Med gamlegutta på tur til Holtefjellgruvene

I grensetraktene mellom Eiker og Nummedal

Tekst og foto: Bent Ek
04.11.2008

I flere år har en gjeng med pensjonister dratt ut på tur i skog og mark hver eneste onsdag. Noen ganger brukes dagen til dugnadsarbeid i skiløypetraseene, andre ganger er det tur til historiske steder. De kaller seg for «Gamlegutta på tur», og en onsdag i september 2008 ble Eiker Arkiv invitert med på tur til Holtefjellgruvene.

Arne Enger var med som kjentmann og viste veien til dette gruveområdet, som ligger et godt stykke utenfor allfarvei. Han hadde fått tillatelse av grunneieren til å bruke den private veien fra Nyseterveien opp til det gedigne «jaktslottet» som ligger oppe på Holtefjellplatået. Dermed hadde vi bare en drøy halvtimes gange i lett terreng fram til gruvene.

Vi kjørte bil helt inn til «Augustssons jaktslott», slik at vi slapp å gå den bratte stigningen opp til Holtefjellplatået.

Fra jaktslottet var det en drøy halvtimes gange via Trehørningen og Huldreskuten til Holtefjellgruvene.

Stollåpningen. Her rant vannet ut, men den oppmurte vannrenna blitt fylt opp med stein og jord gjennom 200 år, så nå står en fort til vann i livet hvis en går inn i stollen fra denne kanten.

Store steinmengder er hogget løs fra fjellet. Den verdiløse steinen uten sølvinnhold ble lagt opp i store «berghaller».

På vei ned i Holtefjellgruva

Fra slutten av 1760-tallet drev Kongsberg Sølvverk aktiv skjerping på Holtefjell, og gruvene ved Trehørningen ble tatt opp i 1771. De var i drift i ti år, men utgiftene ble etter hvert større enn inntektene, og Sølvverket bestemte seg for å innstille driften. Andre steder på Holtefjell ble det imidlertid utvunnet sølv helt fram til 1800. Den søvholdige malmen ble fraktet til pukkverket ved Skarragruvene og knust der, slik at sølvet kunne vaskes ut. Deretter ble det sendt til smeltehytta på Kongsberg.

Denne gruvedriften flere mil fra Kongsberg var siste fase i en utvikling som hadde pågått gjennom hele 1700-tallet. Sølvforekomstene ved Kongsberg var blitt mer kostbare å utnytte etter hvert som gruvene ble dypere, og ledelsen ved bergverket håpet å finne nye forekomster som kunne være mer lønnsomme. Flere steder på Eiker ble det satt i gang gruvedrift – i Lurdalen, på Grasåsen, ved Skarragruvene og til slutt oppe på selve Holtefjell.

En årsak til dette kan ha vært gmle sagn som fortalte om gruvedrift på Holtefjell «i eldgamle tider». Ifølge sagnet skulle bøndene i Bingen ha drevet gruver her og funnet så mye sølv at de kunne sko hestene sine med hesteko av sølv. «Kalven ligger på Kongsberg, men kua er på Holtefjell», sa et gammelt ordtak. Men Sølvverket greide aldri å finne de gjemte skattene som sagnet fortalte om.

Gruvesjakta sett fra bunnen.

Flere steder i fjellet er det tydelig spor etter borene som ble slått inn i fjellet i forbindelse med kruttsprengingen

Stollen ble drevet inn med fyrsetting, og det er en metode som gir fine og glatte vegger.

På 1770-tallet ble det tatt opp skjerp mange steder på Holtefjell. I området ved Trehørningen finnes det to mindre skjerp i tillegg til selve Holtefjellgruva. Det er også rester av murer etter flere hus, og store berghaller med stein som er heist opp av gruvene.

Hovedgruva er nærmere 30 meter dyp, men gruvesjakta er ganske slak, slik at det er enkelt å komme ned i bunnen. Derfra er det drevet inn en vannrett stoll ved hjelp av «fyrsetting». Det ble satt fyr på store mengder setteved, og varmen gjorde at fjellet sprakk og var enkelt å hogge løs. Resultatet var en vannrett gang med fine, glatte vegger.

Hensikten med dette arbeidskrevende prosjektet var først og fremst å drenere vekke vannet, slik at det var mulig å arbeide i den sølvførende gruvesjakta. Samtidig håpet en selvsagt å treffe på nye sølvårer, men disse forhåpningene slo tydeligvis ikke til. I stollen er den ingen spor etter ganger der en har funnet sølv.

Den mislykkede gruvedriften på Holtefjell var en medvirkende årsak til at Kongsberg Sølvverk ble lagt ned i 1805. Men over 200 år seinere kan både «gamlegutta» og andre glede seg over å besøke disse spennende kulturminnene i grensetraktene mellom Eiker og Nummedal.

Gamlegutta samlet ved inskripsjonen. Fra venstre Erik Østerud, Kristian Hannevig, kjentmann Arne Enger og Øystein Holmen.

Inskripsjonen i fjellet forteller at «VIS» og «THS» var her i året 1771.

Det er tydelig spor etter flere bygninger. Dette er kanskje murene etter et sjeidehus eller smia.

I tillegg til hovedgruva er det to mindre skjerp i dette området.

Høststemning ved Trehørningen.

På tilbakeveien ble det fyrt opp bål og servert grillede hamburgere og varm kaffe.