Gårdsdrift i gamle dager på Ytterkollen
Av Hilda Thorsby.
Tilrettelagt av Anne Gallefos Wollertsen.
08.03.2004

Agnes Holm på Bratlie-gården på Ytterkollen ca. 1920. Mannen Erik arbeida i gruvene på Konnerud. Foto fra Charles Holm (Hilda Torsby).

Kaffepause i slåttonna på Stensmyren. Kjørekaren er Kristian Stensmyren, og de andre er Harald og Marie Stensmyren og Magnhild Pedersen, f. Grøterud. Foto fra Hilda Torsby.

Høyonn på Ulverud i Solbergelva i 1935. Arvid Haga, som har gitt fotoet, ved hesten.

Skuronn på Stensmyren ca 1940. Fra venstre Harald Stensmyren, Kjell Ole Stensmyren og Åge Simensen. Foto fra Gry Stensmyren.

Mobilt treskeverk på Stensmyren, ca 1947. Foto fra Randi Stensmyren.

Slakting før jul i Hattenveien 13 i Mjøndalen. Foto fra Åse Krog.
Den eldste bebyggelsen på Ytterkollen som ennå står, er nok fra perioden 1712 – 1897. De fleste bygningene er restaurert, noen i sin gamle stil. Det er veldig viktig å bevare det beste fra vår gamle kulturarv for nyere slekter.
Driftsbygningene er nok av nyere dato.
De gamle fjøsa hadde trebåser, en for hver ku.
Dyra fikk mat og vann fra sørpebøtta i hver bås.
Tidligere ble det drevet 4 – 5 års skiftebruk på gårdene. Det vil si åker et par år, siste året isådd grassfrø, timotei og alsike eller rødkløver. Første året med grass var det nyeikre, den var ofte dårlig med mye ugrass. Andre og tredje året var enga jevnt bra.
Sandjorda ble mye brukt til potetdyrking, år etter år på samme sted. Sortene var Rosen og Magnebonum. Grønnsaker ble tidligere stort sett bare dyrka til eget bruk, slik som kål og gulrøtter.
Omkring 1890 begynte man å dyrke for salg. De aller første grønnsakene kom visst fra Narverud gård. Omkring 1900 ble det dyrka grønnsaker for salg på Stensmyren, også. Kål, røde og hvite gulrøtter, persille, selleri og purre og kålrabi, eller kålrot som den også kalles. Dessuten gresskar, timian, salvie og sjallottløk.
Det var ingen sykdom på grønnsakene den gangen, men jordloppa kunne være lei mot kål, turnips og kålrabi. Krusesjuka kom ikke før i 1930. Frukttrærne ble heller ikke sprøyta den gange. Kristian Stensmyren likte best å luke løken da han var smågutt, for det var lettest.
Potetene krevde også arbeid. Mann med hest foran plauen pløyde opp fårene eller rennene, og en og en potet ble satt ned i renna for hånd med en viss avstand. Det var ofte skoleungdom som hadde den jobben. Man gikk bare på skolen annenhver dag, den gangen. To stykker gikk med et flisefat mellom seg og la gjødsel i annenhver rand etterpå. Om høsten var det å gå med grev og ta opp potetene for hånd, siden ble det mye enklere da potetopptagermaskinen kom.
Kunstgjødsla gjorde også sitt inntog, men mange var skeptiske til dette nymotens pulveret. «Nå kan en vel ta det med i jakkelomma og få igjen avlinga i vestelomma», sa Nils «svenske».
Slåmaskina gjorde store forandringer da den kom, selvavleggeren, også. I 1898 kom slåmaskin til Stensmyra. Det var stor eng det året, og en kunne så vidt skimte øvre delen av bogtre på hesten når en sto nede på veien og fulgte slåtten. Løene ble for små. De fikk 55 store lass den gangen, i 1927 bare 11 små lass på samme arealet.
Gjødselen til alt gårdsbruk var naturgjødsel fra gårdens dyr og mennesker. Det ble også kjørt adskillige lass fra utedoene eller «møkkakasta», som det ble sagt. En som hadde særlig lang fartstid i dette yrket fikk tilnavnet Møkkakongen. Det kjentes godt på lukta når han kom inn for å få seg mat! Om vinteren kunne det være en kald fornøyelse å sitte på møkkabriggen med full last fra Drammen. Jeg husker fra min barndom at en av kjørerne sang «Når stormen raser over hav og land, han sitt på briggen, norske møkkamann»!
Så var det skuronn. Mange åkre ble skåret for hånd med sjuru, og etter en viss pris på målet. Ingen slo Karen Tipp i dette arbeidet. Hun var på åkeren i grålysninga med en svær sotete kaffekjele og krittpipe. Ingen klager på godt mål, uten «skurkjerringene», ble det sagt.
Onnehjelp hørte med på gårdene. Kornet ble for det meste dratt på staur og tørket, siden kjørt inn i låven og tresket utover vinteren. Såkornet ble også renset.
Før slåmaskina kom, gikk mannfolka føre med ljåen og slo graset. Jentene gikk etter med riva og rakte. I godvær ble høyet tørka på bakken, ellers på hesje. Tørt høy ble lesset på høyvogn. Å tråkke høylass var en kunst, og når alt var vel i hus, var det stor stas for oss ungene å få hoppe i høyet!
Diverse priser :
År 1905: Å sko en hest kosta 25 øre. I 1918 kosta det 5 kroner. 1 kg havre kosta i 1905 14 øre, gulrøtter kosta 10 øre bunten og 6 brød kr. 1,-. Ei tjenestejente hadde ca 10 kroner pr. måned, og en tjenestegutt ca 20 kroner. Tilfeldig hjelp fikk 2 kroner dagen + kosten.
År 1907: En ny langslede kosta 19 kroner, 1 tønne pteter kr. 4,25.
År 1908: To okser kosta kr. 150,-, og Buskerud Blad kr. 1,20. I 1919 kosta bladet kr. 5,-. Lønna på steinbruddet var i 1908 kr. 4,- til 4,70 pr. dag.
År 1914: I Oslo kosta middag på Dampkjøkkenet 45 øre, og melk kosta 20 øre literen. Margarin kosta 1 krone til 1,20 pr. kg. Brød og kaker kosta om lag 20 øre, og det fantes 7-øres kaker. 1 snes (20) egg kosta 1,20 kr. Trikken kosta 10 øre, og togbillett DRammen – Oslo kr. 2,75. Et par kalosjer kosta kr. 4,-. Ukelønna var ca 15 – 20 kroner.