«Fattig-Skjøl» for hundre år siden

Gamlehjem, barnehjem og arbeidsanstalt

Tekst : Bent Ek
Foto: Eiker Arkiv
28.12.2006

Det var i 1885 at Øvre-og Nedre Eiker kommuner i fellesskap kjøpte gården Skjøl utenfor Vestfossen, som et sted der herredets fattige kunne samles. Denne Fattiggården avløste den gamle ordningen med at gamle og syke ble satt bort på legd. Gården ble forpaktet bort, og kommunen tok ikke noe direkte ansvar for de fattiges ve og vel. De fattige skulle dyrke jord og stelle husdyr, til tross for at flesteparten enten var barn, syke eller eldre. Målet var at inntektene fra gårdbruket skulle dekke utgiftene, slik at herredskassa ikke ble belastet. Bygdebokforfatter Nils Johnsen skriver: «Mange foretrak at sulte og fryse, heller end at komme til Sjøl.»
I 1893 ble navnet endret til Ekers Pleiehjem. Samtidig overtok kommunen ansvaret for driften, og det ble ansatt en bestyrer. Det vitner om en ny tankegang – et første skritt vekk fra et fattigvesen i retning av en moderne sosial-og eldreomsorg. Men navnebyttet førte ikke til at forholdene endret seg over natta. Et vitnesbyrd om det, er blant annet en artikkel i avisa «Fremtiden» i desember 1906. Den forteller om et regelrett slagsmål mellom bestyreren, Nils Olsen, og en av beboerne, Hans Petter Larsen. Resultatet var at sistnevnte ble slått til blods og anmeldte saken til fattigstyret på Nedre Eiker. Selv om det var mer enn 20 år siden kommunedelingen, drev nemlig de to Eiker-kommunene fortsatt Skjøl i fellesskap. Først i 1913 fikk Nedre Eiker sitt eget pleiehjem på Krok ved Mjøndalen.

Fremtiden ville ikke fordele skyld mellom bestyreren og beboeren, men pekte isteden på de usunne forholdene ved pleiehjemmene i distriktet – forholdene på Eiker var neppe verre enn andre steder. Fortsatt var Skjøl et sted for alle som ikke greide å forsørge seg selv – enten det skyldtes at de var for gamle, for unge eller led av fysiske eller psykiske sykdommer. Det var et sted der barn og oldinger bodde side om side med krøplinger, alkoholikere og «tullinger», som for hundre år siden var en gjengs godtatt betegnelse på mennesker med en eller annen mental lidelse.

Avisa så det som en viktig samfunnsoppgave å bli kvitt dette samrøret, og sakte men sikkert var dette et syn som vant fram. «Fattig-Skjøl» ble nok gradvis mer pleiehjem og mindre arbeidsanstalt. Men først med innvielsen av «Eikertun» i 1938 fikk Øvre Eiker et moderne alders-og sykehjem.

Les hele artikkelen fra Fremtiden 6/12-1905.