Den unge Herman Wildenvey i Drammen

Tekst: Gjermund Glittfjell.
Avfotografering og tilrettelegging: Anne G. Wollertsen NE
28.04.2011.

Den unge Wildenvey i Drammen
Da Eiker Arkiv i januar 2011 overtok DT & BBs klisjesamling som hadde ligget lagra på Austad gård i Drammen i en årrekke, dukket det opp to klisjeer som viste tegninger av Herman Wildenvey. Klisjeene var laget ut fra to tegninger av Carl G. Olsen. Reportasjen i avisen hvor klisjeene – som var lagt av Olaf Klausen – var benyttet, sto i DT & BBs julenummer i 1929. Reportasjen het «Wildenveys unge år i Drammen».

Grafisk Museum Buskerud på Solberg Spinderi satte i gang trykkeriet og laget noen flotte trykk etter de gamle klisjeene. Eiker Arkiv gjengir her noe av reportasjen fra 1929. Herman Wildenvey uttalte en gang i sine unge år at» kommer jeg utenom «den byen», da ligger i grunn veien åpen for meg». Wildenvey hadde aldri en stor tilknytning til Drammen (merk 1929), men han fikk trykket sin første diktsamling hos Warhuus i Drammen.

Hermans kjærlighetssang blir til Eiker:
– Ute fra verden den vide
kaller en sang meg hjem
hjembygdens bakker blide
Herren velsigne dem.

Reporteren lar Herman Wildenvey fortelle at den første gang han merket at han så tingene litt anderledes, var da hans mor tok ham med til utsikten hvor han så hele Eikersletten og Drammen i det fjerne. Her ser han sommerfuglen som får hesten til hans far til å ligne en «vingehest».

Venner og barndom
Wildenvey forteller videre at han hadde svært få venner i barndommen, og at hans brødre først kom da han var i 10-årsalderen.
En ting som var spennende, var basarene rundt i bygda. Engang hadde Herman stukket av hjemmefra, og havna på en basar på Øvre Eiker. Her måtte han på en godmodig måte tape ryggtak med folket fra fiendeland. Undre kampens hete fiker Herman til en fyr, og dermed er slåsskampen i gang for alvor. Neseblod, revnede jakker, skrik og spetakkel stanser hele basaren. Det ender med at Herman blir jaget fra stedet. Herman sier det på denne måten:
– Jeg blev utnevnt til fæl røver allerede den gang, siden blev jeg jo nogenlunde slik som verden ville ha meg.

Skolegangen
Herman ble ofte spurt av lærer Løyslie om han kunne få låne Herman som vikar når en lærer var syk. Amtskolelærer Færden er bekymret, han mener at norsk stil skal være prosa, og ikke poesi som Herman skriver.
På amtskolen blir Herman venn med drammenseren Haakon Frodesen, og Herman skal etter hvert bosette seg hos familien Frodesen i Holmestrandsveien 32.
Haakon Frodesen skrev ofte ned Hermans dikt i en notisbok. Disse diktene har aldri kommet ut, men gjengis i artikkelen.
Herman setter også stor pris på lærer Orning i Krokstadelva, presten Sønderaal og doktor Nygaard som hjalp ham inn i bøkenes verden.
Haakon Frodesen kan fortelle (1929) at Herman ….. fire bakergutter, to smedgutter og Frodesen leste Hamsun i et bakeri i Drammen. Etter Frodesens eget utsagn ble det lest så melet for bortetter, og brød ble det bakt lite av.
Frodesen sier også at Herman hadde et vinnende vesen, og det var umulig å la være å bli glad i ham. Frodesen forteller videre at det var mang ei jente som hadde Herman kjær, og Frodesen hadde en hel skuff med Hermans små kjærlighetsdikt som skulle forbli i denne skuffen…

Herman i arbeid
Herman Wildenvey var helt på det rene med at han ville bli dikter. Kaptein Frodesen, Håkon Frodesens far, var bestyrer på Mjøndalen kalkfabrikk. Bestyreren satte Herman til å kjøre kalk mellom Mjøndalen og Drammen. Det gik ikke lang tid før Frodesen så Herman stå drømmende ved hesten i timesvis. Og bestyrer Frodesen sa: – Det dur itte`n Herman til.
Zimmermann ved Drammens Tidendes trykkeri ansatte Herman i pressa. Han forteller at Herman kunne drømme seg bort, og papiret fra pressa fløt sin egen vei. Zimmermann hadde vanskeligheter med å bli sint på dene drømmeren med de store merkelige øynene.

Dikteren og oppleseren
Dette er en fortsettelse av reportasjen som Olaf Klausen skrev om Herman Wildenvey i DTs julenummer i 1929.
– Herman var ofte med på festene som de unge drammenserne holdt i idrettsforeningen Ulabrand. Etter 17. mai-toget i Drammen dro foreningen til ei stue de hadde i Dælane nær Kobbervikskogen og Nordbyskogen, eller til Taraldsletta og Dronningsletta. Den unge Herman ble sett på med stor beundring, der han på sin egen måte framførte sine dikt. Et dikt kalles også «Ulabrand» etter foreningen som de holdt til i. Et annet dikt var historisk og het «Sigurd fra Bjarkøy».

Journalisten
Herman ble benyttet som både dikter og journalist i DT & BB. Det første diktet i Drammens Blad var et som Herman Portaas, som han den gang het, kalte «Kvelden kommer eller «Sangerhilsen». Redaksjonssekretær Reidar Mjøen syntes diktet var så godt at han sendte Herman avgårde for å lage en reportasje fra et av sangerstevnene i Drammen. Dette var første gag Hermann ble «overveldet av 10 0000 sangerstemmer og champagne».
Som straff for utskeielsene ble han sendt videre til Lierbanen som nettopp var ferdig, for å beskrive denne. Han slo seg ned blant anleggsfolkene og laget seg en historie ut fra deres skildringer av banen. Herman avslutter det hele med å si at denne «lille fillebanen» ble bekrevet av anleggsarbeiderne som om det hadde vært en liten Panamakanal.

Carl Gustav Olsen – Hermans venn i Drammen
Carl G. Olsen er en god venn av Herman. Han forteller at han møtte Herman allerede i 1901/02. Olsen fikk et godt inntrykk av den unge dikteren, og tok ham under sine vinger når «lyseslukkerne» vendte seg mot ham.
Olsen forteller om mange sykkelulykker med Herman som turvenn. Han minnes godt turen i juni måned 1902 fra Drammen til Eidsfoss med sykkel. De som var med var Herman Portaas, Jon Sande, Kristian Hansen, Wilhelm Sjumer og Carl G. Olsen. Herman sa det slik:
– Mitt Dikemarksind
er kommen på spring.
Turen endte på Bjørgesetra med lyriske opptredener. Da hadde de vært innom både Prestesetra, Gravdalsetra og Gallebergsetra. På Bjørgesetra byr Herman budeia Netta Gravdal opp til dans. Netta Gravdal får seg en valdresvals sammen med Herman, hennes trebein var ikke til noe hinder.
Om natten kom sagnet om Gravdalskongen fram; Gravdalskongen kom ridende til Skoger kirke, og hestene var skodd med sølv…

Drammensrevyen
Herman Wildenvey fikk i oppdrag av Carl G. Olsen å fungere i avisa «Drammensrevyen». Dette gikk han svært motvillig med på. Herman fikk seg jobb på en av fabrikkene i Mjøndalen i en tre måneders tid, samtidig som han leverte stoff til avisa som hadde ca 200 abonnenter. Det ble en hel haug med dikt, men avisa holdt ikke lenge.
Etter dette dro Herman til Kristiania. Det tok ikke lange tida før landets aviser begynte å skrive om den nye dikteren, og debuten med «Campanula». Haakon Frodesen og Carl G. Olsen er vel to av Hermans originale venner fra ungdommen. Herman skriver på et dikt til Carl G Olsen fra Kristiania; -Ser du hvad avisene skriver om mig? Hilsen Herman.