Fra Wildenvey til Vindtorn

Mange forfattere, komponister og bildende kunstnere har gjennom tidende hatt tilhold i Drammensdistriktet over kortere eller lengre tid. I tillegg til dem som blir omtalt nærmere i dette kapittelet, kan vi bl.a. nevne malerne Peter Nicolai Arbo, Frits Thaulow, Bernhard Folkestad og Torstein Torsteinson. Vi har forfattere som Mauritz Hansen, Per Sivle, Aasmund Olavson Vinje og Sigurd Christiansen. Barnebokforfatteren Elling Holst må også nevnes, og det er mange, mange flere. Drammen er tegnet og malt fra  forskjellige kanter, sett fra ulike utgangspunkter og omtalt i flere forfatteres verker. Det er derfor ganske klart at også marka omkring må ha gitt inspirasjon til mange kunstnere på forskjellig vis.

Mange forfattere, komponister og bildende kunstnere har gjennom tidende hatt tilhold i Drammensdistriktet over kortere eller lengre tid. I tillegg til dem som blir omtalt nærmere i dette kapittelet, kan vi bl.a. nevne malerne Peter Nicolai Arbo, Frits Thaulow, Bernhard Folkestad og Torstein Torsteinson. Vi har forfattere som Mauritz Hansen, Per Sivle, Aasmund Olavson Vinje og Sigurd Christiansen. Barnebokforfatteren Elling Holst må også nevnes, og det er mange, mange flere. Drammen er tegnet og malt fra forskjellige kanter, sett fra ulike utgangspunkter og omtalt i flere forfatteres verker. Det er derfor ganske klart at også marka omkring må ha gitt inspirasjon til mange kunstnere på forskjellig vis.

Jeg har imidlertid valgt å ta for meg et knippe kunstnere, hvor de fleste er fra vår egen tid, eller nær den. Dette fordi personlige samtaler med dem, eller nære slektninger, gir sikrere opplysninger enn dem man kan få ved løse gjetninger. Dessuten er det begrenset hva man kan få med i et lite kapittel. Mange navn vil sikkert bli savnet. Det får så være. Jeg har gjort mitt valg!

Herman Wildenvey (1885-1959) er den kunstneren jeg har mest kunnskap om, og det var vel også grunnen til at jeg fikk oppdraget om å skrive akkurat dette avsnittet. Wildenvey er vel den forfatteren som i sterkest grad har lovprist hjembygda og dens omgivelse. Han har «tegnet bilder», fulle av kjærlighet, av skogenes eventyrlige mystikk og beskrevet hvordan stillheten og den vakre naturen ga tankene næring, både til dikt og prosa. Hvem andre enn Wildenvey kunne for eksempel dikte høsten om til «en tusenårig alkymist [som] gjør gull igjen langs gren og kvist»?

Skogene ikke bare inspirerte, men de var med på å forme ham, både som menneske og dikter. Han strenet stadig rundt der, alene, eller bare med hunden Feiom som selskap.. Og meget, meget tidlig i forfatterskapet, faktisk før den egentlige debuten i 1907, fantes det både dikt og artikler av ham i Drammensavisene. «Indover skogerne», en artikkel i to deler, var å finne i Drammens Tidende så tidlig som ved årsskiftet 1906-07, faktisk på den tid han angivelig skulle være i Amerika.

Mobbing er ikke noe nytt fenomen, selv om man tidligere hadde andre ord for det. Skolegutten Herman ble mobbet, ikke bare fordi han var «annerledes» i væremåte, men også fordi han var «skaubøring». Men nettopp til denne skauen var det han flyktet for å få være seg selv, gruble, fantasere, dikte. I «Nedfaldsfrugt», en novellesamling fra 1921, beskriver han et gjensyn med hjembygda og et eksemplar av befolkningen slik:

Jeg kan naturligvis ikke se om det er helt nye briskekjær eller ei, om det for eksempel er barn eller barnebarn av eldre briskekjær eller briskekjærringer som jeg kjente godt før i tiden…

Og til Ellef Dammyrs rike og hans hus, «Dammyrsgubbens Dovrehall», som han også kalte det, vendte han stadig tilbake. Var han i utlandet, det være seg for kortere besøk, eller som fastboende fra tid til annen, gikk tankene alltid til hjembygda. Så han en bekk eller elv der han var, tenkte han på Veia, og derfra var ikke veien lang til traktene omkring. … slik har det vært bestandig med meg alle andre steder… sier han i «Streiftog i hjembygden» fra 1924. …hvor jeg kom hen, det var sjelden jeg ikke gikk og tenkte på hvordan det var derhjemme…

Ingen steder i prosadiktningen sier han vel så sterkt som nettopp i «Streiftog» hva de hjemlige skogene og deres mystikk har betydd for diktningen hans. Et sted beskriver han hvordan han vandrer i skogen en høstdag med alle de skjønne farvene rundt seg og en «skyprakt» på den høstlige himmelen over seg: Det var paa en utsigt, paa Ertekollen under Kyrfjeld jeg saa dette skysyn. Rundt omkring mig skogene indover mot Sande, opover mot Modum, nedenfor mig sletten og de gamle blaa Eikeraaser… Det var vakkert – det er vakkert! Ikke å undres over at disse inntrykkene fra dette naturskjønne området vekket poesien i et fra før så følsomt sinn. Han sier videre:

Ingen maler med alverdens talent og teknik kunde lage vakrere kuliser. Det var ikke meget liv omkring en, et par kjyr kunne vagge forbi, hester paa sommerbeite holdt dans paa en vold. Ellefs gjeter kom ruslende, ellers var det bare smaa fugle som ikke sang, men vitret stilfærdig mellem grenene. Og saa skogsuset. Om dette skrev jeg… [Campanula, 1902] Fugl som færdes mellem trær baade høst og vaar! Si, og si mig hvad det er denne underlige susen som bestandig raar? Ja, her kom poesien til mig fra alle hold. Ingen vaagelige drømme, knapt nok æventyr om prinsesser og halve kongeriker optok mig mere end denne stille mystik i skogen. Stilheten var fuld av toner, strengespil uenderlig langt borte, kanskje i himlen. Og jeg som ingen vers hadde lest, ihverdtfald svært litet utenom skolebøkerne, jeg merket hvordan rytmer og rim rislet ind i mit øre. Det blev sang, nye ord…

Skogen var en ny verden, sier han, nye land og riker, veiene opp til setervollene var eventyr. Det var fullt av tjern, bratte stup og vriene stier, ville kleiver og rennelaup etter tømmeret. Det var stillhet og sus og lukt av våt mose, granbar og kvae.

I diktet «Til en venn på Eiker heter det blant annet: Husker du alle de trollstille tjenn? Og Villveiabekken, ja, husker du den? Husker du Kjyrfjell og Ertekollen og fjellstier inn imot Nysetervollen? Hvem skulle trodd at folk kunne bodd der vollene ligger så gravovergrodd?

Og nettopp «Villveiabekken» skulle jo også gi ham hans egentlige navn. Han sier et sted: Når Veia klukket med blanke toner mellom stenene, måtte jeg tenke fort for å følge med i hva den sa. Fossen sa Vill-veia, men lenger nede i bekkefaret ble den til Vil-den-vei, vil-den-vei, det er deg det, det er deg det. Jeg gikk med klangen av ordet i hodet, skrev det ned, og siden stavet jeg det som navn ble stavet på det gamle kartet i Egers beskrivelse. Wildenvey. Grenden og bekken, suset i skogen og duft og dugg langs stiene i skogen var med i selve lyden av det, det var det jeg var fra.

Jeg tror jeg vokste mens du minsket litt,
men denne forskjell gjør vår likhet større:
Helt på det tørre får du aldri ditt,
og jeg har ingenting helt på det tørre.

Ja, ennå snakker vi som store barn,
og vi kan spøke på vårt lette meter.
Men kommer andre her med stang og garn,
så hvisk dem aldri våre hemligheter!

Som himlen speiles i det største hav
så vel som jorden i det minste øye,
slik speiler du – og mine øyne av
vår del av livet og det himmelhøye.

Herman Wildenvey

Det er også utrolig mange av Wildenveys upubliserte dikt som handler om de hjemlige skogstraktene, og Sirikirke var et av de stedene han hadde et helt spesielt forhold til. Her hadde han vidt utsyn til alle kanter av sin kjære hjembygd og her fikk han inspirasjon til både dikt og prosa. Her oppe var det også han fikk idéen til diktet «En plett av jord», et dikt om 2. verdenskrig, som er å finne i «Filomele» fra 1946. Og i diktsyklusen «Vedderhornene», som står helt til slutt i Wildenveys aller siste diktsamling «Soluret» (1956), sier han blant annet: Når jeg til Eiker av og til kom hjem gikk jeg til fjellet – Sirikirke kalt, og skog og ås og elv, og alt i alt – mitt barndomsrike steg for blikket frem. Hjembygda og skogstraktene, som hadde betydd så utrolig mye for mennesket og dikteren Herman Wildenvey, var altså med helt til det siste.

Om jeg av mennsker minnes kommer meg lite ved bare jeg vet det finnes dette mitt kjære sted…

Den for mange ukjente forfatteren Olaf Korsgaard (1893-1932), vokste opp bare et stenkast fra Wildenveys Portåsen. Han var svært ensom i ungdommen og gikk ofte lange turer i skog og mark og grublet over tilværelsen. Korsgaard var en glødende sosialist. I likhet med Rudolf Nilsen var han arbeidernes dikter og talsmann. Hans diktning var for det meste samfunnskritisk og det finnes ikke så mange naturdikt i hans forfatterskap, men noen er det jo, og her er et par strofer fra ett av dem:

Hvor underdeilig fra dagens virke, fra dalens kvælende, tunge luft, at komme op i naturens kirke og drikke lyngheiens blomsterduft. Da fyldes sjælen av glædesstrømme, hvor det er herlig en stakket stund at sitte henrykt – fortapt i drømme, og nyde kys av en sommers mund.

Fra mellomkrigstiden og Olaf Korsgaard er spranget langt til den meget nålevende Drammensdikteren Kjell Erik Vindtorn. Det var interessant å høre ham si at også en moderne forfatter som ham lar seg inspirere av opphold i skog og mark. Han har bodd på Konnerud, «midt i skauen», som han selv sier, i mange år, og har derfor et sterkt forhold til de traktene. Han benytter seg også ofte av marka til «rekreasjon». Vindtorns «landskapsbilder» er vel oftest symbolske, sjelens eller kroppens landskaper. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, mener han at det er viktig å ha naturen rundt seg, for å la tankene kunne synke inn og få dybde. Det er selvfølgelig en viktig del av skaperprosessen å få fred og ro til tankevirksomhet. Inntrykkene og opplevelsene han får i marka, kan ligge latent og gi kraft og inspirasjon, gi assosiasjoner og idéer som kan overføres til helt andre temaer enn naturdikt. Vindtorn er etter min mening en ordkunstner som, i stedet for rim og rytme, i aller høyeste grad vet å bruke språk og og ordspill som virkemiddel. Det var vanskelig å finne naturdikt i hans produksjon, men den morsomme begynnelsen på diktet «Skogene husker» må vi koste på oss å ta med:

skogene hiver etter pusten
men finner en stokk
til å slå tida ihjel med

uberørt av sekundet kommer
lattersalvene fram
så trærne lener seg mot
det grønne lyset og
tar bladene fra munnen…

En som derimot har skogen til fulle med i sin diktning, er hobbylyrikeren Thore Tollefsen (1916-1996) fra Mjøndalen. Han har travet «skauleis» i hele sitt liv og har sittet mangen gang på Sirikirke og nydt utsikten. Han har utgitt bare én diktsamling, men har dikt nok liggende til mange flere hvis han vil. Fra hans samling «Jeg skrev så mange viser» (1974) velger jeg:

Ved Åletjern.

Jeg har en båt og jeg har ei hytte
blant sommerhus i ei hyttegrend,
og hvis du vil kan du gjerne lytte,
så skal jeg synge en trall igjen.
Jeg har en tone som skogen synger,
jeg finner rytmen når båten gynger
på lette bølger i Åletjenn.

Jeg har en himmel med sommerskyer
som speiler seg i det klare vann.
På skogens gulv ligger moseryer,
en himmelseng for en skogens mann..
Her går det stier til verdens ende
mot eventyret, ja, det kan hende
det venter meg bakom himmelrand.

Her har jeg utsikt mot himmelblånet
som hvelver seg over fjerne fjell.
Her har jeg utsikt mot sol og måne
og blanke stjerner når det blir kveld.
Her er så mangt som er verd å prise
men skogen nynner en vuggevise,
den ligner mest på et ømt farvel.

Maleren Kai Fjell (1907-1990) ble født på gården Andorsrud i Skoger, hvor han også trådte sine barnesko. Hans far, Conrad B. Fjeld (1879-1972), var bestyrer på Selvik Bruk, og det var vel naturlig at skogen og omgivelsene der hjemme kom til å bety svært meget, både for far og sønn. Kai Fjell er vel godt kjent for de aller fleste, men det er kanskje ikke like mange som vet at også Conrad B. Fjeld malte på sine eldre dager. Han ble faktisk antatt på Statens Høstutstilling da han var langt inne i pensjonsalderen. Han ble anerkjent også av sønnen, som mente faren malte bedre enn den amerikanske maleren Grandma Moses.

Kai var ofte med faren ute i skog og mark fra han var en neve stor, og han lærte seg navn på alle skogens trær, blomster og dyr. Han kjente de forskjellige fuglenes sang og naturkreftenes spill. Det var også fint å ha orkesterplass på «Sagbrua» da tømmerfløtingen startet om våren. Det var en mektig og eventyrlig opplevelse å se tømmerstokkene komme farende hulter til bulter i vill fart nedover den våryre Bremsa, etter at slusene ved Majordammen var åpnet.

Kai Fjell var vel ikke den maleren vi først og fremst forbinder med landskapsmalerier. Han malte oftest mennesker, kvinner, og da helst den utilnærmelige, opphøyde madonnaen. Likevel har nok oppveksten satt dype spor, og det preget også de tidligere motivene hans i høy grad. Selv om de fleste av maleriene er blitt til i atelieret, var det i hans sinn, hans fantasi og bevissthetsverden de hadde sitt utgangspunkt. Hans inspirasjon kom fra synsinntrykk og sinnsbevegelser som naturen og livet hadde gitt ham. Det er naturkreftene jeg overgir meg til når jeg maler, sa han en gang i et utstillingsintervju med Johan Borgen.

Jeg mente å se en advarsel i Kai Fjells tømmerhoggerbilde. Jeg tror vi trenger noen advarsler, spesielt i vår stadig mer automatiserte tidsalder. Skogene har vært utnyttet i uminnelige tider, men med vår tids store skogsmaskiner, blir ødeleggelsene enda voldsommere. Store skogsområder raseres på kort tid. De mindre vekstene i skogbunnen, som ble spart ved «gammeldags» tømmerhogst, blir nå brutalt ødelagt av de tunge, beltedrevne maskinene. Det blir store sår som det tar mange år å lege. Det er viktig at vi tar vare på naturen til glede og rekreasjon for oss mennesker og til nytte for dyrelivet.

Hokksundforfatteren Anders Bye sier i sin roman «Mannen som ville bli menneske» (1982): Idyllen er brudt, traktorveien er kjørt ned av en lassbærer, en vraltende kjempe på store belter, den nye helt i skogens maskinpark har vært på ferde. Veien ser ut som et grusras, høl i høl – entreprenørene rykker fram. Det gjelder å henge med i det store racet, flere maskiner, mer utstyr, brase seg rydning, grafse til seg rubb og rake, større flater gir flere biller, flere tørrgraner, større maskiner, større flater, flere biller – spiralen går fortere og fortere – inntil alt bryter sammen og alt blir stille…
Anders Bye, som faktisk selv er skogeier, har også et nært forhold til marka, av flere grunner. Hans mor var født på gården Østerud. Hun passet kyr, hadde sin gang i skog og mark og lærte også sønnen å bli glad i naturen. Det er ikke bare maskiner og ødeleggelse av skogsmiljøet Bye skriver om i sin roman. Han har også noen fine, lyriske beskrivelser som er skrevet i – og om Såsenskogen, nedenfor Krambudalen, og vi unner oss noen smakebiter:

To fugler holdt på borte i et snar, han stoppet og lyttet. Og stirret. Forbi de enslige, høye furuene, sto helt stille og stirret – det var en gammel drøm – hvis han sto helt stille ville han langt borte, der blikket stoppet for et granholt, få øye på et dyr, kanskje en elg, kanskje til og med en gaupe, hvis han sto helt stille, helt stille, – i en liten detalj, kanskje bare i en liten bevegelse i en grein like etter at dyret hadde vært der, bare en liten skimt av det før det ble borte i tykningen. Naturen – det eneste mennesket kunne være glad i uten å be om å få noe igjen. Være sjalu på et orekratt? Misunnelig på en bjørk som skjøt opp blant små graner? Hate en blåveis?…

Og Bye fabulerer videre. Om guttegleder, om skogen og menneskene. Han lar seg inspirere og trekker paralleller mellom menneskene og naturen.:

Vinden suste i de høye granene. April. Et sus som begynte oppi i åsen, kom nærmere fra gran til
gran, det suste over ham og forbi ham. Så var det stille igjen. April. En fugl maste og kvitret i toppen av den høyeste grana. Den fikk svar fra en annen. Lyder mer ivrige enn vakre, nettopp kommet hjem fra syden og satt og diskuterte hvem som skulle eie hva. Diskuterte grenser og inndelinger. Eller kanskje det var erotikk og ikke eiendom. Lydene ble vakrere. Begge deler selvfølgelig. Eie og eros. Som med menneskene, det er ikke rare forskjellen på et menneske og ei gran. Det starter som en liten ubetydelig plante som står der og ikke kommer ut fordi større står og skygger. Kvistpurker og krattkarer som trykker deg ned og hindrer deg i lys og luft.

Og så maler Anders Bye oss et bilde, slik at vi kan høre bekken og kjenne lukten av vår:

…Bekken klukket og flommet. Så klar og glatt over steinene. Grønt vann. Gul hestehov blant selje og or i sørhellinga og blåveisen som kom! Snart ville den stå blått i blått inne i gran-holtet.

Men vi drar tilbake til Konnerudtraktene, hvor også kunstnerne Turid Wold og Bård Brodersen har hatt tilhold i en årrekke. Bård Brodersen er vel mest kjent for sine abstrakte malerier, men han har også en god del landskapsbilder på samvittigheten. Selv om man kanskje ikke kan kjenne igjen spesielle steder, er marka så avgjort med i hans produksjon. Turid Wold har derimot malt mange gjenkjennbare motiver fra traktene, deriblant et stort maleri av Stordammen. De er begge enige i at omgivelsene rundt hjemmet betyr uendelig mye for dem som kunstnere. De er så heldige å eie fire mål med vakker natur og har både flora og fauna innen rekkevidde til stadighet. Elg og rådyr kommer for å få litt mat, ekorn og hare og enormt med fugler! Liljekonvall, orkidéer, stillhet, ro og
fred! Turid Wold har et oppkomme av superlativer å komme med under beskrivelsen av disse traktene, som er en utrolig inspirasjonskilde året rundt. Hun liker godt vinteren også, med den hvite, lysende snøen. Uansett årstid, det er spesielt roen og freden der inne i skogen hun fremhever. Det er så deilig avstressende, som å være langt oppe på fjellet, mener hun.

Harald A. Skreppedal og Kåre Vidar Pedersen, to karer fra Sande med jakt og fiske som sine kjæreste hobbyer, har også satt spor etter seg i vår bokverden. De har begge gitt oss til beste de frodigste jakthistorier, skrøner og beskrivelser av interessante personer og originaler. Dessuten også noen fantastiske og stemningsfulle naturskildringer

Harald A. Skreppedal (1898-1982) var egentlig reparatør ved NSB, men hele sitt voksne liv skrev han
sine jakt-, fiske- og naturskildringer for aviser og tidsskrifter. Blant annet skrev han for Nils Johan Ruds «Magasinet for alle», eller Arbeidermagasinet», som det også het tidligere. I dette litterære tidsskriftet hadde Skreppedal sine faste bidrag fra 1936 til langt inn i 1970-årene. Han fikk også utgitt tre bøker etter at han ble pensjonist. Mange har vel kost seg med hans historier, både om tiurleik og harejakt. Jakthistorier og menneskeskildringer hører hjemme andre steder i denne boken, men det finnes også lyriske stemninger hos Skreppedal, som gjør at han ofte også går skjønnlitterære forfattere i næringen.

Vi kan vel si at Kåre Vidar Pedersen (1954-) på en måte har tatt opp arven etter Skreppedal. Han er
ennå en ung mann som har mye ugjort, og Vestskogen er hans eventyrverden. To bøker er utgitt, men han har allerede flere «på beddingen». Også hos Pedersen kan vi finne vare, fine naturskildringer mellom jakthistoriene, som i «Hverdagsjakt» (1992):

Kalenderen har med ett kommet til mai måned. Tysbasten blomstrer på barkvist. Barlinden, som er en annen varmekjær buske, sprer sine frøskyer i linne sønnavindspust. Blåveisen har snart blomstra av, men avløses av hvitveisen. Hele tepper kler skogbunnen til innbydende leier. Det begynner å bli tid for at naturen skal omskapes til en eneste stor barnehave. Hver eneste dag fødes det nytt liv, noen store på vinglete bein, andre ørsmå og mer sårbare…

Det må også tilføyes at Kåre Vidar Pedersen mestrer flere kunstarter. Han illustrerer bøkene sine med egne tegninger, dessuten er han naturfotograf og holder lysbildekåserier om skogen og dyrelivet i de forskjellige årstidene.

Nå skal vi innom en helt annen kunstart, fjernt fra litteratur og maling, men beslektet likevel, hva inspirasjon og skaperglede angår. Knivsmeden Knut Dahl på Eidsfoss er en allsidig kunstner. Han er egentlig utdannet grafiker og har også gjort en serie etsninger med motiver fra gamle Eidsfoss. Men det er knivmakeren vi skal stifte litt nærmere bekjentskap med. Knut Dahl var med sin kone på besøk på Eidsfoss for ca. 11 år siden. De tapte sitt hjerte til et lite småbruk oppe i skogkanten ved Hovet (to km nord for Eidsfoss), og her bor nå familien og gleder seg hver dag over den vakre naturen. Spesielt godt liker de Storåsen mot Drammen, hvor Dahl mener det må ha vært et gammelt offersted, siden det finnes «skålgroper» der. Her går de på tur, her plukker de bær og her finner Knut Dahl også ofte emner til knivskaftene sine. Naturen gir både inspirasjon og råmaterialer. De ferdige knivene fra Dahls hånd er virkelige kunstverk, både hva blad, skaft og slirer angår! De har gitt ham mange førstepriser og de er da også ettertraktede samleobjekter. Ved «knivtreffene» som arrangeres der oppe, trekker Dahls smie, kulturstien og den vakre naturen tusenvis av mennesker, faktisk også fra Sverige og Danmark. Knut Dahl kan i tillegg fortelle at han, som en meget religiøst anlagt person, også opplever skogen som «den store kirken».

Men vi beveger oss i en litt annen retning igjen. Det er det som er det fine med slike vandringer, enten det er i naturen, eller som her, på papiret. Skogstraktene her i distriktet har også betydd svært mye for kunstnerekteparet Barbara Vogler og Gudbrand Mo. Gudbrand Mo (1930-1990), som forøvrig var Drammens-gutt, døde jo så alt for tidlig. Hans tyskfødte kone, Barbara Vogler, kunne imidlertid fortelle om hvordan de har fartet rundt over hele sørmarka og funnet steder og materialer som har gitt dem inspirasjon til mange bilder og kunstverk av forskjellig art. Etter studietiden i Berlin, slo de seg etter hvert ned i Mjøndalen, nettopp på grunn av naturen. Den
kalkholdige jorda gir grobunn for vekster som er spesielle for distriktet, og Barbara Vogler plukker også ofte med seg forskjellige vekster og ting i naturen, som hun siden bruker som motiver i sine bilder. Hun har funnet sitt sted og har slått seg ned for godt, tror hun, og det er nettopp landskapet som holder henne her. Her finner hun motiver i alle årstider, og hun er spesielt glad i høsten med de vakre farvene og de gulnede bjørketrærne. Blant de mange vakre bildene fra Barbara Voglers hånd, er også en serie med orkidémotiver.

Orkidéene, ja! Disse forholdsvis beskjedne plantene har avfødt mange idéer og gitt inspirasjon, både til kunstverk og mer praktiske ting. Industrikommunen Nedre Eiker, som etter hvert har mistet så mye av industrien, har nå profilert seg som orkidékommune. Det kan den også trygt gjøre, med sine hele 24 forskjellige orkidéslag. At man går til skogen for å finne nye symboler, er vel ganske «naturlig» i vår oppjagede tidsalder.

Orkidéene er blitt behørig og vakkert tegnet, blant annet også av Jan Ole Westerhus og Roger Holmen, og den fredede mariskoen har gitt inspirasjon til mariskodrakten, som Hilda Thorsby hadde idéen til. En idé hun også har satt ut i livet, med hjelp av en del andre dyktige damer fra Ytterkollen. For mariskodraktens vedkommende er motivet tegnet av arkitekt Henning Anfindsen fra Stord, og de har vært veldig nøye med å bruke de riktige farvene. Sølvet til drakten er laget av gullsmed Ernst Tande i Hokksund, og det har selvfølgelig også mariskoen som motiv.

Det er slett ikke nødvendig å være utøvende kunstner for å ha et kunstnersinn. Mange fine ting er skapt av ganske «vanlige» mennesker, som har latt seg inspirere av et sted eller en hendelse. I «Eikerminne» fra 1950 forteller Sara Rømcke om hvordan hennes far, sokneprest Gudbrand Tandberg Rømcke fikk inspirasjon til å skrive «Fiskumsangen». En av konfirmantene hans, Kristiane, bodde på en plass som het Storekleiv oppe i Østerudåsen, omtrent midt mellom gårdene Østerud og Tryterud, og det var langt til folk på alle kanter. På et spørsmål fra prestefruen om det ikke var ensomt og stille der oppe, svarte hun: Der er ikke stilt! Der synger faulane. Gauken galer og skauen suser, – og dernede ligger den fine blåe Eikern! Nei, der er ikke stilt! Og for Rømcke ble resultatet et stykke poesi.

Mens vi er inne på sang og musikk: Parhestene Kåre Korneliussen (1916-1980) og Eivind Warlo (1913-1972), musikere og komponister med henholdsvis trekkspill og fiolin som instrumenter, har laget mye musikk med direkte tilknytning til marka. Kåre Korneliussen hadde hytte ved Åletjern og tilbragte mye av tiden i skog og mark. Med titler som «Kyrfjell» og «St. Hans-kveld på Hornevolden, er man vel ikke i tvil om inspirasjonskildene. Vi har også den stemningsfulle komposisjonen «Eikeren og Stranda» med musikk av Arne O. Ramberg og tekst av Hans A. Vindsvold, begge innfødte eikværinger. Og vi tar med et par strofer:

Se Eikern hvor herlig den blåner bak åser og fjelle innlukt.
Av utstyr den ingenting låner, den har både øyer og bukt.
Som sølvfugler bølgene svømmer og synger sitt brusende vell.
I kveldglans og ro Eikern drømmer og speiler sin strand imot fjell.

På fjellets høyt kneisende panne deg møter en verden så blidt,
og gårder og blånende vanne du ser i en skjønn «koloritt».
Der blir du en altets innvåner, når stillheten taler en kveld,
og livet får fredfulle toner som solrøykens slør over fjell.

Navngjetne komponister fra distriktet, som f. eks. Johan Halvorsen, Per Steenberg og Kristian Wendelborg, med sine mer klassiske verker og kirkemusikk, er neppe inspirert på samme måte. Inntrykk og opplevelser fra nærmiljøet er vel imidlertid alltid med på å danne en forståelseshorisont og en «formende» bakgrunn for skapende kunstnere, enten det dreier seg om å skrive, male eller komponere. Vi er utrolig heldige som har slike ressurser som marka med dens rikdommer og inspirasjonskilder å øse av.

Kilder:
Borge, Lillemor: Foredrag om Kai Fjell, 1996.
DOT årbok 1972.
Engerud, Ingrid: Eivind Warlo. I «Eikerminne», 1986.
Grønoset, Dagfinn: Kunst mellom bark og ved. I «Nye Illustrert», nr. 26, 1970.
Nedberg, Anne Lise: Herman Wildenvey : et hundreårsminne. I «Eikerminne», 1985.
Nedberg, Anne Lise: Kåre Korneliussen. I «Eikerminne», 1985.
Nedberg, Anne Lise: Marisko-drakten. I «Eikerminne», 1991.
Nedberg, Anne Lise: Olaf Korsgaard : dikter og samfunnskritiker. I «Eikerminne», 1987.
Rømcke, Sara: Hvordan Fiskumsangen ble til. I «Eikerminne», 1950.
Muntlige kilder: Thorbjørn Andersen, Lillemor Borge, Anders Bye, Knut Dahl, Kåre Vidar,Pedersen,
Thore Tollefsen, Kjell Erik Vindtorn, Barbara Vogler og Turid Wold.