Agentene var mest interessert i å få vervet negere, da det jo var disses frihet Nord-statene kjempet for. På den annen side var skandinavene svært ettertraktet, og en mengde nordmenn meldte seg som frivillige til borgerkrigen.
Barken «Minerva» av Bergen lå i havn, og halvparten av mannskapet meldte seg som soldater. Krykke-Lars på sin side var svært interessert og fikk mange underskrifter på en vervingsliste som var utarbeidet av norske agenter.
– Du skulle vel i grunnen blåse det hele en lang marsj, du som ikke selv kan delta i krigen med det gælne beinet ditt, Louise, var det en som sa. Gutten som sa det var fra Tønsberg, men dette skulle nok ikke Tønsberggutten sagt, ”storslegga” til Lars gikk inn for fullt, og dermed gikk vestfoldingen i dørken for full telling. Jeg skal verve meg og slåss som alle andre, om det så er på tørre never, sa Lars, jeg er ingen svekling. Men Lars ble nok ikke godtatt som stridende soldat – han kom imidlertid med som skredder – det skulle jo syes opp mange tusen nye uniformer. Den første tiden var han imidlertid matros ombord i ”John Erichson”, en nykonstruert krigsbåt, og kom derfor snart i kamp med Sørstatenes panserfregatter. Dette var våren 1862.
Nordstatenes flåte forserte sperringene ved Missisippis innløp, inntok New Orleans og besatte Louisianna sensommeren 1862. Abraham Lincoln var nyvalgt president for Unionen fra 1860, og han var titt og ofte ombord i slagskipene og hilste på soldatene.
Krykke-Lars måtte mønstre av i Virginia, der han var innmeldt som skreddermester som frivillig slavekriger.
Nå forteller ikke historien at Krykke-Lars var med som stridende og sloss med krykker og never, men han må ha vært med gjennom så vel South- som North-Carolina vinteren 1865, han ble nemlig såret på det tidspunkt og det benet som allerede fra guttedagene var ødelagt, ble i et eller annet slag slått av ved bruddstedet. Lars ble i imidlertid lappet sammen av en fransk lege, og gikk deretter så rak som en hvilken som helst soldat ut av sykehuset. Dette var julaften 1865, og da var borgerkrigen forlengst slutt. Det var Nordstatene som seiret og dermed reiste Lars nordover og slo seg ned i Duluth, der han åpnet skredderverksted. Han hadde nå brutt all forbindelse med Norge og anså seg selv for amerikaner å være.
Lars besøkte en kveld en restaurant i Duluth, og der traff han på en pike fra Nedre Eiker som var serveringsdame på stedet. Hun kunne fortelle at Lars’ store kjærlighet, Astrid fra Krogstadelva, var kommet over til Amerika våren 1863 og var hushjelp i Duluth – men hun visste ikke adressen.
– Nåja, det kan jo være det samme, sa Lars, – jeg skal ikke tråkke ned dørterskelen hos henne. Imidlertid, serveringsjenta visste godt hvor Astrid bodde, men hun visste også at Lars hadde byttet navn, slik at hans nye navn var helt ukjent for hans gamle venninne.
Det ble mye å gjøre for Lars i forretningen og han måtte avertere etter syerske. Nå var Lars mest å finne på sitt eget kontor, og en dag kommer en kjekk ung dame inn til ham for å søke på jobb. Både Lars og den unge dame ble lenge stående og se på hverandre, men etter en stund sier Lars: Du skal få jobb, jenta mi, men her i huset kan du snakke norsk. Dersom du heller vil bli min husholderske – så skal jeg love deg at jeg ikke skal fri til deg. – Nei takk, sa Astrid, – jeg vil ikke bli din husholderske hvis du ikke akter å fri til meg. Og slik ble det. De giftet seg ganske fort, de fikk et vakkert hjem. Lars ble velstående da skredderforretningen kastet meget av seg. Lars og Astrid fikk fire barn, og de levet meget lykkelig sammen. Begge ble over 90 år.
Et skår i gleden de første år var at da Astrids foreldre fikk vite at hun hadde giftet seg med Lars, gjorde de henne arveløs. Det betød imidlertid ingenting økonomisk, men moralsk og psykisk lå nok dette som et press over Astrid.
Dette var historien om Krykke-Lars: Det finnes fremdeles folk i Mjøndalen som nå trekker langt opp i årene som minnes denne sagnomsuste mannen. Mange har truffet ham i USA, og en av de er nålevende Johannes Gundersen i Strandgata i Mjøndalen. Han kan bekrefte denne historie.