Herman Wildenvey om Mjøndalsbrua og krigen med folk fra den andre sida

(bilag til «Mjøndalen bru 1912-2012»)

Tekst: Ole Hammerborg/Frode Caspersen
Foto: Frode Caspersen

Mjøndalsbrua, eller i dette tilfellet, mangelen på ei bru, gikk heller ikke Herman Wildenvey forbi. Rundt forrige århundreskifte var H W medarbeider i et blad til inntekt for et folkebad på N Eiker. Bladet kom ut med et nr. Her skriver han: ”Der tales om en bro over elven, en luftbro, saaledes benævnt fordi den udelukkende ligger i luften eller i et hvert fald et godt stykke ude i det blaa» (Om Mjøndalen).
I en artikkel som heter ”smaapluk” og som omhandler Krokstadelva skriver H W.:

”Folk sukker efter en bro, men som før nævnt er den endnu bare et Fantom, og begge sider av elven synes at sukke omkap efter broen, i sandhed en sukkenes bro om ikke i den sædvanlige betydning. Bliver nu badet til virkelighed vil broen blive endnu heftigere eftersukket. Men det ser vist ikke anderledes ud  end at robaadene, sundmanden og Per Henriksen samt en natmand fra galogefabrikken faar ro folk frem og tilbage, selv om det var selve Susanna som skulle i badet”.

I boka «En lykkelig tid»(1940), som inneholder erindringer fra en reise med dampbåten «Snap» fra Drammen til Solbergelva gjort i 1910, finner vi også en omtale av den sterkt etterlengtede brua.

Regnbue på elven

”Det skulle bli bro over elven – med tiden. De gjorde et eller annet i herredsstyret, det var gang i saken, og jeg ønsket jeg visste hvad herredstyret var for noe, og hvem som satt der. Men jeg fikk ikke vite det. Det samme kunde det være, bare de arbeidet for noe så nyttig som en bro…

Den burde henge som en fin stålknipling over elven, vakker og sterk samtidig, inspirert av regnbuen, som gang på gang liksom gjorde et utkast til den, når den slynget sin farvebue over elveløpet. I Bivrostbroenes* billede burde den skapes… Det vilde bli slutt på slagsmålene mellem Hattenguttene og Krokstadelvingene aldeles, når det blev bro. De vilde møte hverandre og gå på broen om kveldene, på brua om kvellane med jentene sine…”

(*Bivrost eller Bifrost er i norrøn mytologi ei bru (regnbuen) som går fra menneskeheimen Midgard til gudeheimen Åsgard. (Kilde: Wikipedia)

Til en venn på Eker

Diktet har tilsammen 15 vers, og i vers elleve omtales «krigen mellom folkene fra andre sia». Her gjengis kun vers en og elleve. Starter du avspillingen, hører du Wildenvey lese vers elleve. (Dårlig lydkvalitet!)

Venn fra vår barndoms bortblånede år,
husker du godt, selv om årene går?
Husker du leken i la og på låve
hvor vi hadde større bestyr enn å sove?
     Ja, hør en gang,
     la oss ta en sang
og korte en kveld som er litt for lang!

Husker du også han Otto Lurk,
en blanding av gresskar, melon og agurk!
Og husker du elven og Pipersmia
og krigen med folk fra den andre sia?
     Det va’ke som nu,
     det var ingen bru,
og vi måtte slenge dem over, må tru!

 

Her på Åseplassen bodde Wildenveys barndomsvenn Kristian Andreassen Nyseter.

Vennen på Eker som Wildenvey har dedikert dette diktet til, var Kristian Andreassen Nyseter (1884-1927) som kom fra Nyseter som ligger ca. på delet mellom Nedre Eiker og Hof. Familien bosatte seg på Åseplassen (1889?). I biografien «Vingehesten og verden», beskriver Wildenvey det slik:

”Det var nesten ingen gutter i nabolaget… -Så var det at det kom nye folk til Åseplassen, de kom over fjellet fra nabobygden den høsten, og de hadde en gutt som hette Kristian. Jeg ble meget fort venner med Kristian, han var sterk og lærte meg å ta ordentlig ryggtak, men han tok meg bestandig i det. Vi skulle begynne på skolen sammen.”

«Siljuelv» -april 2009

«Ellers kaltes husklyngen rundt omkring for Hatten, et rart navn. Her bodde Trond til jordmora og flere av guttene på skolen, Kristian Piper, – og sønn til banevokteren Johan Banemann. De tygget skrå og snakket aldri om annet enn juling og jenter, og de var eitrende sinte og bante og svor, når det kom gutter fra den andre siden av elven over til Hatten. Sundstedet var like ved, og de som kom over med sundmannen fikk så vidt gå i fred, men kom de i egne båter og la til ute ved munningen av Siljuelv, så ble det krig.
Guttene fra den andre siden, Krokstadelvingene, kunne komme listende opp bakken fra Siljuelv med stein i hendene bak på ryggen – og guttene fra Hatten lå gjemt under Siljutaket. De hadde spyd av lange spilrer som de hadde fått fatt i på sagene, og ruset på de som en hær. Når Krokstadelvingene flyktet ut i båtene sine, sto Hattenguttene og skrek etter dem, at det var best de rodde, ellers ble de slengt over til den andre sia! Kom noen fra Hatten eller i det hele tatt fra Mjøndalen over til Krokstadelva, fikk de samme mottagelse.

Meg kalte de skaubøring, og de gikk ofte etter meg for å egle, men etter at jeg hadde deltatt i et slag på Siljuelv og av vanvare hadde råkt en gutt av fienden mellom øynene med en spilr, fikk jeg være i fred, da hørte jeg betydelig mer til gjengen deres”.