Print Friendly, PDF & Email

Et portrett av fotball-legenden Einar Gubbe Andersen

(samt et stykke norsk fotballhistorie)

Spell i hopes!

Av Arve Somdahl 11.09.2004

 

PIL-Møllergata 1913
Einar Andersen ble født den 5. august 1905 på plassen Kopop, ikke langt unna Futegården i skråningen ovenfor Mjøndalen cellulose. Men familien flyttet til Møllergata (nå Storgata), der Einar vokste opp sammen med 6 brødre og 3 søstre. Det varte ikke lenge før guttene i gata ble oppslukt av fotballen, den nye folkesporten. Småguttene hadde alt sett de voksne leike seg med lærkula borte ved cellulosen og på Kloptjennsjordet (ved Salem), men små ”snørrunger” fikk holde seg unna og nøye seg med å være ballgutter. Denne situasjonen var imidlertid langt fra holdbar for unggutter som kjente at det kribla i skuddfoten. Derfor varte det ikke lenge før guttegjengen kom på den lyse idèen å stifte sin egne fotballklubb. Så en julidag i 1913 ble det innkalt til generalforsamling i vedskjulet i Møllergata 15, der møtet ble satt. Det var storebror Arthur som var initiativtageren. Først måtte alle skrive navnet sitt og sverge på samhold, men i mangel av skrivepapir, måtte permen på Gubbes lesebok gjøre tjenesten.

“Gubbe” i landslagstrøya

Første post på programmet var å finne på et friskt og slående navn, og mange fantasifulle forslag ble fremsatt, som ”Buffalo-Bill”, ”Sorte Hånd” og ”Møllergatas Skrekk”. Men disse ble avvist som useriøse og minte mer om barnefilmer de hadde sett på Arbeider’n. ”Vargane” låt bedre, men oppnådde heller ikke kvalifisert flertall. ”PIL”, foreslo Gubbes storebror Sigurd, og dermed var navnet avgjort – til stor jubel. Post 2 var valg av formann, sekretær og kasserer. Sistnevnte fikk sannsynligvis en lett oppgave i begynnelsen, for det fantes verken penger, kasse eller regnskapsbok, og en ny lærball var foreløpig bare en fjern drøm. De fikk nøye seg med baller av sammensnurpa filler, griseblærer og andre erstatninger så lenge. Men dagen kom da gutteklubben ”PIL” kunne juble over å sette en ekte fotball i spill på løkka. Det var en stor investering, men på den tida måtte ungguttene finne seg ”arbe” for å tjene penger med en gang etter endt skolegang, så vi kan anta at de eldste PIL-guttene la noen øre til side hver uke til det en dag var nok til et klenodium av en ny fotball. Kanskje ble det holdt en basar til inntekt til fotballens fremme, hvem vet? Sikkert er det at papirhandler og kordirigent, Hans Christensen, ”Papir-Hans” på folkemunne, var en viktig støttespiller for guttekubbene som dukket opp på den tid, om det nå var PIL-Møllergata, Start-Strandgata eller Falk, som litt senere holdt til ved ”Sandhølet”( mellom Esso-stasjonen og Bedehuset) Det var altså i ”PIL” Gubbe debuterte som 8-åring og viste med en gang at han hadde talent i overflod.

Navnet Gubbe.
”Gubbe” bringer tankene på en gammal kæll, eller en som ser eldre ut enn alderen tilsier, noe som kan stemme, men som også kan bety en kraftig kar. Oppnavnet arvet han egentlig etter sin eldre bror Gullbrand, som var en kraftkar, ikke så høy, med tettbygd og atletisk. Navnet kan derfor ha vært en ha vært en kortform for Gullbrand. (Assosiasjonen til ”kubbe” ligger også snublende nær) Minstebror Einar var sannsynligvis den kraftigste av alle sammen og opplagt tidlig utviklet, ellers kunne han ikke ha debutert på MIFs B-lag allerede som 11-åring! Gubbe eller ikke, blant venner het han alltid Einar, i hvert fall i tiltaleform. Før vi fortsetter beretningen om Einar Gubbe Andersens fotballkarrière, må det nevnes at andre PIL-gutter også gjorde seg gjeldende på fotballbanen i årene som fulgte, nemlig brødrene Arthur og Sigurd, Martin Østgaard og Bjarne Pettersen. Med Gubbe i spissen ble denne kvintetten kjernen i laget som blant annet ble ligamestre (Østlandsmestre) i 1927/28 og i 1929/30. Både Sigurd og Bjarne var også innom landslaget med henholdsvis 3 og 7 kamper.

Drivkraften
Snart ventet A-laget, og fra 1921 spilte Gubbe omtrent alle kampene fram til krigen. Den første, store utfordringen for unggutten fra Møllergata, var 3. runde mot Odd, Skien, klubben som allerede hadde vunnet hele 7 norgesmesterskap! Det ble 1-1 på ”Mjøndalen nye grus”, men 5-1 tap i omkampen i Skien. Det store gjennombruddet for arbeiderguttene fra Nedre Eiker kom i 1924 da de nådde helt til finalen mot – selvfølgelig Odd igjen, en sensasjon i seg selv for ”bygdelaget”. Den største dramatikken oppsto før kampen, da mjøndals-spillerne fikk vite at de stilte med ureglementerte knotter og fikk 20 minutter på seg til å knotte om – 11 par støvler – 132 knotter av, 132 knotter på ved hjelp av ei tang, en hammer og en lest!! Men uturen var ikke over, etter 7 minutter brekker venstreback Einar Krogh beinet i sammenstøt med Jeja Gundersen, og noen minutter seinere skaller Arthur og en Oddspiller sammen, slik at Arthur får ei flenge i hodet og må spille resten av kampen med en stor bandasje. Alt i alt var nok Odd det beste laget, de vant 3-0 og skaffet seg sin 9. kongepokal! Patriotene ropte og pekte nese: ” Æ-bæ-oddærane vant!” Men Gubbe var en av dem som forbannet seg på at de orda skulle de få i halsen neste gang. Han fikk rett, men ikke i et cup-oppgjør – foreløpig. I sesongen 29/30 skulle MIF forsvare mesterskapet i Østlandsligaen, der lag som Lisleby, Frigg, Fredrikstad og Odd er utfordrere, men ”Andersen-banden” er i slag når de møter Odd i Mjøndalen en junidag med tropevarme. Tidligere hadde Odds keeper ”Skruen” nokså nedlatende uttalt at han ikke hadde anelse hvor Mjøndalen lå, men han lærte det sannsynligvis i løpet av ettermiddagen. Han lærte også hvem en Gubbe i form var. Etter 2-0 i første omgang, skrudde MIF opp tempoet i andre og vartet opp med spill av høy klasse, der Gubbe dundra inn 4 mål, (av 5) Sluttresultatet ble 6-1, og laget fra Skien hadde endelig fått beskjed om hvor Mjøndalen befant seg på norgeskartet.

MIFs A-lag 1925

Nordnorgesturen i 1932
Det var en stor overraskelse for MIF, etter hvert kjent som ”Maskinlaget”, at de ble valgt ut som Fotballforbundets representant i den planlagte propagandaturen til Nord-Norge. Opprinnelig var cupgrossisten Odd påtenkt oppgaven av Idrettsforbundet, men det var sterke røster i Fotballforbundet som mente at Mjøndalens elleve ville fylle denne oppgaven bedre. Tross protester fra Odd, fikk MIF til slutt sjansen, med den begrunnelse at de ”spilte bedre fotball på instruksjonsmessig basis” Dette var opplagt en anerkjennelse av bruntrøyenes kortpasnings-spill, i motsetning til ”odderanes” kjente (og ofte effektive) langpasninger.
Landslagskjempen Jørgen Juve hadde allerede berømmet bruntrøyene og påpekt at laget hadde utviklet norsk fotball med sitt pasningsspill, der hver spiller hele tiden beveget seg til stadig bedre posisjoner mot mål, ofte med avsluttende crosspasninger som fikk forsvarende lag ut av sine posisjoner. Åkkesom, nå sto en 14 dagers tur for en opplagt gjeng med fotballspillere. På båten som satte kurs nordover langs kysten, var det også med utøvere fra andre grener og forbund, men det var Mjøndalens fotballag som var trekkplasteret hele veien. Bruntrøyene var forlengst blitt et kjent begrep i hele landet, og Gubbe en rikskjendis, den første etter Herman Wildenvey fra Nedre Eiker. Så når båten klappet til kai, og idrettsguttene gikk i land til fengende toner av stedets janitsjarorkester, var det Gubbe som var midtpunktet, og navnet ble ropt i kor av de fremmøtte: ”Gubbe, Gubbe, Gubbe!!” Laget spilte 9 kamper mot lokale lag og vant samtlige, til tross for at laget ikke alltid mønstret sitt sterkeste (eller muligens det mest edruelige) mannskap. Blant annet fikk forbundspresident Per Skou gleden av å spille back i kampen mot Harstad. Det samme gjaldt fotballentusiasten, lensmann Haglund, ved en annen anledning. I det hel tatt ble denne turen en drømmereise for mjøndølene, og vi kan ta for gitt at fotballspillerne fra industribygda ved Drammenselva nøt hvert minutt som kjendiser og feirede helter i løpet av denne minneverdige turen.

MIFs 3 cupmesterskap
Med Gubbe i spissen ble Mjøndalen et av Norges sterkeste cuplag i 1930-åra, og den gang var cupen, vel å merke, det som telte. Ja, som var norsk fotball! I tillegg til 3 mesterskap,( -33,-34, 37) var MIF tapende finalister i 1931, -36 og -38. Rivaliseringen med Odd fortsatte, og i 1931 nådde begge lag finalen, som i 1924, og nytt, forsmedelig tap (3-1) for bruntrøyene. Nok en gang var det Odds kontringer med lange baller fram til vingene som avgjorde. 1933 ble imidlertid MIFs store gullår, med cupmesterskap og kongepokal, med en sensasjonell 3-1 seier over Viking på Ullevål. Man kan man med rette si at det ble Gubbes kamp, han beveget seg over hele banen, alltid på farta, var nede og henta ballen, fordelte og var med å avslutte. Målscorere: Gubbe 2 og Jørgen Hval 1.
I kretsseriene vant både A, B og C-laget sine respektive mesterskap, det samme gjorde guttelaget. MIF sikret seg også den ettertraktede Gullpokalen dette året i Branns private liga-turnering, der MIF var invitert sammen med bl.a. Frigg, Lyn, Drafn og Hardy. Da sesongen var over, sto følgende, enestående statistikk å lese i protokollen: Antall kamper spilt: 30, vunnet: 27, uavgjort: 2, tap: 0. Målforskjell 144 – 26!!
Ny kongepokal kom året etter, i 1934 uten at Gubbe setter noe særlig preg på sesongen. I 1935 ryker laget overraskende ut av cupen i 2. runde mot Tønsberg Turn. Fiasko og frustrasjon, og spillerne kvier seg for å gå av på Mjøndalen stasjon og se fansen i øya. Et plaster på såret er at MIF vinner 3 strake pokalturneringer denne sesongen, i møte med Frigg, Viking, Brann, Fredrikstad, Odd, Sarpsborg og Lyn.

Norgesmestrene 1933

Kamp på Råsunda – og ny kongepokal
En positiv overraskelse er det også at fjorårets svenske mestre, AIK, inviterer fjorårets norske mestre til en oppvisningskamp på Råsunda, et oppgjør som ender 2-2. I Stockholms-Tidningen stod det bl.a.:” Det var sympatiska gutter, som på den grøna mattan visade prov på både vacker og snabb fotboll. Med andra ord: fotboll med kultur…”
NM nummer 3 kom i 1937, og endelig cupseier over erkerivalen Odd, etter to tidligere finaletap. Kampen gikk i Porsgrunn med 18.000 tilskuere på tibunene. MIF tar ledelsen ved Bjarne Pettersen, men Odd utligner, MIF går opp til 2-1, Odd utligner igjen, og kampen vipper med sjanser begge veier. Nok en gang er det Gubbe som avgjør med to velplasserte skudd, kampen ender 4-2, og klubbens kongepokal nummer 3 er sikret. Hundrevis av tilhengere følger laget på toget hjem igjen, og på stasjonene hjemover har folk møtt opp og heier og vinker til norgesmestrene, og på Mjøndalen stasjon er over 3000 jublende mennesker samlet, anført av to musikkorps. På vei til Folkets Hus og finalefest blir Gubbe båret på gullstol av 6 sterke menn, i midten av fakkeltoget.

På Norges landslag
Gubbe fikk 13 landskamper, etter manges mening alt for få i forhold til hans kapasitet. En ting er sikkert: Det var ingen fordel å komme fra et lite sted. Debuten kom mot Danmark på Ullevål 29.5 -27, for øvrig den første landskampen på Ullevål Stadion. Mot Finland på samme arena i juni,(seier 3-1), så mot Sverige senere i måneden,(tap med 5-3) Ny kamp mot Finland i 1928, der Gubbe scoret de to første målene fra sin indre høyre-posisjon, og Norge vant hele 6-0. (Hans bror Sigurd scoret også i denne kampen.)Nytt tap mot Sverige med 6-1 (i Stockholm). Mot Danmark i Oslo 17.6 -28 ble det 2-3 tap. I 1929 var Nederland motstander i Oslo. Kampen endte 4-4, etter at Gubbe satte inn utligningsmålet. Ny seier for Norge mot Finland 12.6 (4-0). Norges første seier i Idrætsparken i København kom samme år, med to bla’ Andersen i angrepet, men det ble Erling Andersen (senere ordfører i N. Eiker) som storpilte og scoret 2 mål. Ny seier (4-1) mot Nederland i Amsterdam seinhøstes. I 1930 vant Norge mot Danmark igjen (1-0). I 1931 ble det endelig seier over ”Søta Bror” med 2-1, der Gubbe satte inn det første målet. ( hadde to klubbkamerater med seg, nemlig Bjarne Pettersen og Ingolf ”Peik” Olsen) Gubbes siste kamp i landslagstrøya var mot Finland i Oslo, en kamp som endte 2-1 til Norge. (Gubbe spilte også hele 23 kamper for Drammen og omegns kretslag, så det er sagt. )

Fra Idrætsparken i København

Båret ut på pikearmer
En morsom historie hører med som eksempel på Gubbes enorme popularitet mens han var på toppen av sin karrière. I 1928 returnerte landslaget fra Finland via Sverige for å spille i Stockholm mot de blå-gule. Norgesvennen Ernst Rolf, revykongen, var på plass med sine ballettpiker, som dannet en espalier for spillerne på vei ut og tilbake til garderoben. Det var bestemt som et ”stunt” at ballettpikene skulle plukke ut en av spillerne og bære han ut av banen. Med usvikelig sans for effekter var valget opplagt. Ernst Rolf pekte på Gubbe og beordret ballettpikene å løfte den kraftkaren opp og bære han på gullstol ut av banen. Det er ikke urimelig å forestille seg at pikene hadde håpet på en annen, langt lettere spiller å løfte påved den anledningen.

MIF mot landslaget
1936 blir først og fremst husket for bronselagets innsats i OL i Berlin, uten at en eneste mjøndøl var funnet verdig på laget, ikke en gang som reserve, tross cupseirene i 33 og 34.
Nei, det var ikke lett å bli landslagskandidat utenom storbyene, viste det seg. Treninga blir intensivert først når laget velges som sparringspartner for landslaget, med hensyn på å finsikte det endelige uttaket før kampen mot Søta bror 4 dager senere. Gubbe gjenopptar sine harde løpeturer tur-retur Grytjenna, hopper tau og svetter ut i badstua på Cellulosen. Han er nå 31 år, med ei matchvekt faretruende nær hundre kilo, og ambisjonene er på hell. Han kan tross alt se tilbake på 13 kamper med det norske flagg på brystet, med sin debut som første mjøndøl allerede i 1927 mot Danmark. Men den 23. juli løper de brunkledde ut på Marienlysts grønne grassteppe i hælene på landslagets utvalgte elleve. Det er en torsdagskveld, og rundt 7000 tilskuere kranser arenaen, mest buskerudfolk som naturlig nok heier på MIF, outsiderne i denne matchen. Keeperen, Sverre Nordby, som har måttet finne seg i å være Tippen Johansens samtidige, gjør en strålende kamp, det gjør også Mjøndalens backpar Roald Amundsen og Hans Andersen, bror av centerhalfen Oddmund, som selv ruver som en konge i forsvaret. Kampen blir en stillingskrig, der ingen vil tape, men den ender med 1-0 til Mjøndalen. Hvem scoret vinnermålet? Riktig svar: 31-årige Gubbe Andersen med en av sine kanonskudd, en markkryper som smetter inn ved den ene stolpen. Dette var mer enn forbundet kunne fordøye, en returkamp på Ullevål blir avtalt, nærmest forlangt, storspilleren Reidar Kvammen, Viking, blir innkalt, for nå skal ”bønda fra Mjøndar’n” få svar på tiltale. I mellomtiden har landslaget kommet tilbake fra Sverige med en 4-3 seier i lomma og entrer Ullevål med selvsikkerhet i dette returoppgjøret. Men det går ikke bedre enn at MIF tar ledelsen ved Jørgen Hval. Annen omgang er ikke gammel før broren, Kåre ”Kjeksen” Hval, viderebefordrer et frispark fra Bjarne Pettersen i nettmaskene, og 2-0 til ”bønda” fra Nedre Eiker. Publikum humrer og koser seg og værer en ny sensasjon. Men landslaget tar seg sammen og makter til slutt å utligne til 2-2. Dog hører det med til historien at MIFs back, Roald Amundsen blir skadet, men må fortsette (det var NFF som styrte innbyttene) slik at MIF måtte avslutte kampen med ti og en halv mann. Forbundet var panikken nær, for et nytt tap mot et klubblag, ville bety et kraftig prestisjenederlag.

Laget som ble Norgesmestre i 1937

Bandy på si
Det var først da bandysporten ble forandret fra 7 til 11 spillere (1929) at Mjøndalen gjorde seg gjeldende, og tok sitt første NM i 1930. Som det sto i ”Sportsmanden”: ”Mjøndalen tok med seg fotballen på isen.” I stedet for ”Oslo-stilen” med enmanns-prestasjoner, tok med seg MIF med seg sitt kombinasjonsspill fra fotballbanen. Ikke så rart når vi finner hele 6 aktive fotballspillere blant norgesmestrene: Gubbe Andersen, Sigurd Andersen, Erling Andersen, Hans Andersen, Bjarne Pettersen og Jørgen Hval. Nå må det sies at Gubbe aldri ble noen fremragende bandyspiller, og la opp like etterpå, men han var med på skape en ny spillestil som la grunnlaget for MIFs kommende karrière i norsk bandysport.

Papirarbeider og harajeger
Albion papirfabrikk (der Statoil ligger) ble Andersen-brødrenes faste arbeidsplass, i hvert fall for Gullbrand, Einar, Sigurd og Arthur. Det betydde skiftarbeid og ugunstige betingelser for idrettsfolk. Morraskiftet fra 6 til 2 og eftaskiftet fra 2 til 10. Vi kan anta at Gubbe begynte på fabrikken som 14-15-åring, altså rundt 1920, med ettervirkningene av første verdenskrig, som innebar dyrtid, nedslag i lønna, streik og lockout. Men det er en annen historie. Når høsten kom ble harejakta en kjærkommen avveksling, i skauen og på fjellet, en hobby han delte med brødre og kamerater i mange, mange sesonger.

Historiene: ”Sett in to nye mann”
Gubbe ble fort kjent for sine slående replikker, og mange er historiene etter han, om ikke like etterrettelige, alle sammen, men de fleste er i hvert fall typiske for denne tungvekteren av en fotballspiller med sine raske replikker. Vi foregriper begivenheten og begynner med det storstilte hyldningsprogrammet på NRK på beste sendetid da den mangeårige dirigenten for Kringkastingsorkesteret, Øyvind Berg, takket av. At han skulle erstattes av to nye ledere ble elegant utnyttet av programlederen, raufossingen og sportsreporteren Halvtan Hegtun. Henvendt til Øyvind Berg sa han: ”Jeg er fristet til å bruke den kjente fotballspilleren fra Mjøndalen, Gubbe Andersens ord, fra en gang han ble skadet i en landskamp og måtte forlate banen, og sa: ” Nå må jeg gå a’ – så sett in to nye mann!”
I boka ”På tokt med Norges landslag” blir Gubbe omtalt som miljøskaperen. Brannspilleren Alexander Olsen nevner en typisk Gubbe-replikk:” Snakk heller engelsk ’a gitt, for det er mye finere å misforstå.” Ved et seinere høve, fortalt av Palle Christensen, møtte denne opp i Oslo med privatbil for å kjøre Gubbe hjem etter en landskamp mot Danmark. Selv måtte privatsjåføren vente i vestibylen under banketten og fortalte følgende historie: Den norske forbundskapteinen Per Skau og den danske forbundskaptein ville gjerne hilse på dagens helt, Gubbe Andersen, som hadde satt inn en kanon fra langt hold. Dansken utbryter litt nedlatende:” Med den afstand, herr Andersen, kunde De vel ikke se den hvite firkant?” Hvorpå Gubbe (muligens etter noen drammer) repliserer ganske respektløst: ” Idiot, ha’kke greie på fotball, ass, jeg har jo satt inn hundrevis av sånne mål a’ gitt!” Antatt taushet og forvirring.
”Asse,” en kortform for altså, ble Gubbes varemerke, femti år før det ble en del av ”Klubb 7s faste vokabular. Andersenbrødrene kunne for øvrig mer en fotball. Blant annet var Arthur en glimrende bryter, og med MIFs prestisje idrettsnorge, fikk Mjøndalen mer enn en gang besøk av bokseren og olympiavinneren (fra 1924) Otto von Porat, som var omgangsvenn av Andersenbrødrene. Ved en anledning ble han bedt om å vise et av sine spesialslag, som streifet Gubbes hakespiss, hvorpå Gubbe utbrøt:” Jeg er gla’ jeg er i live ennå, for hadde den treffi, så hadde jeg vært stein dau, asse!” Selvironien var aldri langt unna, ikke minst som åra tok ut sin rett. Som ”oldboys” hadde Gubbe lovet å stille opp for MIF i en veldedighetskamp for blindeforbundet. Kameraten, Yngvar Palle Christensen, og Gubbe trener på cornere på grusbanen. Yngvar legger inn, men Gubbe bommer og halvtreffer, smidigheten er ikke lenger som en var. Da er det Palle utbryter: ” Det er en trøst at vi skal spella for blindeforbundet, Einar!”

“Gubbe” 50 år

Epilog
Gubbe ble en legende langt utenfor landets grenser mens han var på høyden. Som nevnt spilte han så å si hver eneste klubbkamp fra 1921 til 1939 og i tillegg 13 landslamper. Som oldboys-spiller etter krigen kommer en av hans siste triumfer i en oldboys-turnering på Brann Stadion i 1947. Han er nå 43 år med over hundre kilo å dra på og har mistet det meste av sin bevegelighet. Men navnet har overlevd krigen, publikum er fotballsugent, og 10.000 bergensere kranser stadion og klapper for fotball-legenden idet han entrer stadion. Gamle fotballelskere snakker seg i mellom, smiler og minnes gamle dager, og ser at Gubbe nå virkelig fortjener sitt navn. Kampen skrider fram, begge lag viser til tider briljant pasningsspill, om enn i sakte kino. Mange sjanser misbrukes. Men til slutt kommer avgjørelsen. Hvem satte inn MIFs seiersmål? Jo, den 43-årige Gubbe Andersen! Til tross for at hjemmelaget taper, klappes det for fotball-legenden fra Mjøndalen, der han rusler av banen for siste gang – med den mørkeste trøya.             

Einar Andersen døde den 4. mars 1981, 76 år gammel og ble gravlagt den 12. mars.

Kilder: ”75 år med MIF i Mjøndalen” (Roar Nordheim Larsen) og lydbåndopptak med Per Oseth.