Da det fløt en
halv kalv i Drammenselva

Fra Tor Adler Knudsens dokumentarkiv.
Tilrettelegging: Bente Krantz
og Magne Grønvold NE
August 2025

Min hensikt er ikke å beskrive Drammens-dialekten. Slikt ville bli nokså vidløftig og sikkert en god del kjedelig for de fleste. Nei, min intensjon er mer å gi noen smakebiter på mer folkelige ord og vendinger i håp om å få frem noe av særegenheten.

I mine guttedager hadde vi en test på om noen var fra Drammen, og det var om de kunne si følgende regle med tykke l-er:»En hælv kælv lå i ælva å flaut på en sælapinne.»
Siden forsto jeg selvsagt at denne testen var ytterst slett, den målte jo bare om vedkommende kunne si tykk l, og den er som kjent nokså utbredt både på Østlandet og i Trøndelag. Nå var ikke dette noe «shibbolett», og alle beholdt sitt hode på. »Vi vrei itte hue a´hærsen på noen».

Men jeg vet jo hvor kontroversielt nettopp slike spørsmål og tema kan være, man blir i alle fall i Norge nokså raskt emosjonelle i sin argumentasjon, og da er ikke spranget langt frem til å bli alene om å vite hva som er rett og galt, stygt og pent.
Jeg skriver ikke dette fordi jeg tror Drammens-dialekten er noe særlig omframt andre dialekter, men mer fordi det bekymrer meg at så mye av det gamle tilfanget av ord og uttrykk sakte, men sikkert, blir borte.
Så vidt jeg vet, finnes det ikke noen beskrivelse av Drammens-dialekten og ikke noen systematisk innsamling og analyse av ordtilfanget.
Jeg har lurt på dette, og vet også at det er påfallende mange Drammensere som tror de ikke har noen dialekt. Andre har kanskje trodd at den har vært fordervet, at den ikke var interessant. Jeg skal la dette ligge. Men vi har altså også i Drammen en dialekt, og vi har sågar innen byen visse sosiolekter, dvs. man snakke ulikt innenfor selve byen utfra sted, klasse etc. Dette er ikke enkelt. Du kan selv skifte språkbruk fra dag til dag. De fleste av oss snakker ganske forskjellig med gamle tante Maren og Ole på jobben.

La meg ikke bli for spissfindig. Men en ting må jeg for ordens skyld gjøre oppmerksom på, og det er at Drammensdialekten sikkert har forandret seg opp gjennom tidene, trolig sterkest de siste 100 år. For dem som har øre og interesse for slikt, vil man straks legge merke til dette hvis man snakker med noen fra den gamle garde. Selv har jeg bl.a. observert at Konnerud ble uttalt /kå:nerud/ med lang å, og at de sa /ærbe/ til arbeid og ikke minst /branes tørj/ til Bragernes torg.
Rent logisk har sikkert de rett som hevder at dialekten i vår by må ha tatt farge av dialektene i Lier, Eiker og Nordre Vestfold. Men dette har nok vært et langt mer innviklet vekselspill. Trolig har det også her som med andre kulturelle fenomener, vært byen som har påvirket landsbygda.
Når det gjelder Drammen, må man være klar over at denne byen har mange 100-års tilsig av innvandring fra utlandet med sjøfarten, med håndverkerne, med sagbrukene, tegelverkene og steinbruddene. Men hvordan de har influert på vår dialekt, se det burde være tema for mangen en hovedoppgave.

Det jeg nå forsøker å ta et initiativ til, er å få mest mulig av den gamle ordskatten som vi ennå kan rekonstruere, ned på papiret. For det er en kulturell skatt som vi kanskje burde prøve å ta litt bedre vare på enn våre helleristninger og sjøbuer. Denne skatten er også en del av vår identitet. Hvor mange ganger har ikke både du og jeg angret på at vi ikke skrev ned hva bestemor kunne av rim og regler, eller alt det rare fiskehandler Karlsen slo om seg med av fynord og karakteristikker.

Oppnavn på personer er jo en variant av dette selv om det er et nokså kilent tema. Om de var ondsinnet eller godsinnet, så var de ofte til de grader geniale i sine karakteristikker, at man bare kan gi seg ende over.
Ofte var det slik at man kjente bare personen under vedkommendes klengenavn, slik at hvis noen spurte etter dem med deres rette navn, så visste ingen hvem det var. Det var sikkert tusen grunner til at slike oppnavn oppsto, men jeg kan illustrere det vet ett eksempel: Det var en kar som liksom ville være litt finere enn andre, og derfor la han seg til en ekstra høytidelig stil, bl.a. sa han høytidelig «God aften» når han møtte noen. Dette var høyst uvanlig blant vanlige mennesker, de sa «Morn» hele døgnet, selv «God kveld» eller bare «kveld» var sjeldent.
Nok av det, etter en stund gikk mannen bare under navnet: «Gaften». En kvinne som fløy rundt i husene og drakk kaffe og sladret mer enn de fleste, hadde det likevel svært travelt. Navnet hun fikk var «Snøføyka». En helt annen kvinne som var så sur og så så uvanlig trist ut som om hun var i en begravelse, ble kalt «Kista». På mange arbeidsplasser fikk de ofte navn etter profesjon. En som hadde arbeidet på et sagbruk, ble alltid kalt «Einar Andenmann», og kona til en fyrbøtter ble kalt for «Mathilde fyrbøtter».

Det hendte sågar at alle i en familie ble kalt for «Murerane» eller «Steinhoggerane». Da var de enten av «Murerfamilie» eller «Steinhoggerfamilien». Verre var det kanskje å tilhøre «Bånndukkerfamilien» eller rett og slett «knivstikkerane».
Det minner noe om de gamle stammesamfunn når noen ble karakterisert som å være av «Øya-folket» eller av «Hopp- opp-ane».  Fra idretten er jo utallige av slike merkelige navn kjent også i vårt distrikt. De som var fotballinteresserte husker navn som: Gubbe, Texas, Sjauærn, Jordfresærn og Itærn. Den siste var vel best i bandy.

Nå er det slik at når man slik begynner å grave i det folkelige, så blir ikke alt så veldig polert eller dannet. Bannskap og folkelige uttrykk for kjønnsorganer og vår bakre sittemuskel er svært hyppige og fargerike.
Nå er det slik at de likevel ikke makter å komme opp på nivået i mange nyere norske romaner. Likevel må man helst prøve på en mild form for sensur av ren blyghet. Så lenge de bare er frodige og godlynte, får man akseptere dem, men jeg er klar over at vi uten tvil er ulikt pripne.
Jeg har et artig eksempel som kanskje kan illustrere hva jeg mener: «Mus fjerter ei som hest uten at ræv revner». Denne er trolig gammel da den er helt i klassisk gammelnorsk stil. Et annet eksempel er basert på en uttalelse av en av våre bys mange glemte orginaler, nemlig Missis Lawson, populært kalt «Låsa» (Da hun har vært død i så mange år, så tør jeg å nevne henne). Noen husker sikkert henne med et utall av kåper og sjal der hun dro på sin torgkjerre gjennom byen. Hun var nemmelig grunnen til at man på Åssiden ikke brukte det vulgære «rasshøl» som ellers i byen, men sa «råsehull».

Historien er slik: En gang var Låsa blitt uvenner med en nabo som rett og slett hadde bedt henne på folkelig vis å kysse seg bak. Dette fant Låsa så injurierende og fornærmende at hun anmeldte saken. Saken kom for retten, og dommeren til å oppta forklaring. Problemet var bare at Låsa ikke ville si hva naboen hadde sagt. Etter mye mas skulle hun nå endelig si det, og blussende av rødme sa hun til dommeren: »Han sa kyss meg i råsehullet». Hva dommen ble, vet jeg ikke, men etter dette het aldri analåpningen noe annet enn «råsehullet» i vår største bydel, – i allefall på folkemunne.
Reglene vi kunne, var mange. Jeg har tidligere i dette tidsskrift servert «Guttane fra Moss» men la meg i dag servere:

«Harru ført, harru sett
Dåm har sitti på huk
på Grønvold Bruk
å hengi i krokete arm
å spist lapskaus»

Hvorfor regla er oppstått, aner jeg ikke, men Grønvold Bruk, som var et vanlig klassisk sagbruk etter Drammenselva, lå ved Nedre Eikervei litt ovenfor Pølsesvingen. Som mange andre sagbruk brant det ned i 1929-30 åra.
Nå har jeg også truffet Drammensere som mener det skal være Nøsted Bruk. Jeg kan ikke sol og vind i det, men begge kan muligens ha vært brukt.

Som unger lærte vi et utall av regler, men mange er dessverre gått i glemmeboka. Jeg husker bare at mange av dem var meget dristige i sin språkbruk

En gikk slik:

«Elle-melle- Nikken (eller Dumme-Nikken)
satt på Trikken,
men så fikk ´n
strøm i p………»

Noe mer uskyldig var f.eks.:

«Kjenneru ´n Petter
som går i by’n å drekker
sp hele buksebaken (ræva)
sprekker.»
eller:
«Det brenner, det brenner
i rompa (ræva) på en mann,
fire bøtter vann,
hjælper itte det grann.»

Krangling og egling blant gutter var da, som nå, svært vanlig, forskjellen er bare at den gang blandet de voksne seg lite opp i dette, og ordet «mobbing# var ikke oppfunnet.
En måte å yppe seg på var denne regla:

«Serru den (setter frem den venstre knytteneven),
det er Drammens sjukehus!
Men serru denna a? /viser frem den høyre knytteneven).
Det er Branes kjærregål (gård)
det serru!»

Kalle-regler var også en probat måte å egle og erte på, f.eks.:

«Kjell, pell, potetskrell,
kommer igjen i morra kveld»
eller:
«Arne, barne, buse
går i alle huse,
tygger tobakk som en gris,
derfor er han nesevis.»

Hadde du rødt hår, fikk du ofte høre:
«Rødt hår og freiner
vokser på greiner,
helst når det regner».

På spørsmål kunne du få de underligste svar. Hvis du f.eks spurte hvordan en fyr så ut, kunne svaret være:
«Han hadde vannkjemma kår, bøljer i knea og rutete sangstemme.»

En kvinne som en gang levet på Åssiden, og som ble kalt «hu Fina te’n Oluf», og som bodde i det gamle «Fattighuset» på Tibet, svarte en gang da noen spurte henne om hun ikke var redd for å ligge alene:
«Åffer sku’ jeg værra det a? Det er ingen som har løst på ulke så lenge det er en annen fisk å få».

Ved generelle henvendelser om hvordan det gikk (f.eks med arbeidet)

«Nå går’e så busta fyker»
eller «Nei, nå står alt pal stille».
eller: «Å, det krekær seg nå agåle (avgårde)»
eller: «Det går som hakka møkk»
eller: «som varm fløte i katta».

Med tid og klokke var det mange slags rare uttrykk:

«Å mye er tambakken din a?
«Den er kvart over halv mett, snart sulten.»
«Jøss, den må da gå etter høyvekta på Tangen (Moss).»
Eller: «Den er akkurat kvart over rompa på ei ku.»
«Nei, nå gir jeg deg opp. Du huser itte engang fra tolv tell meddan».

Et annet uttrykk var: »Han kom på slaget gett, akkurat som håret på en snau svenske eller skakk svenske.»
Harru re så trabelt a?»
(Og så overdrev de og sa:) «Skærru med treinet tell Hokksund»
(eller: «Skøssælva?»)

Utrykk for å skynde seg:
«Raska på nå karær» eller: «Nå må du svinte deg» eller «Nå må du nøyte deg» eller: «Nå må du rappe deg».
Et eksempel: «Svint deg litt a. Det har fift (pipt) på fabrikkenalt» (Toget fifte på Holmen).
Mest morsomme var et slags eget hjemmegjort språk: «Å har du vært henne a?» «Jeg har vært på armen (Frelsesarmeen) eller Filliafo (Filadelfia) å drækki fantifittaklaring og eti karrijukke med sukade (drukket kaffe og spist julekake med sukat).»
Hvis kaffen var tynn, ble det klagd:
«Dettane er bare no’ danserinnemig (sølevann, oppvaskvann, «skvalærkaffe», «kokt på ei bønne» etc.).
Hvi det var lite mat, ble det sagt:
«Nei, dettane vakke mye å bli feit ta. – det var akkurat som å kaste en mager skreddær i helvete.»
Alle uttrykkene for å være gjerrig får vi hoppe over, men et kraftig uttrykk for en man ikke likte var:
«Hu ære itte mer godt i enn det som er etanes på a.»
Eller man var misfornøyd med det som var presentert:
«Å nei. En kanke spikke tælj ta en trebokk heller.»
Men nå må jeg slutte. Nå har jeg tell smers røpa en del stygge ord for deg, men jeg kunne ikke dy meg. Jeg håper du ikke er et alminnelig pettismeter heller og reagerer som en løktærtenner når du leser i mellom dette her. Jeg håper du er av det atale slaget som stadi’ skal moie deg ut med å si at det var ikke sånn, men slik. Kjakableier er det nok av, så vær litt tåger. Prøver du å duppere meg, drugner du bare i din egen rallemikk.

Men nå «ere slutt i musa tell a Lisa Lund» fra min side.