En rydningsmand paa Øvre Eker
Buskerud Amtstidende 16.8, 1915
Tilrettelagt av Ole Kristian Nordby
Tilrettelegging: Magne Grønvold NE
Juli 2023
Det var en graaveirs søndag med øsende regnvær nu i juli maaned jeg kom sammen med den mand jeg her vil skrive litt om. Manden er gaardbruker og fabrikarbeider Johannes Ø. Berg i Horne kreds paa Øvre Eker.
Det var avholdfest paa gaarden hans den søndagen. Den hjertelige mottagelse jeg fik, og det kjendskap jeg fik til denne mand og dette hjem gjorde at dagen trods graaveiret blev en solskinsdag for mig.
Jeg fik snart indtryk av at her stod jeg overfor en arbeidsmand som saa idealet bak sit virke, og som vet hvad arbeidsglæde er. Om kvelden fik jeg en længre interessant samtale med ham, og jeg vil forsøke i korte træk at gjengi hans livssaga.
Johannes Ø. Berg er født i Hedal i Vaage, Guldbrandsdalen den 4. mai 1878. Forældrene var husmandsfolk og da barneflokken var stor, blev kaarene trange, og Berg var ikke mere end 8 aar gammel da han maatte ut og tjene sit brød. Først var han «barnepike» fortæler han, paa flere av gaardene i hjembygden. Da han var konfirmert fik han hug til at se sig litt om, og kom nedover til Smaaalene, og tjænte paa en gaard i Aas, hvor han led meget vondt, og fik lite mat. Saa kom han i 17 aars alderen hit til Eker, og var i flere aar tjenestegut paa Krogh. I 21 aars alderen var han en tur hjemme hos forældrene, og saa vendte han tilbake til Eker. I 1901 kjøpte han Smedstua ret op for Stenberg. Der stod den gang et lite hus ved veien og jordeiendommen bestod av en potetaaker. Berg kjøpte imidlertid et nyt stykke jord tæt ved. Her var en mængde stein og trær og stubber – «braata» som eikværingen kalder det. Her tok Berg til at rydde op og bryte stein og stub. Han fik med sig en kar til at kjøre steinen væk, ellers var han ganske alene med arbeidet.
I 1902 giftet han sig. Det var en dygtig og bra kone han fik av samme hug og vilje som han selv, og sammen tok disse to de mange mange tak. Efter et seigt slit var jordstykket opdyrket, og hvorder før var steinrøiser og vildnise, der stod nu vakker aaker og eng. Men han gav seg ikke med det. Han kjøpte et større jordstykke og brøt Ogsaa op det, og na har Berg en eiendom paa ca 20 maal som han selv har brutt op i aarenes løp.
Over 200 lass stein har han kjørt væk fra eiendommen sin fortæller han. Ved siden av jordbruket har Berg i snart 10 aar arbeidet paa Eker papirfabrik i det han begyndte at arbeide derpaa fabriken høsten 1905.
Efter det tunge slit i fabriken om dagen har han saa kveldene og ofte natten utover arbeidet paa jorden sin.
Berg har ogsaa selv bygget husene paa gaarden, malt og sat alt i god stand. Men han er ikke blit bøiet i det tunge stræv. Han er ungdomsfrisk og varmt interessert for alt godt som er oppe i tiden – Særlig er han varmt interesser i avholdssaken.
Berg har fra sin tidligere ungdom været avholdsmand, ikke bare i navnet men ogsaa i gavnet. Han er et virksomt medlem i Horne avholdslag, hvor han i flere aar har været med i styret. Hjemmets dører har han aapnet for møter og sammenkomster og Horne avholdslag som endu intet lokale har, har i flere aar hat et tilholdsted hos Berg. Berg er en varm skoleven, og støtter alt arbeide som har til hensigt at fremme den unge slegts vel.
Han er medlem av tilsynsvalget i Horne skole.
Det er sjelden i vor tid at træffe paa mænd med varm kjærlighet til arbeide og med tro paa sit stræv, derfor er det saa godt at vite at slike findes om de virker i det stille. Stor tak skylder vi slike trofaste arbeidsmænd som rydder vor jord og bygger sine hjem i kjærlighet til vor fædrejord.
«Jeg har altid hat til maal at bygge mig et godt hjem og bygge alt selv. Nu har jeg naadd det. Men endda staar meget igjen sævl om det tyngste er gjort. Nu har jeg bare en stor tanke at arbeide for hvorledes skal jeg gjøre det bædste jeg vet for banrna mine, for den unge slegten som vokser op!» Omtrent slik sa Berg tilslut.
Berg er en stille bramfri mand som vinder alle, for sig ved sin elksværdighet og sine varme interesser. I sommer fik han en pengrepræmie av regjeringen for sit rydningsarbeide, og den var vel fortjent.
Slike trofaste folk blir ofte litet paaskønet, derfor mener jeg det er paa sin plass at folk i amtet lærer dem at kjende gjennem bladets spalter. Jeg tror at der rundt i Norges bygder findes mange slike stille, trofaste folk som saa altfor ofte blir glemt, og hvis navn aldrig sees paa prent. Men det er just disse som er den friske kraft i vort folk.
Alf.