Print Friendly, PDF & Email

GENSERKLUBBENE I MJØNDALEN

Av: Arve Somdahl

18.09.2003

Tradisjonen med genserklubbene varte helt opp til 1960-åra da den nye generasjon vokste opp. Her er medlemmer av “I.L. Sport” samlet ved MIF-hytta i 1958. Bak fra v.: Olaf Sandbekk, Øivind Johannessen, Walther Rygh, Kåre Nilsen, Rolf Gundersen, Thorleif Pettersen. Foran fra v.: Frank Bratlie, Kristian Olsen. Barna er Liv Hanna Bratlie, Ole Kristian Olsen, Finnbjørn Bratlie og Ellen Olsen.

Fra slutten av 1920-tallet dukket det opp et spesielt fenomen i Mjøndalen, nemlig dannelsen av lokale idrettsklubber innen hovedforeningen. Kanskje var det arbeidsløshet og dårlige tider som fikk ungdommene til styrke kameratskapet og samholdet i disse “genserklubbene” som ble kalt. De fikk navn som I.L Stjernen ( Stjernelaget), Sport, Glimt, Gnist og Sprint. Det er verdt å merke seg at disse foreningene var strengt organisert med egne lover, holdt generalforsamlinger, med tilhørende årsrapporter og regnskap, og som nevnt, egne v-gensere i to farger. Disse klubbene holdt lenge på eksklusiviteten ved å sette en øvre grense for medlemstallet, for eksempel 25.Så det var ikke bare å melde seg inn, nei. Her måtte sterke anbefalinger til før et nytt medlem ble funnet verdig. Den første og mest eksklusive klubben, nærmest for et slags Rotary å regne, var I.L Stjernen som sågar hadde en egen sølibatparagraf. Den truet med eksklusjon og vanære til den som gikk hen og gifta seg. Men etter hvert som naturen og alderen krevde sitt, ble lovverket betydelig liberalisert. Av kjente navn på I.L Stjernen finner vi blant andre Jørgen Hval, Erik Pedersen, Trygve “Trusj” Halvorsen, Erling Andersen ( senere ordfører) og MIFs mangeårige ildsjel og formann, Daniel Jensen. “Glimt” besto av guttene fra Korvaldveien og ble kalt “ovaforbøringer” med brødrene Thorleif og Olaf Olsen og Frank Andresen i spissen.

“Gnist” stilte i sine grønne gensere med rød bord og kunne skilte med navn som Arthur Simensen, Andreas Johnsen, Nils Larsen Gommerud, Roald Amundsen, Anders Tangerud og Alf “Jordfreser’n” Svendsrud. “Sprint” var siste skuddet på stammen og ble dannet i 1936-37 av ungdommer som det ikke var plass til i de andre kubbene, men klubben gikk inn da krigen kom, og en del av medlemmene gikk inn i “Sport” og “Gnist”

Fotball-turneringer, skistafetter og fest på lokalet.
Til tross for masse humor og atskillig selvironi, var det likevel dødsens alvor hver gang klubbene møttes til de årlige cup-oppgjørene på Mjøndalen Gamle Grus. Det ble harde bataljer og mye prestisje som sto på spill. Her møttes naboer og venner som innbitte motstandere, og bror mot bror i beinharde taklinger. Nei, i disse “landskampene” var blodet som fløt aldri tjukkere enn vann, for søskenkjærligheten måte vike når klubbens ære sto på spill. Særlig berømt ble en omkamp i finalen mellom Stjernelaget og “Sport” Siden mørket hadde stanset den første kampen, som måtte blåses av før full tid, ble det innlevert en skriftlig protest av Stjernelaget. Protesten ble godtatt, og altså omkamp, men til liten nytte for Stjernens sterke mannskap, siden de måtte se seg slått av “Sport” i omkampen. Det var opplagt en lokal sensasjon, siden Stjernelaget fortjente sitt navn og kunne skilte med nybakte norgesmestre som Jørgen Hval, Hans Andersen og Trusj Halvorsen i lagoppstillingen. De mest fremtredende på “Sport” var Oddmund Andersen ( bror til Hans) Øyvind Høibakk og Rolf Gundersen.

På vinterstid var det folkefest og stor jubel da genserklubbene møttes til dramatiske stafetter i ei rundløype i området rundt MIF-hytta. Alvoret i situasjonen viste seg blant annet ved at “Sport” leide seg inn i nærheten og lå i hardtrening fram til vinterens vakreste eventyr. Stjernelaget på sin side leide sidebygningen på Viksetra til sine weekend-samlinger. Her måtte intet overlates til tilfeldighetene! Hvorvidt Glimt ( Korvaldveien) drev det så langt, er ikke kjent. Kanskje trengte de ingen spesielle forberedelser, siden det er dokumentert fra nøytralt hold at denne klubben med brødreparet Thorleif og Olaf Olsen, Frank Andresen og Harald Holth i spissen, var bortimot utilnærmelige i sporet. Det var forresten en selvfølge at familiene stilte opp som klubbpatrioter og heiagjeng for sine favoritter i fargerike gensere. I de beste årene kunne det være svart av tilskuere langs løypene. Sulten og tørst behøvde ingen bli heller, siden det var sleiverter, rundstykker, kaffe og saft og få kjøpt. Inntektene gikk til arrangerende klubb. Senere var det premieutdeling og dansefest på Mjøndærshuset med opptil tusen deltagere. Det var nok ikke få som stilte opp med press i buksene, og med nyvaska klubbgenser utenpå finskjorta.