KAST TIPPOLDEFAR NED FRA LOFTET!
Sommerens varmeste dag var i ferd med å ebbe ut, og en bevrende stillhet lå over tunet idet bestefar tok meg med opp på loftet for første gang. Jeg visste ikke engang at det fantes et loft i mine besteforeldres hus. Han ville ha hjelp til å rydde på loftet, for til høsten skulle han flytte i eldrebolig, og da kunne han ikke ha med seg alle de gamle tingene som hadde hopet seg opp i løpet av et langt liv. For å komme opp på loftet måtte bestefar vise meg hvordan jeg skulle dra ned ei luke i taket og trekke ned en stige. Jeg måtte gå opp alene — for bestefar turde ikke klatre høyere enn en dørstokk, han var redd for å falle å brekke noe — opp stigen som ledet inn i det dunkle hullet over meg.
Det første jeg fikk syn på der oppe var noen gamle trekasser. Jeg åpnet lokket på den største av dem for å se hva som befant seg oppi. Øverst lå noe gammelt strikkegarn fra den tiden bestemor fortsatt levde. Jeg kastet det ned til bestefar.
—Vi får bare kaste det gamle rukkelet, sa bestefar. En kan ikke spare på alt.
Under strikketøyet lå en svart, støvete plastpose som inneholdt noe hardt og firkantet. Jeg tok gjenstanden ut av posen. Hva kunne det være? Det var et gammelt fotografi med gyllen ramme. Jeg holdt det opp mot sollyset fra det lille loftsvinduet for å se bedre. Solstrålene fikk det lette støvet til å sveve som et magisk slør rundt bildet, som om et gammelt filmapparat sendte strålene og gjorde fortiden vektløs.
—Hvem er dette? spurte jeg og viste bildet til bestefar gjennom takluka.
—Nå… Få se. Kast det ned!
I det øyeblikk jeg slapp bildet forsiktig ned i bestefars hender, forsvant det lysende støvsløret rundt bildet, som om filmapparatet brått ble skrudd av og fortidens dunkelhet på nytt la seg over fotografiet i form av et vanlig, tjukt støvlag. Bestefar blåste hardt på det for å se hva som skjulte seg under støvet.
—Nåja, det der, det er min bestefar, Nils, sa bestefar. Da han var på din alder måtte han begynne å jobbe på Spinneriet. Det var vanlig dengang. Det var hardt, fysisk arbeid. Lønna var to kroner og førti øre for en hel dags arbeid, og dagen varte fra grisotta til langt utpå ettermiddagen. For en dagslønn kunne han kjøpe et kilo hvetemel, litt kaffe og et såpestykke.
Jeg tok hele trekassa med ned stigen. Bestefar viste meg en boks som lå oppi kassa. Det var tippoldefars gamle lønningsboks av tinn. Nr. 274 sto det inngravert i lokket. På lønningsdagen kom konene og passet på at mennene ikke drakk opp alle pengene — eller spilte dem bort. En gang hadde bestemora mi, som het Maren Johanne, glemt å møte opp for å konfiskere lønningsboksen, og da spente bestefar vogn på hesten sin, Brona, og reiste ned til Drammen. Den forglemmelsen gjorde hun bare én gang, for når Nils kom hjem langt på natt var han så døddrukken at han hadde sovnet bakpå vogna med ei nyinnkjøpt pipe fullstappet med karva blad hengende i munnviken. Brona hadde funnet veien hjem selv, og da Maren Johanne åpnet lønningsboksen var det ingenting i den. Hun ble så sint at hun dumpet den beduggede mannen i møkkadynga bak vedskjulet.
Vi lo godt, men så la jeg merke til noe rart på bildet.
—Hvorfor holder han den ene handa bak kroppen? Det ser ut som han gjemmer den.
—Du skjønner det, gutten min, at han Nils måtte skjule den ene handa. Han brukte alltid en svart hanske når han arbeidet.
—Hvorfor det?
—Handa var akkurat som en andefot. Det var som om han hadde svømmehud mellom fingrene.
—Vent litt, bestefar! sa jeg, og stormet opp stigen. —Er det denne? spurte jeg, og holdt fram en slitt, svart hanske.
—Det må det jaggu være. Jeg visste ikke at den var blitt spart på. Bestefar prøvde å trekke den på handa si. —Nils var elektriker på Spinneriet, sa bestefar og tittet opp mot på taklampa. —Han var den aller første som fikk elektrisk lys i Solbergelva. Siden han hadde vært med på å installere lys på Spinneriet fikk han lov til å være førstemann i bygda med elektrisk lys i sitt eget hjem. Han fikk ei lyspære i uthuset, ei på kjøkkenet og ei på hushjørnet sånn at naboene kunne beundre velstanden og kanskje bli litt misunnelige.
Bestefar klarte aldri å få handa inn i den svarte hansken. Det var som om fortiden strittet imot, som om fortid og nåtid ikke passet sammen, og det eneste vi kunne gjøre var å trekke gamle bilder fram i lyset — og hvis en ser gamle bilder i det rette lyset blir fortida magisk — før noen blåser støvet bort for å se hva det faktisk er.