Eiker Historielags stevne –
en vellykket familie-fest

Drammens Tidende mandag 25. august 1958, side 3.
Tilrettelegging: Arne Temte
og Magne Grønvold NE
Mars 2023

«Her på Eiker er alle i slekt – og de som ikke er det, kan bli det.»

Slik lyder et velkjent ordtak i bygda. Og som en eneste stor familiefest artet det seg, det stevne Eiker Historielag hadde i går på KorsHorgen, hjertet av dalen. Skeptiske og mye for kritiske er en karakteristikk eikværingene ofte får døyve, men så skal det vites at når det gjelder sambygdinger og slekt, da er ingen bånd for spinkle.

Tremenninger og firmenninger og fem-, seks- og syvmenninger med røtter og greiner på alle gårder, håndhelstes og fikk spørre nytt. Ca fire hundre mennesker var det som etter hvert hadde samlet seg på det vakre tunet, og de fikk en svært koselig ettermiddag i strålende sol og med enestående utsyn over «sletter, skog og bakker, elver foss og fjell».

Formannen i Eiker Historielag, Olaf Granbakken, understreket i sin velkomsttale lokalhistoriens betydning, og siterte det kjente ordet om at «verdenshistorien kan ikke skrives før lokalhistorien er klarlagt.»

Han ga så ordet til presten Haaje som tidligere har virket på Nedre Eiker. Han kåserte lett og underholdende om Horgengårdene og historien, og mante frem nettopp den saga-ånd som skulle hvile over tunet en slik dag.

Deretter spilte Vestfoss Guttemusikkorps.

Enhver bygd har sin store sønn, og Eikers er jo uten tvil vår egen Herman Wildenvey, med sitt «Ute fra verden den vide, kaller en sang meg hjem …» Nå ja, lenger enn fra Stavern hadde vi ikke kalt ham denne gang, men  det kan være hardt nok, når man er ivrig opptatt av en ny bok og ellers må si kaldt nei til alle slags tilstelninger.

Underfundig og karakteristisk leste han hva han selv kalte «De nye hjembygdens sanger», «Skremslet», «Venninner», diktet om Fergemannen, og så det koselige stykket fra «En lykkelig tid» om sammenkomsten hos fru Borg. På hjemlige trakter følte han seg forresten beføyet til å understreke den dikteriske frihet – i tilfelle noen skulle føle seg støtt på mansjetten!

Spontan reaksjon og applaus høstet han hos sambygdingene sine, til og med midt i lesningen, da han kom med sitt «I språket er jeg jo hjemme, som jeg er hime her» Kan språkforvirringen klarlegges på en enklere og mer genial måte?

Og siden ble det leikarring fra Kongsberg, med hopp og sprett og rill og springar og halling og . . .
I de fargerikes bunadene gjorde dansene seg svært godt, og ungdommene satte et vellykket punktum for en vellykket fest.