Herman Wildenveys dikt om hytta og den hengte mannen

09.05.2005

I 1935 utkom diktsamlingen “Stjernenes Speil” av Herman Wildenvey. Et av diktene i denne samlingen er “En regel”. Det er Gisle Winger som har æren for at den artige historien bak diktet er blitt bevart. Historien, som ble presentert i “Langs Lågen” i 1983, gjengis her i sin helhet.
Drammens og Oplands Turistforening har trykket diktet til sitt bryst. Alle som besøker foreningens kontor på Åssiden vil nemlig finne hele diktet vakkert skrevet i nydelig kaligrafi opphengt på veggen i glass og ramme! (Bildet).

          
 En regel

Forstmester Røkkum gikk tur over fjellet
med vennen Herr Wiegand. De startet ved gry
og vandret til dagen begynte å helle.
Da fant de en hytte til nattely.

 

“Det er regel”, sa Røkkum, “en hytte skal være
slik når en går, som den var da en kom”.
“Ja, det er det første en skogsmann bør lære”,
sa Wiegand og så seg bekreftende om.

Nu hadde de tenkt å la maten smake
og ta seg en klunkom av livets vann.
Så ruslet de inn. Men se der! Under taket
hang en stille og stendau mann.

Tja – de var sultne og hugne på drammen,
og blås i en dauing. De skar ham ned
og satte ham stille og pent på trammen
utenfor – hvorpå de spiste i fred.

Etterpå fant de hver sin køye
og sovnet som de mødige gjør.
Da morgenen kom vilde begge nøye
påse at alt var fullstendig som før.

De slukket på grua og lukket og stengte
efterat frokost var inntatt med dram.
Men ute på trammen satt ennu den hengte,
og hva skulde guttene gjøre med ham?

“Hør”, hvisket Wiegand – “hjelp meg å bære,
vi henger ham opigjen – her er tom!”
“Ja”, svarte Røkkum, “for hytta skal være
slik når vi går, som den var da vi kom”.

Forstmester Røkkum i diktet er Jon Røkkum, som var skogsforvalter for Kongsberg Sølvverks skoger fra 1908 til 1945. “Herr Wiegand” er Røkkums følgesvenn på utallige jaktturer, Daniel Wigant, som hadde sitt virke i Den Kongelige Mynt på Kongsberg.
Men Wildenvey har gjort bruk av det en kaller dikterisk frihet når han gjør Røkkum og Wigant til hovedpersoner
i diktet. Historien er nemlig gammel, og ble fortalt blant sølvverksfolk lenge før Røkkum kom til Kongsberg. Den første som fortalte historien der, skal være en formann ved navn Andreas Pettersen. Å dømme etter ordbruken når det ble hermet etter ham, var han innflytter og hadde vel historien fra heimstedet sitt.
Wildenvey var ofte på Kongsberg, hvor han hadde både slektninger og venner. Hans mor bodde lenge i denne byen, og han hadde også andre av sin slekt der. En av hans venner var nettopp skogsforvalter Røkkum. Det er nok Wigant som er Wildenveys kilde når det gjelder motivet til diktet. Han var av gammel bergmannsslekt. Han har vel fortalt historien til Røkkum, som igjen har fortalt den til dikteren. Men det kan også hende at Wildenvey på ett av sine besøk hos Røkkum kan ha truffet Wigant og fått historien direkte av ham.

Det blir fortalt at Wildenvey skrev diktet på en tur sammen med Røkkum og noen andre til en av Sølvverkets skogstuer på Meheia. Han skrev diktet om natten etter at de andre hadde gått til ro, og har så antagelig glemt hele diktet. En av Røkkums venner, justermester Edvard Eriksen, skal ha funnet det i en skuff da han en tid senere kom til hytta. Han sendte diktet til Wildenvey, og på den måten kom det altså med i diktsamlingen “Stjernenens Speil” i 1935.
Det er satt melodi til diktet, som blir sunget som vise. Historien er til og med blitt filmet av amatører på Kongsberg.

Kilde: Langs Lågen nr. 3 – 1983. Forfatter: Gisle Winger. Tegning: GREB