Fiskumøksa

«Månedens kulturminne» (januar 2011):

Tekst: Bent Ek
01.01.2012

På 1700-tallet var det nok ganske vanlig at bøndene på gårdene rundt Fiskumvannet drev garnfiske for å spe på den daglige kosten, som i stor grad besto av flatbrød og havregraut. En dag havnet det en helt spesiell fangst i garnet – en blankpolert basaltstein med form som et øksehode. Heldigvis må bonden, som vi dessverre ikke kjenner identiteten til, ha forstått at dette var et klenodium som det var verdt å ta vare på. Dermed ble fangsten overlevert til myndighetene, og steinalderens flotteste «stridsøks» ble bevart for ettertida.

Liknende økser er funnet over store deler av Nord-Europa, og de er blitt datert fra 3200 til 1800 f.Kr., altså den perioden som kalles «yngre steinalder». Det var den perioden da jordbruket vant innpass i dette området, først i form av husdyrhold og etter hvert også med dyrking av forskjellige kornsorter. Menneskene ble bofaste og utviklet nye redskaper. Det oppsto sosiale forskjeller som en neppe hadde hatt i den eldre steinalderens jegersamfunn, og enkelte medlemmer av samfunnet fikk høyere status og større makt enn andre. Stridsøksene har antagelig vært statussymboler for slike personer.

Navnet stridsøks – som 1800-tallets arkeologer kalte dem – er altså ganske misvisende. Øksene har neppe vært bruk verken som redskap eller våpen, men har antagelig hatt en funksjon i forbindelse med viktige ritualer og seremonier. Den eller de bøndene på Fiskum som eide denne øksa for mer enn 3000 år siden, må ha hatt betydelig makt og anseelse.

I Skandinavia er disse stridsøksene stort sett fra perioden mellom 2700 og 2350 f.Kr. Det er funnet mange av dem både i Danmark og Sverige og i Norge helt nord til Troms. Beslektede «båtøkser» er funnet i Finland og østover inn i Russland.

I tillegg til øksene, er det særlig keramikken som gjør at arkeologene kan fastslå at de ulike jordbrukskulturene i Nord-Europa må ha hatt nær kontakt med hverandre på denne tida. Denne såkalte «snorkeramikken» var utbredt i et stort område nord for Alpene, fra Nederland i vest til Slovakia i øst.

Fiskumøksa skriver seg nok fra slutten av denne kulturperioden. Det kan en blant annet se av at de som laget den har kopiert de «sømmene» som liknende økser får når de støpes i bronse. De som lagde slike polerte økser av basalt må altså ha kjent til liknende økser av bronse, men manglet den bronsen de trengte for å lage maken. Bronsegjenstander, som på denne tida ble produsert i Middelhavsområdet, må ha vært et ideal for dem som bodde i det kalde nord, slik at de kopierte detaljer fra bronseøkser, selv om det betydde ekstra arbeid.

Hvem som lagde Fiskumøksa og hva den ble brukt til, får vi nok aldri vite sikkert. Kanskje har den blitt lagt ned i Fiskumvannet med hensikt, som et offer til høyere makter? Vi vet heller ikke hvem det var som fikk øksa i garnet for over 200 år siden, men han kan i hvert fall takkes for at originalen har blitt bevart og kan ses på Kulturhistorisk Museum i Oslo. Dessuten har Øvre Eiker bestilt en tro kopi, som lages av arkeologen Morten Kutschera. Den skal stilles ut på Eiker.

Eikværingene i yngre steinalder var bønder, som holdt husdyr og dyrket jorda. De fleste gjenstandene som ble laget var matnyttige redskaper av den typen vi ser her. Av stein lagde de økser til å felle trær (over), hakker til å grave opp stein og røtter og sigder som de brukte til å skjære kornet (under).

Bearbeidet stein ble også brukt til dagligdagse gjøremål, som å male kornet til mel.