Print Friendly, PDF & Email

Fra “Marken” i gamle dager:
Da tamme bjørner var den store attraksjonen

Tekst: Bent Ek
Foto: Bjørn Kristoffersen
29.08.2008

“Vestfossmarken” har lange tradisjoner.  Når det hele startet er det vel ingen som kan si, men sikkert er det at “Marken” i gamle dager foregikk i februar – og ikke den siste helgen i august slik som nå.  Dette var en tradisjon som holdt seg helt fram til andre verdenskrig, men så var det pause på femti år. 

Det moderne “Vestfossmarken” oppsto på begynnelsen av 1990-tallet og ble en stor suksess. Marken fikk straks tilbake statusen som “årets store begivenhet” i Vestfossen. Hele tiden er det det lokale foreningslivet som har stått bak. Selv om det etter hvert også har blitt tivoli, folkefest på “Saxa” og boder der omreisende profesjonelle selgere som tilbyr varene sine, så holder de hjemmesnekrede bodene i Storgata stand som ett av de store trekkplastrene. Der får en presentert hele spennvidden i det lokale foreningslivet. Sånn sett lever tradisjonen fra gamle dager videre, med fastboende og omreisende side om side.
Men det var nok på 1800-tallet at det virkelig var liv og røre, skal vi tro en artikkel som sto i Drammens Tidende i 1909.  Bak signaturen “J.” skjuler seg antagelig Nils Johnsen – lærer, lokalpolitiker og flittig avisskribent.  I dag er han vel best kjent som forfatter av bygdeboka “Eker – træk av en storbygds saga”, men takket være ham har vi også en livaktig skildring av gamle dagers Vestfossmarken, slik han opplevde det som guttunge på 1860-70-tallet.

DCF 1.0

“Vestfossmarken” eller “Islandsmarken”, som det kaltes i gamle dager, har nok en lang historie.  Det siste navnet har det etter stedet “Island”, hvor vinterveien til Kongsberg tar isen fatt.  Før jernbanens tid, da all ferdsel gikk landeveien ved vintertid, ble Vestfossen en naturlig rasteplass mellom Drammen og Kongsberg.  Markedsfarerne stoppet her et par dager i tiden mellom Drammens-og Kongsbergmarkedet, fant så på å slå opp boder og fallbød sine varer, og så oppsto av seg selv et marked som ennå består.  Den største trafikken er søndag mellom Drammens-og Kongsbergmarkedet.  Sålenge det varte, var det i gamle dager et myldrende liv, og hva gjøgling og løyer angikk, sto det neppe tilbake for de større bymarkeder.  Det var slangemennesker og akrobater, linedanserinner og tryllekunstnere, lykkespill av alle slag, skytebaner og karusell og først og sist bjørnetrekkere.  De siste var især populære hos alle smågutter og gikk der og rusket hele vinteren.  Det samme selskap kunne ha 4-5 bjørner.  Det er såvidt jeg husker hvordan en slik bjørn slo seg rebelsk ved en større forestilling og måtte skytes på Johnsesalen. 

For stedets ungdom var selvfølgelig “Marken” vinterens store begivenhet.  Allerede lenge i forveien begynte man med allslags erhverv å tjene og spare til “Markenspenger”.  Allskens skrap fra loft og kjeller ble samlet og omsatt i penger; gammelt lær og jern og bein var især i vinden.  De siste gikk til Ekers Benmølle.
Også i dag kom markedsfarerne; men karuseller er forbudt, og bjørnetrekkerne er en saga blott.  Endog tannkunstneren fra i fjor var forsvunnen; han som kunne bite over 3 firetoms spiker.  Tenk om de tennene hadde vært kunstige!  Hvilken reklame for tannlegen!  Nå tjente det hele kun til å gi oss et begrep om urmenneskets tyggeredskaper og til å skaffe vedkommende selv en velfortjent tannpine – rimeligvis.
Men mennesker er stadig om seg på alle mulige måter for å tjene penger.  Dette beviste en mann ved jernbyrd i går, idet han barfotet gikk på spisse spikerrader og oppetter en stige hvor trinnene besto av skarpslepne sabler. Hvordan føttene var preparert vet jeg ikke; det er formodentlig mannens egen hemmelighet.
Bjørnetrekkerne er borte.  Derimot er det ennå andre trekkere, som drar fritt omkring.  Det er en yngre, velkledd, sterk og robust kar, for eksempel, som trekker om med en gammel blind mann. 

sf1086-web20[1]

Vestfossmarken vinteren 1916. Til venstre ligger den nystartede Vestfossen Trævarefabrik, til høyre “Thackarey House”, der Kaia Spæren nettopp hadde flyttet inn med sin moteforretning. I bakgrunnen ser vi pipene ved Cellulosefabrikken og til venstre for den baker Jacobsens nye gård.

 

hulaas075-web20[1]

Vestfossmarken omkring år 1900. Den store bygningen til venstre er “Vidar”, forsamlingslokalet til Øvre Ekers Grundlovsforening. “Naar Vidar skjænker Akkevit, da er det valg i vente”, het det i den gamle Vestfossenvisa. Ved siden av ser vi de store steinene som den legendariske Fremtiden-redaktøren Torgeir Vraa brukte som talerstol da han ble nektet å snakke i Arbeiderforeningens lokaler, fordi han bekjente seg til sosialismen. Til høyre ligger en lavere trebygning, som på denne tiden tilhørte Gerhard Gregersen, men som seinere ble kjøpt av baker Johan Fredrik Jacobsen. Både Jacobsengården og “Vidar” brant i 1915. I bakgrunnen mellom disse bygningene skimter vi i Møllergården, Vestfossens eldste teglsteinsbygning, som ble revet tidligere i år. Bildet er naturligvis ikke et farvefoto, men et svart/hvitt foto som er blitt kolorert for hånd.

 

Den stakkars gamle blinde sitter på en kasse, tynnslitt og stivfingret av kulde, spiller trekkspill og synger time etter time den lange dag, mens den unge sitter inne og varmt i en eller annen restaurant og spiser og drikker; gjør et slag bortom blant tilhørerne nå og da for å se til forretningen.  Hva sier man om den slags bjørnetrekkere?  Ett eller annet sted må vel den blinde ha hjemstavnsrett, så han kunne slippe å agere bjørn i den alder.
Markedet var også i år besøkt av et par tusen mennesker minst.  Regner man gjennomsnitlig kr. 1,50 for hver, blir det enda en omsetning på kr.3000,-.  Noe må de vel tjene, de som kommer igjen år etter år; og en 3000 kroner for honningkake og leketøy, som jo er det vesentligste, kan også være nok for en dag.

Vestfossen 14-2-09

J.