Diktsamlingen STRENGESPIL
av Olaf Korsgaard.
Gjennomgang:
Reidar Lund
Februar 2020
Diktsamlingen STRENGESPIL ble utgitt på Walter Øverlands forlag i 1922. Diktene er samlet i seks avdelinger med disse overskriftene:
1) Bløte toner,
2) Mørke skjæbner,
3) Leilighetsdikte,
4) Ung elskov,
5) Muntre strofer,
6) Gjennom fire aars redsel.
Her vil jeg se nærmere på diktene – jeg har utelatt bare noen få – og si noe om dem ut fra mitt subjektive ståsted.
Bløte toner.
Det første verset i den første delen lyder slik (rettskrivingen har jeg modernisert noe).
Hvorfor?
Hvorfor er jeg født med tusen lengsler?
Som en fredløs flakker jeg omkring.
Skal jeg alltid — alltid møte stengsler,
Flagre som en fugl med stekket ving?
Som det tydelig går fram av dette første verset bærer dikteren på en lengsel som han ikke får utløp for. Og han antyder at det er ytre forhold som hindrer ham i å utfolde seg, kanskje som dikter(?) eller på annen måte. I andre og tredje vers prøver han å nærme seg et uttrykk for hva han lengter etter. Han sier: Jeg alltid mot et ukjent «bedre» stunder og skygger for mitt eget ve og vel.
Det er uklart hva han lengter etter, bare at det er noe som må bli bedre, men livet blir ikke bedre av å grunne og lengte. Han føler det som en belastning. I tredje vers nevner han en frihetsdrøm han bærer på, og hvis disse tankene bare er tåpeligheter, kunne han like gjerne vært dem foruten. I siste vers nevner han en sangens gnist som han håper er et fnugg av guddomsgløden. Dette er det nærliggende å tolke som dikterens mulige tro på egne dikterevner, og han ber Gud om evne til å finne uttrykk for sine tanker. Altså er det et klart religiøst grunnsyn som ligger til grunn for denne unge mannen som står ved begynnelsen av sitt poetiske virke. En må kunne si at Korsgaard her gir uttrykk for et religiøst-romantisk syn på det å være dikter. Dikting er et kall, gitt av Gud. På en ydmyk måte gir han uttrykk for sitt håp om at han har noe viktig og ekte å bære fram. Siste strofe blir en bønn til Gud om at han må puste til den sangens gnist som ulmer i mitt sinn.
Jeg opplever teksten som et dypt og ekte følt uttrykk for lengsler, kvaler og håp ved begynnelsen av et dikterliv. Formen er enkel, fire korte vers(strofer) med fire korte linjer i hver, der 1. linje rimer på 3. linje, og 2. linje på 4. linje. Diktet er lett å lese rytmisk (skandert).
Som det går fram av min omtale her, passer diktet svært godt som det første i en samling.
I diktet Mellom tro og tvil tar han opp tråden fra Hvorfor? Dikteren har en lengsel i seg etter å nå oppad mot høyden, hvor stjerner er tendt. Undres om jeg engang dit opp skal nå – med tvettede føtter på lysbuer gå. Denne lengselen er også angstfuld, antagelig fordi han er redd for at han aldri skal komme dit han ønsker. At han aldri noensinne skal forstå livets dype gåter. Han vandrer under stjernene og ser deres skjønnhet, men stjernene kan ikke gi ham svar på de dype spørsmålene han bærer på. Tindrende stjerner i taushetens kirke, vekkende røster i taushetens natt. Ordet taushet gjentas for å understreke det gåtefulle ved livet. Diktet ender med fire motsetningsfylte linjer. Først takker han for det store og strålende virke vi alle er satt til å være en del av her på jorda, men avslutter likevel med – Vende fra jordlivets trelldom og møye menneskets blikk mot det funklende høye.
Diktet kan oppfattes som et poetisk uttrykk for hva dikteren opplever og hva han tenker når han vandrer ute en stjernenatt. Men det kan også leses som en metafor for selve livet. Det mørke, ufrie, gåtefulle livet med lyspunkter over, som gir en antydning av noe ufattelig fint som venter. Jeg kjenner ikke dikterens situasjon da diktet ble skrevet, men for meg er det nærliggende å tenke på en person med en dødslengsel i seg, ( … dagen er endt …) en som lengter bort fra jordlivets ufrihet og angst. Eller kanskje en som venter på døden fordi han har en uhelbredelig sykdom. Dikteren gjennomfører bruken av lys-metaforer: stjerner, lysbuer, tindrende, strålende og funklende. Dette gir diktet et slags optimistisk overlys, tross alt. En moderne leser vil vel synes språkbruken og noen av metaforene er vel pompøse og storslagne, mens andre vil oppleve dem vakre og poetiske.
Det neste diktet jeg vil se på, Enkens vuggesang, knytter seg naturlig til det foregående. Situasjonen er en helt annen, en fattig mor som synger for ungen sin ved leggetid. Det sosiale opprøret, som en kan tenke seg ligger under noen av formuleringene i Mellom tro og tvil, er hovedtemaet i Enkens vuggesang. Moren ser for seg at ungen skal bli med i folkets hær og svinge åndens våpen, til vår seir er nær. Da vil uretten som er begått mot henne, den fattige enken, bli rettet opp. Men inntil videre er det bare søvnen og drømmen som kan bringe barnet bort fra sorg og savn: Barn, omkring din vugge, drømmealfer står, fester søvnens krone om ditt lokkehår.
Siden dette diktet er formet som en vuggesang, er det naturlig at det er enkelt i formen: Sju korte vers, hver av dem bestående av fire korte linjer. Alle linjene har tre trykktunge stavelser og «ligger godt i munnen». Diktet er, som ofte er tilfelle med vuggesanger, ikke bare en slags eventyrfortelling som barnet kan roe seg med og sovne inn til, men også en trøst og et håp for den som synger.
Det neste diktet, Din mor, handler om morskjærlighet og er rettet til den som er så lykkelig å ha en mor i live. Det åpner med en kjærlighetserklæring til den gode mor: – barndommens trøster og ungdommens trofaste venn. Det andre verset er en sterk påminnelse om å sette pris på mor mens hun ennå lever. Tenn henne hjertenes kjærlighetsflammende bål!
Her ligger det igjen nær å kommentere den storslåtte, kanskje noe pompøse metaforbruken dikteren benytter seg av. En kan spørre seg om så storslåtte uttrykk svekker den virkningen dikteren vil oppnå. Men om en lar denne verslinjen synke inn, kan en ikke unngå å bli berørt. For meg er det ikke tvil om at dikteren her gir et ekte uttrykk for en realitet, selv om vi i 2020 ville ha brukt helt andre ord.
I det siste verset henvender dikteren seg til en som står ved sin mors grav, en som ikke har annet igjen enn minnene. Den siste linja i diktet lyder slik: Din sjels lille klokke den klemter med vemodsfylt klang. Her kan en legge merke til effekten av konsonantklangene i tre trykktunge stavelser. … klokke… klemter … klang.
Kurs mot hjemmet (Sjømannens brev.)
I dette diktet fortelles en historie, den har tre hovedpersoner: En ung kvinne som venter barn, en sjømann som er på vei hjem, og det ufødte barnet. I motsetning til de diktene jeg har omtalt hittil, er dette diktet en lykkelig og lys fortelling. Riktignok er sjømannen/dikteren litt engstelig for ikke å nå hjem, han har tross alt en farefull sjøferd foran seg, men han heiser seilet i trygg fortrøstning om at han vil nå hjem til dem han elsker. En kjerne i denne tryggheten er Gudfader som står ved roret.
Som nevnt, et dikt om en sjøreise og lengsel mot et mål. Sjøreisen som metafor for livet fra begynnelse til slutt, er vel like gammel som diktningen selv. Derfor kan dette diktet leses som en tekst om selve livet. Ut fra en slik forståelse er det vel nesten oppsiktsvekkende at teksten har et håpefullt lys over seg, på bakgrunn av de mange diktene Korsgaard har skrevet om tvil, lidelse og sosial urett.
Til fjelds
En kvinne og en mann går til fjells og opplever fjellet i sin vidunderlige prakt. Dette skildres med en rik bruk av metaforer, som vi fort blir velkjent med når vi leser denne dikteren.
Når de står på toppen, føler han seg frelst. Og vidda er smykket av selve solkongen til ære for gjestene. Rent sanselig blir han når han drikker lyngheiens blomsterduft og nyder kyss av en sommers munn. Hvor sanselig han er når han utroper seg selv til hersker i nattens rike og sin kjæreste til dronning i det samme riket, skal være usagt, men hele diktet formidler en glede over to som finner sammen fordi de er fri fra hverdagen for en stakket stund.
Sommeraften i skogen.
I dette diktet går dikteren ensom og sorgtung i skogen en kveld. Han er en trett vandrer og søker fred og andakt, og han finner det han søker, ikke bare andakt, men tro. I den store dype stillhet finner jeg min barnetro. I dette diktet er Korsgaard måteholden med bruk av metaforer. I det hele tatt er språket mer «nedpå». Og det føles godt! Sånn jeg opplever det.
Høststemning
Enda et naturdikt, men forskjellig fra de foregående. Allerede i tredje og fjerde linje aner vi at dette er en tragisk fortelling, høsten den kommer og føier alt inn i sin klagende sang. Dikteren går i skogen og tenker på en kjæreste han mistet på tragisk vis: Hun druknet i tjernet. Kanskje er dette en vel bastant forståelse av diktet. Kanskje han ganske enkelt går i skogen og drømmer om at noe vidunderlig skal skje, at ei jente skal stige opp av vannet … en blinkende måneskinnsnatt. …Hun synger om livet der inne, om huldren i lykke og fred, for derpå med ett å forsvinne, i avgrunnens favn synke ned.
Hun sank i avgrunnens favn, og ikke i dikterens.
En tredje tolkning: Huldra i tjernet kan leses som en metafor for høsten, for i håret hun bærer en rose – oktober i farve og prakt, og lyngen og fjellenes mose, er flettet inn i hennes drakt.
Og etter høsten kommer vinteren, for naturen går evig sin gang. Og da er det vel et håp om at huldra skal dukke opp igjen til våren.
Kort sagt, et mangfoldig dikt og litt gåtefullt … og derfor spennende.(!) Synes jeg.
Vinternatt
Dette diktet er ikke gåtefullt i det hele tatt, bare enkelt og vakkert om dette: I naturen kan du møte en stillhet som løfter tanken på hvite vinger fra verdenslarmen og opp mot Gud.
Altså enda et uttrykk for at slit og strev, bekymring og uro i hverdagen hindrer kontakten med det hellige (Gud). I naturen kan dikteren kjenne en andakt og nærhet til Gud. Denne opplevelsen er vel nokså allmenn og Korsgaard gir ofte uttrykk for den.
Mørke skjebner
I denne delen av diktsamlingen er det tre dikt. De har klare fellestrekk. Hovedpersonene er kvinner og lever et trist og vanskelig liv med fattigdom, mangel på kjærlighet og svik. Det første diktet, Liten Aslaug, kan i formen minne om ei folkevise, og ordene Liten Aslaug gjentas hele tolv ganger i løpet av de seks korte versene. Hun forblir liten og uanselig livet gjennom til sin død. Livet hennes ser lyst ut i begynnelsen, tross fattigdom, men som ung kvinne blir hun sveket av en hun trodde ville stifte familie sammen med henne. Så havner hun på «fattigkassen» og blir der til sin død. Hun blir begravet som et fattiglem og siste linje lyder slik: – en herrens mann sang: Lov og evig pris. En besk ironi fra dikterens side.
I det andre diktet i denne avdelingen er det også ei jente som er hovedpersonen. Hun har både mor og far, men hva hjelper vel det? Når moren er prostituert og faren en drukkenbolt.
Selv prøver hun å få solgt noen småsaker ute i byens gater, men blir møtt med iskalde blikk og skjellsord. Det vesle hun tjener, tar faren fra henne. I siste vers henvender dikteren seg til jenta og uttrykker ønsket om å hjelpe henne på rett vei i live. Elfrida, å kunne jeg blot deg beskytte, lose deg ut fra de lurende skjær, førend du hvirvles som lastenes bytte rundt i det samfunn hvis stedbarn du er.
Elfrida trenger kjærlighet og moralsk veiledning, men hun er et stebarn i et samfunn som verken kan eller vil hjelpe henne. Diktet har fellestrekk med den sangtradisjonen vi kaller «skillingsviser». I disse visene blir det ofte smurt tjukt på med sorg og savn og svik, enten for å påvirke leserens samvittighet eller for å mane fram en sentimental stemning. Dette er jo kjente virkemidler for å lage underholdning. Men i Korsgaards tilfelle er det klart at det ikke er det han er ute etter. Han vil mane til ansvar for de små i samfunnet. Det sosiale opprøret ligger jo under i mye av det han skriver. Så kan man jo spørre seg om den litterære kvaliteten, og dermed virkningen av diktet, ville tjent på en mer neddempet språkbruk og ikke fullt så sterke virkemidler. Hva man svarer på dette spørsmålet, vil selvsagt være avhengig av smak og behag, og ikke minst av den tid man lever i. Dette diktet ble jo skrevet for omkring hundre år siden. Dette tatt i betraktning, synes jeg mange av diktene til Korsgaard holder seg godt. Og dette, om Frida,(og mange andre av diktene hans)beskriver situasjoner på en direkte og realistisk måte slik at vi kan se dem for oss.
Det siste diktet i denne delen handler om ei lita jente som gleder seg veldig til hun blir stor, for da skal hun bli dronning med guld og glimmerprakt, ti pappa har fortalt meg at guld er et med makt. Da skal hver ensom vandrer som lider sult og nød, få hus og varme klær og mette seg med brød. Men slik går det selvsagt ikke. Foreldrene ender i et usselt kott mens jenta har havnet på gata. Jeg prøver nok å reise meg – men atter har jeg falt, og atter er jeg skjøge – foraktet over alt. Og dikteren kan konstatere at Du lille vakre pike som hentet melk for mor, du endte som en stemme i livets sørgekor.
I dette diktet synes jeg dikteren har en mer tilbaketrukket stilling enn i de to foregående. Den sosiale protesten, samfunnskritikken, er mer tilbakeholden. Jeg undres om han her vil si at samfunnet ikke alltid har skylda, iallfall ikke hele skylda, den enkelte person må også ta ansvar. Jenta i dette diktet blir en selvmedlidende gammel kvinne og ender som en stemme i livets sørgekor.
Ung elskov
I denne delen finner vi hele seksten dikt, om kjærlighetslengsel, om skuffelse i kjærlighet, om fullbyrdet kjærlighet og om begjær. Dikter-jeget opptrer i alle diktene, oftest som en ærlig søker etter kjærligheten, men også iblant som en dreven erobrer. Gjennom alle diktene går en svermerisk beundring for det kvinnelige. Dikteren beskriver hår og øyne, panne og kinn, hals og munn, hender og føtter. Ja, til og med kroppens yppige konturer drister han seg til å nevne. Som rimelig er, florerer det poetisk språket mer enn noen gang, og i enkelte tilfeller bikker det over, slik jeg opplever det nå i 2020. Ord og uttrykk som i 1920 kunne oppleves som poetiske og vakre, kan bli for mye av det gode hundre år seinere. Hvis man da ikke velger å lese dem som ironi. (Men jeg tror nok at vi gjør dikteren urett ved å lese «språkblomstene» hans ironisk.)
Ung elskov. I dette diktet seirer beileren over en rival og koser seg over triumfen. Han lengter så inderlig etter å forene seg med den utvalgte, og det at han danka ut en medbeiler gjør ikke gleden mindre, snarere tvert om. Det ender slik: – Jeg står og lengter og nyter stunden før perleporten skal åpne seg. Det er nesten så han blir religiøs der han står og venter, språket er iallfall religiøst (hvis det altså ikke er ironisk). For bak perleporten ligger jo paradiset. Den tanken at den seksuelle forening oppleves som noe hellig, er vel ikke så sjelden å treffe på, verken i liv eller diktning.
Min pike. Dette lille diktet er rett og slett en kjærlighetserklæring. Han elsker henne fordi hun er så vakker. Hvilke egenskaper hun ellers måtte ha, sier han ikke noe om. Om man vil problematisere, kan man påpeke at dikter-jeget gir uttrykk for en viss rett til å eie den utkårede. … og denne ene er – min. Slik slutter diktet. Ingen eier jo et annet menneske, selv om tiltrekningen er sterk. Men vi bruker jo også i dag uttrykk som «gutten min, jenta mi, kjæresten min, Ola min», og mener ikke dermed at vi eier vedkommende.
Livets lov. Her forteller dikteren en kjærlighetshistorie som strekker seg gjennom et helt liv. Dikter-jeget møter en kvinne i ungdommen, men blir avvist. Han møter henne som voksen og søker kontakt på ny, men når ikke inn til henne, skjønt han synes å ane at hun ikke lenger er så absolutt i sin avvisning. I siste vers møtes de i moden alder, … da høstkuldens bølge brøt inn over landet, og dikteren ser at hun prøver å skjule sin lengsel, men ikke klarer det. – Mens nattvinden smøg mellom gulnede blad, da pike, min pike – da skalv du og bad.
Et vemodig dikt om varme følelser og kjærlighetslengsel gjennom et helt liv, en lengsel som ikke blir fullbyrdet før de to er godt voksne. Jeg synes dette er et langt mer innholdsrikt dikt enn det foregående, blant annet fordi kvinnen blir framstilt som en personlighet, ikke bare som et objekt.
Møtet i parken. Her er erobreren på vei blant trærne i parken, her har det foregått så mangt tidligere, og nå er han på utkikk etter en han kan elske. Han ser henne så tydelig for seg, han kjenner duftene, men hun kommer ikke … Møtet han har sett fram til og lengtet etter, uteblir.
Velkomst. Her beskrives et kjærlighetsmøte hjemme hos mannen. Vær velkommen! Unge vakre blomst, – alt er rede i mitt ringe hus. Dikteren har møtt … hån og falskhet …Men nå er alt glemt i nuets hete fryd, ved din liljehvite barm. Så langt er alt vel, men siste linje lyder slik: Stolt jeg føier inn en ny notat i min elskovs store protokoll.
Dikter-jeget står fram som en kynisk erobrer, han noterer henne som et nummer i rekken av kvinner. Han sier han er blitt hånet og sveket og har fått dype hjertesår. Men er dette bare noe han sier for å nå inn til henne(?). Eller søker han intimiteten bare for å trøste seg selv?
Han takker Amor for kvinnen han fikk i favn, men øyeblikket etterpå er hun bare en av de mange.
Et dikt med store kontraster, et vakkert kjærlighetsmøte, en overraskende og brutal slutt. Et interessant og spennende dikt, synes jeg.
I ungdoms vår. Dette diktet er satt opp mot det foregående, som rimelig er. For det handler om ung kjærlighet som varer. De to bygger et hjem i samsvar med naturen og livets skapermakt.
Knefall. Dette er en slags Solveig og Peer- historie. En ung mann kan ikke ta imot kjærligheten som blir budt ham i unge år. Han er rastløs og ærekjær, flakker omkring, vil smake så mye, også kvinner, men ender skuffet og desillusjonert – skjønt drømmen om å treffe henne igjen har han med seg. Og han lover, om han treffer henne: – Da skrifter jeg for deg de blodrøde synder, da synker jeg angrende ned for din fot.
Sjelekvide. I dette diktet står alt på spill. Vi møter en person som står ensom og knust igjen etter å ha blitt forlatt av den han elsker. Hva årsaken til bruddet er, sies ikke direkte, men dikter-jeget antyder at han selv har skyld, for han opplever at angerens kjempebølger slår vilt mot mitt hjertes kyst. Dette er et dikt om en håpløs situasjon, om en mann som ikke ser annet enn sorg og savn foran seg. Alt er mørkt og håpløst, han kunne like gjerne dø: – inne på dødens vidder der senker jeg lyren ned.
Kjærlighet. Et pessimistisk, desillusjonert dikt, tross tittelen. Dikter-jeget har opplevd kjærlighet i mange varianter, men konkluderer slik:
Vakre ord – nu kan jeg kun
gyse ved ditt navn;
ti nu vet jeg kjærlighet
kun er sorg og savn.
Direkte og brutalt uttrykt, uten omsvøp, men for dikter-jegets skyld, er det å håpe at Prøysens ord kan få gyldighet også for ham: Du skal få en dag i mårå…
Vårblod. Dette diktet skiller seg ut blant Korsgaards kjærlighetsdikt, det er en kvinne som er hovedpersonen, i motsetning til alle de diktene hvor mannen «regjerer.» Hun lever livet fullt og helt, og dikteren bruker metaforer fra naturen for å skildre livet, eller kanskje heller livsfølelsen hennes. I første vers flykter hun fra bylivet, for det er bare i naturen hun kan leve fullt ut: Kysse de blomstrende enge, lytte til bekkens røst,…… Bade i solgullstrømmen, hvile i fredfull ro, inntil de lyse drømme fester i sjelen bo. I slutten av diktet møter hun ham som er den hun kan gi seg hen til.
Og våren sang fagre sange,
harmonien var vindens brus.
Helt viljeløst lot hun seg fange
I elskovens hete rus.
Hadde dette vært et mer vanlig Korsgaard-dikt, ville han skrevet et par vers til om løgn og svik. Men her er han tydeligvis i et annet ærend: Han vil vise oss et menneske som gir seg til kjærligheten uten forbehold. Og til det formål bruker han heller en kvinne enn en mann. Han idealiserer kvinnen.
Kafestudie. Poeter sitter jo gjerne på kafe og studerer mennesker. Og dikter-jeget i denne teksten ser på kvinner, og særlig er det én som har vekket hans beundring. Men bak kvinnen ser han en lengtende herre, en durkdreven synder på lur. Det er like før dikteren går bort til henne for å advare henne (litt av et sjekketriks, eller hva?) Kan man være sjalu på en rival man ikke kjenner når man heller ikke kjenner kvinnen? Korsgaard later til å antyde noe slikt. Iallfall blir det et mer spennende dikt hvis man forstår det sånn. Ellers er dette en bagatell av et dikt, men velformulert, presist og vittig.
St. Hansfest. I dette diktet er «bålet» selve hovedmetaforen som bærer diktet. Bålet er symbolet på den heftige, men dog kortvarige elskov. Bålet flammer fort opp, men dør hen i løpet av noen timer. Dikteren skyver unna alle advarsler og betenkeligheter og gir seg hen til piken, varm og ny. …. Ja pokker ta all jordens sorg og kvide! Og selv om hjertet blør (formodentlig på grunn av ei jente som har forlatt ham) så vil han glemme alt og bare feste, den siste natt – før alle gleder dør. Diktet er en hyllest til de sensuelle gledene kjærester imellom, og midtsommernatta er en kjærkommen anledning til la seg rive med.
Å, elske, føler du hvor blodet bruser? Bluss høit vår frie elskovs bål i kveld!
Diktet har en freidig og lett tone, ja, nesten munter, og skyver alle betenkeligheter til side. Hva med dagen i morgen, og alle dagene deretter? Det spørsmålet stiller ikke dikteren her, ikke i dette diktet, men i det neste jeg skal omtale:
Aftenvandring. De to er intenst opptatt av hverandre der de går:
Vi kjenner kun – et rike– vi
– vår elskovs lykkeland
Vi går i sanserus og sne,
Min kjære, du og jeg.
Hvor ender den, hvor ender den,
vår ville vandringsvei?
Her er dikter-jeg igjen den engstelige, bekymringsfulle unge mannen som blir hemmet av sine forbehold, til tross for at himlens tusner stjernebluss er til vår ære tendt.
Hymne. Igjen skildres et erotisk forhold mellom en ulykkelig mann og en raus og kjærlig kvinne. Han er desillusjonert, skuffet, ja, nesten depressiv etter å ha tapt alle sine gyldne ungdomsdrømme. Om det er dikterdrømmen som ikke gikk i oppfyllelse slik han hadde tenkt seg, eller det er ungdomskjæresten som ikke ville ha ham, synes jeg er litt uklart, men sannsynligvis er det begge deler. Uansett… han er dypt takknemlig for den kjærligheten hun gir ham, og han tar villig i mot. Samværet deres beskriver på en nesten religiøst henført måte, i samsvar med tittelen på diktet.
Og mens unge lemmer sitrer
fylt av blodets hete lengsel
er det som vi vugges
inn i tempelstille fred.
Jeg velsigner deg min pike
som har vovet dette møte
som har ofret av det beste
for å glede din poet.
Jeg stusser litt ved bruken av ordet «offer» i denne sammenhengen. I religiøs praksis ofrer man for å tilfredsstille en «gud», man kan gi bort noe for å få noe bedre igjen. Den som får offeret, har makt over den som ofrer. Eller er det omvendt? Uansett … dikteren er takknemlig for det hun ga ham og vil aldri glemme henne. Men det er minnet om opplevelsen som sitter igjen i ham, ikke henne. Dikteren søker en opplevelse, selve forelskelsen, ikke mennesket. Det siste kunne det jo følge en forpliktelse med, forpliktelse og ansvar. Dikter-jeget hos Korsgaard er en vandrer, en outsider, en utstøtt, en bohem, foraktet av hverdagsmennesker, men til gjengjeld forakter han dem. Han har meldt seg ut av det gode selskap, fordi han vil være poet.
Jeg understreker at det er dikter-jeget jeg her prøver å gi et bilde av, ikke Korsgaard. Ham kjenner jeg ikke. Kanskje er det «imagebygging» Korsgaard driver med, et ikke ukjent fenomen i blant kunstnere. Det kan jeg heller ikke vite noe om. Men det er jo lov å spørre.
Avskjed. Her bygger han videre på myten om poeten som en fri og durkdreven «pikejeger». Etter en natt med en kjæreste (en av flere som han holder varme med regelmessige besøk, skal vi tro det han antyder). Tidligere har vi lest om poeten/elskeren som forlater kjæresten med vemod og sorg i hjertet, ja, til og med litt dårlig samvittighet, men i dette diktet kjenner han seg lykkelig og fri når han sniker seg ut i siste vers. Likevel er det vel brutalt å beskrive situasjonen slik: Du er jo hønen og jeg er jo reven … (reven eter jo byttet sitt)
Korsgaard har uten tvil en frodig og kreativ språkevne, slik også i dette diktet. F. eks. Og se, en morgenvilter solstrøm gynger på gyldne bølger gjennom rummets blå.
Da han forlater henne sier han: Og avskjedsvennlig kysser jeg din panne hvor dulgte lengsler nyss sprang ut til liv. «Avskjedsvennlig» opplever jeg som et helt nytt ord. Noe Wildenveysk over disse linjene, som mange flere hos Korsgaard, hvis man leiter.
Eva. Jenta ber dikteren bli hos seg, hun lokker ham, men han snur ryggen til og går. Det er i første vers, i andre vers kommer han tilbake. Dikteren flirer foraktfullt over den «svake» mannen som gjør noe han først mente var galt å gjøre. Igjen bruker han ordet «offergave» om de erotiske opplevelsene som jenta vil gi ham. Og her er det ingen tvil, det er jenta som er den sterkeste. Hun «ofrer» seg for å få det som hun vil.
Muntre strofer.
Selvbekjennelse. Her er dikter-jeget igjen den frie, levemannen som først av alt vil være seg selv.
Jeg er en ensom som med frie tanker
tør gå min egen tornefulle vei
med opprørsgløden ulmende i blikket
og vandringshatten svinget litt på snei.
Temaet i diktet er jo alvorlig nok, men Korsgaard skriver om det på en spøkefull måte. Han viser fram personen i diktet som en skrytende og selvopptatt jålebukk. Han har da også plassert diktet under Muntre strofer. Derfor blir også tittelen på diktet selvironisk.
Bygdepoeten. Egentlig er dette en tragisk historie om en poet som ikke blir akseptert og slett ikke beundret av folk i bygda der han bor. Han dør fattig og ensom og får et ettermæle uten ære. Når diktet er plassert i avdelingen for Muntre strofer, skyldes det måten historien er fortalt på. I løpet av diktet gir han mange spark til godtfolk i bygda som forakter denne penneknekten av hele sitt hjerte. Han arbeider jo ikke, bare skriver. Diktet ender sånn:
De bar ham til graven velvillige sjele.
En prest og to husmenner – det var det hele.
Da mumlet den ene: «Slik unyttig kropp,
Han rimer vel også når´n engang står opp.»
Den vise dommer. Igjen en tragisk historie fortalt på en grotesk måte. En kvinne blir voldtatt, men dommeren avsier sin kjennelse med disse ord:
Det skrik som vi hørte var elskovens sang,
Han fulgte sin lys t– og hun stillet sin trang.
Utvilsomt en ramsalt kritikk av rettsvesenets behandling av misbrukte kvinner. En kan undre seg over at Korsgaard plasserer dette diktet under Muntre strofer.
Poeter og eksemplarer. Harselas over trangsynthet. Et hjertesukk over at diktere, skribenter m.m. ikke blir verdsatt. Man skal gjøre noe nyttig, og helst tjene godt med penger. Gjør du ikke det, fortjener du ikke respekt.
Før og nu. Før ble åndsmennesket høyt verdsatt, nå er det sportsheltene som er de store i samfunnet. Diktet slutter slik:
Og finnes der ennu en rest av den eldgamle hjerne,
Så er den vel nærmest et misfoster festet i – bena.
Problemstillingen i dette diktet er vel minst like aktuell nå i 2020 som den var da diktet ble skrevet.
Bolignøden. En politisk og sosial satire, mest det siste. Unge par som ikke har noe sted å bo, må ty til foreldrehjemmet.
Det store spørsmål. Igjen et morsomt og velformulert dikt om en vanskelig situasjon: Anders er skyld i at ei jente er gravid, og han innser faktum. Men så viser det seg at hun bærer på tvillinger, og da er spørsmålet:
Og at det ble to kan jo ingen forandre.
Men hvem i all verden er far til den andre?
Eikerregle. En slags skildring av folket i bygda (kunne vært hvilken bygd som helst). For meg blir dette en uinteressant oppramsing der dikteren viser at han kan rime. Og ikke mer enn det.
Påsketur. Her gjør han narr av en skikk som er blitt mote: Å dra på fjellet i påsken. De reiser av sted friske og freidige og kommer tilbake «forpinte og slappe.»
Sommerkveldstrall. Dikteren harselerer, lett og godmodig, over ungdommens hang til leik og dans og enda litt mer …
Preparater. Latterliggjøring av folks godtroenhet når det gjelder «vidundermedisiner».
Gjennom fire års redsel
Motto: Krig mot krigen
En brusten drøm. Dikteren blir brutalt revet ut av en fin drøm, en drøm om fred i verden, men våkner til krigens grusomme virkelighet. Mennesker må drepe hverandre selv om de egentlig er venner. Krigens brutale og hensynsløse mekanisme som ingen kan stanse, ikke engang Gud. Verdens ledere ber Gud være med dem i striden. Dette er en hån mot den Gud dikteren tror på (?) Når ikke engang fredens Gud kan stanse krigen, da er alt håp ute. Et dikt om fortvilelse og brustne håp.
Jul 1914. Her fortsetter dikteren på samme tema som i forrige dikt. Europa, det kristne kontinent, hvor folk og ledere har fremstilt seg selv som de mest kultiverte i verden, viser seg å være et falskt bilde. De ber til «fredens Gud», men fortsetter å krige.
Slagmarkens natt. Diktet skildrer lidelsene på slagmarken, på en direkte og realistisk måte.
Vilde rovfugl flakser om
på den store slette.
Frodser høit i blodig kjød,
en og annen neppe død
tjener dog til mette.
Dikteren gir uttrykk for en inderlig medfølelse med ofrene for krigens barbari, soldatene.
Senk deg ned du stille natt
over redselens øde.
Der hvor dødens såkorn gror
hyll dem i dit sørgeflor
slagets tusener døde.
Lykkens ruin. Dikteren følger noen få enkeltmennesker gjennom livet før han konkluderer i et klart budskap. Denne formen er typisk for Korsgaard. En mann og hans kone strever for å bygge et hjem. De får et barn og lykken er fullkommen. Så blir han utkalt som soldat i krigen, og han blir drept på slagmarken. Mor og sønn leter etter ham … og finner ham død. Hun blir knust av sorgen. Og diktet ender slik:
En sinnsyk hustru og en farløs sønn,
forlatt og ensom – skilt fra sine kjære.
var fedrelandets seiersstolte lønn,
fordi han kjempet for tyranners ære.
Invalidens jul. Korsgaard går ofte tett innpå menneskene når han forteller sin historie. Så også her: Mor og barn er etterlatt hjemme i fattigdom mens faren er i krigen. Julaften venter de ham hjem, og han kommer – men uten armer. Og mor er nettopp bukket under for sykdom og underernæring. Den tragiske historien kunne vært fortalt som ei skillingsvise, altså som sentimental underholdning, men i Korsgaards versjon er det ingen tvil om at han beskriver virkeligheten slik den var under den første verdenskrigen, og slik den er under alle kriger. Kanskje det kan innvendes at han vil ha for mye med(?). Kanskje er det for mange tragiske elementer i ett og samme dikt. Siste strofe lyder slik:
Men over bønn og tårer – over julekokkers klang
toner blodbestenkte dødsmaskiners morderiske sang.
Dikteren har en beundringsverdig evne til å få lange, meningstunge setninger til å falle fint inn i det rytmiske mønsteret. I formen skiller dette diktet seg ut fra alle dem jeg så langt har lest av ham. Det er ikke delt opp i like store vers, strofene er av varierende lengde, men rimene har han beholdt. Budskapet er, som alltid, i Korsgaards antikrigsdikt: Det er småkårsfolk som må bære de tyngste ofrene under en krig. Og han er forbitret på deres vegne.
Enkens sønn. En hel livshistorie fortelles her i et dikt på åtte vers. En kvinne mister sin mann i ei gruveulykke, hun sitter igjen med en liten gutt som blir hennes trøst og stolthet gjennom hele oppveksten. Men så blir han utkalt til tjeneste i krigen – og faller. Det er liten trøst i at han «tilkjempet seg ære og ry.» De siste tre linjene lyder slik:
Med det glødende hat som min lyre har stemt
skal vi fjerne engang under stormklokkers klemt
det system som forførte deg, bror!
Her mener dikteren at han har satt i gang en krig mot selve samfunnssystemet, og det er som dikter han vil føre kampen. Uten tvil et radikalt politisk syn, men det ligger jo egentlig en stor optimisme i det.
Ved fredsgudinnens komme. Optimismen og framtidshåpet fortsetter i dette diktet. Det dikteren her ser for seg er mer en guddommelig forvandling (fredgudinnen) enn en menneskelig fredsslutning. Hun kommer som en solrenning over verden og menneskene. Sett fra kristent ståsted kan dette diktet tolkes som dikterens versjon av Kristi gjenkomst, da alt skal bli nytt. Han skriver:
Våkner alle! Nu er tiden
inne, redningen er nær.
Du som enn står midt i striden,
ser du solens trylleskjær?
Fredsgudinnen er mitt navn,
jeg vil stille alle savn.
Over redslene her nede
Vil jeg glemselens slør utbrede.
Her synes jeg det er et godt samsvar mellom innhold og form. Språket er enkelt, og som helhet har diktet et monumentalt preg. Temaet innbyr til pompøs ordbruk, men Korsgaard faller ikke for fristelsen(ikke her). Her er verb viktigere enn adjektiv.
Dette diktet er velegnet som avslutning i en diktsamling, derfor slutter jeg også min omtale her.
Diktet som er plassert til slutt i samlingen, er en harmdirrende beskrivelse av en hykler som tjener penger på fattigfolk i nødstider, et typisk Korsgaard dikt. Hvorfor han avslutter samlingen med dette diktet når det nest siste diktet er så framtidsrettet og storslagent som diktet ovenfor …. Nei, det forstår jeg egentlig ikke.
Ps. På bakgrunn av innholdet i diktsamlingen undres jeg over hvorfor Korsgaard har kalt diktsamlingen STRENGESPILL.
25. 01. 2020. Reidar Lund