Hundre år med stemmerett for alle

DEMOKRATISKE RETTIGHETER, MEN IKKE FOR ALLE

Den norske Grunnloven som ble vedtatt på Eidsvoll i 1814 står det i §50: “Stemmeberettigede ere kun de Norske Borgere, som have fyldt 25 Aar, have været bosatte i Landet i 5 Aar…” Da Stortinget kom sammen fire år seinere, ble det foreslått at en for ordens skyld skulle presisere at ordet “borger” i denne sammenhengen faktisk betydde “mann”. Det fant en imidlertid ut at var unødvendig – alle måtte forstå at kvinner ikke kunne ha stemmerett, det var ikke nødvendig å skrive om loven, mente stortingsmennene.

Flere hadde likevel alt tenkt den utenkelige tanken at kvinner kunne ha politiske rettigheter. I USA argumenterte Abigail Adams for kvinnelig stemmerett alt i 1776, og i 1790 utga franske Olympe de Gouze en erklæring om kvinnes rettigheter, der stemmerett var ett av kravene. To år seinere skapte Mary Wollstonecraft debatt i Storbritannia, da hun forslo å gi britiske kvinner stemmerett. I praksis var det imidlertid bare et par amerikanske delstater, der det nesten bare bodde menn, som ga stemmerett til kvinnene ved lokalvalg.

I vårt land dukket et forslag om kvinnelig stemmerett opp i forbindelse med at det lokale selvstyret ble innført på 1830-tallet. I 1833 gikk Stortinget faktisk inn for en valgordning som ga enker og ugifte kvinner med egen formue stemmerett ved kommunevalgene. Men da denne paragrafen falt ut da den endelige loven skulle vedtas fire år seinere.

Heller ikke alle menn hadde stemmerett, verken ved kommunevalg eller stortingsvalg. Da måtte en enten eie jord, drive forretningsvirksomhet eller være embetsmann. I en landkommune som Eiker hadde ikke husmenn og jordløse arbeidere stemmerett. Men det hadde heller ikke voksne odelsgutter som ventet på å overta farens gård, og en forhenværende gårdbruker som hadde overlatt gården til neste generasjon, mistet stemmeretten. I 1814 var det bare rundt 40% av alle voksne menn som hadde stemmerett, og andelen sank utover på 1800-tallet, fordi befolkningen økte og tallet på husmenn og arbeidere vokste raskere enn tallet på dem som eide jord.

Denne innskrenkede stemmeretten ble forsvart med at Stortinget hadde den bevilgende myndighet i landet, og det derfor skulle velges av dem som bidro til statskassen gjennom å betale skatt. Den eneste formen for direkte beskatning på denne tida var eiendomsskatt, og derfor mente mange at det var rimelig at bare de som betalte slik skatt fikk delta ved valgene.

Mange argumenter kunne brukes mot dette synet. På et gårdsbruk var kvinner like viktig arbeidskraft som menn, og tjenestefolkene bidro også i høyeste grad til å skape det produktet som det ble betalt skatt av, selv om det formelt var gårdbrukeren – mannen på gården – som var den skattepliktige. Dessuten bidro alle til statskassen gjennom den indirekte beskatningen, i form av toll og avgifter på alle slags varer. Et tredje argument var at Stortinget ikke bare stelte med pengesaker, det var også den lovgivende forsamlingen i landet. Og lovene gjaldt alle – enten de betalte skatt eller ikke.

Utover på 1800-tallet vokste det derfor fram en opposisjon, både i Norge og andre land, som krevde utvidelse av stemmeretten.

THRANITTER OG MYRMENN

Først i 1848, i kjølvannet av den franske februarrevolusjonen, kom den første store debatten om allmenn stemmerett for norske menn. Blant dem om gikk i spissen for dette kravet var Marcus Thrane, redaktør for «Arbeiderforeningernes Blad» i Drammen. Han hadde mange tilhengere på Eiker, og både i Hokksund, Vestfossen og Skotselv ble det stiftet Arbeiderforeninger. Blant de viktigste kravene til denne bevegelsen var lavere tollsatser, bedre skolevesen, allmenn verneplikt og allmenn stemmerett for menn. Dette syntes regjeringen var så skremmende at foreningene ble forbudt. Marcus Thrane havnet i fengsel og hele bevegelsen gikk i oppløsning.

Etter at Thrane-bevegelsen hadde mislykkes, gikk det enda et par tiår før utvidelse av stemmeretten for alvor kom på dagsorden igjen. På 1870-tallet ble dette en kampsak for radikale både i by og bygd. På landsplan sto blant annet dikteren Bjørnstjerne Bjørnson og stortingsmannen Viggo Ullman i spissen. De var flere ganger på Eiker for å holde politiske foredrag, og de hadde både tilhengere og motstandere her. Blant de viktigste tilhengerne var lærer Lars Gran, som hadde startet en ny arbeiderforening, og den unge gårdbrukeren Ivar Hauge, som fulgte Bjørnson på hans politiske turneer.

I kommunestyresalen var Ole N. Fossum anfører for de radikale. Han var også leder for Ekers Skytterlag, som hadde erklært at de var villige til å bruke våpenmakt for å felle regjeringen, dersom den førte en politikk som gikk på tvers av stortingets mening. Fra 1888 til 1896 var han ordfører i Øvre Eiker – kanskje den mest radikale ordfører kommunen har hatt.

Også på landsplan fikk de radikale økt innflytelse. I 1884 ble stemmeretten for menn utvidet, men fortsatt var det bare menn med en viss inntekt som fikk stemme. Året etter ble Kvinnestemmerettsforeningen stiftet, med Gina Krogh og Anna Rogstad i spissen. De stilte seg bak kravet om allmenn stemmerett for begge kjønn – menn og kvinner skulle ha de samme politiske rettighetene både ved stortingsvalg og lokalvalg.

Samtidig ville andre deler av kvinnebevegelsen nøye seg med at bare kvinner med egen formue fikk stemmerett. De mannlige politikerne var på sin side mest opptatt av at alle menn skulle få stemmerett. De argumenterte med at det var meningsløst at stemmeretten skulle være avhengig av om en mann eide et stykke jord eller ikke, og de demonstrerte mot dette ved å dele opp verdiløse jordeiendommer – gjerne myrer – i tomter som var akkurat store nok til å at det ga eieren stemmerett. Motstanderne mente at dette var å jukse seg til stemmerett, og de kalte eierne av disse småstykkene for «myrmenn».

På Eiker var det «myrmannstomter» både på Loesmoen ved Hokksund og i Knivedalen ved Skotselv. Ved stortingsvalget i 1894 – også kalt «myrmannsvalget» – kom Eiker i fokus. Høyesterett kom nemlig til at reglene ikke var blitt fulgt når myrmennene fikk lov til å stemme, og dermed endte det med omvalg i hele Buskerud. På sikt førte likevel taktikken fram, for i 1898 vedtok Stortinget stemmerett for alle menn over 25 år – bare de som mottok fattigunderstøttelse ble unntatt.

KVINNENE KREVER STEMMERETT

Kampen for kvinnelig stemmerett, fortsatte men blant dem som ledet denne kampen var det uenighet om en burde gå skrittvis fram, eller om en skulle forlange at alle voksne kvinner fikk stemmerett straks. Kvinnestemmerettsforeningen sto for den forsiktige linjen, og den var den som i første omgang vant fram. I 1901 vedtok nemlig Stortinget at kvinner skulle få stemmerett ved kommunevalg, men bare de som hadde egen inntekt og formue. Kampen for full likestilling når det gjaldt stemmeretten ble først videre av Landsstemmerettsforeningen, som ble leder av Frederikke Marie Qvam.

En viktig milepæl på veien mot allmenn stemmerett, var det som skjedde i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905. Da fikk ikke kvinnene delta i den store folkeavstemningen, men isteden organiserte Landsstemmerettsforeningen en underskriftskampanje der nesten 280.000 kvinner skrev under på at de ville at unionen skulle oppløses. Det var et engasjement som gjorde inntrykk på alle, og selv blant mennene begynte motstanderne av kvinnelig stemmerett å komme i mindretall. I 1909 vedtok dermed stortingsmennene at kvinner også skulle få stemmerett ved stortingsvalg, men begrenset til dem som hadde inntekt og formue. Alt året etter fikk imidlertid kvinnene allmenn stemmeretten ved lokalvalg.

At kvinnene på Eiker også var politisk engasjerte, ser vi av den store underskriftskampanjen i 1905 – hele 1340 navnetrekk av kvinner fra Øvre Eiker finnes på disse listene. Fem år seinere, ved kommunevalget i 1910, ble to av dem også valgt inn i kommunestyret. Det var fru Mimmi Swensen og frøken Anna Klem, begge bosatt i Skotselv.

Mimmi Swensen, født i 1877, var datter av den kjente teologen Honoratus Halling, som hadde vært en av Marcus Thranes argeste motstandere. Som ung jente kom hun til Skotselv som guvernante for barna til disponenten ved Skotselv Cellulosefabrik. Hun ble gift med sognepresten, Johannes Swensen, og ble dermed prestefrue i Bakke. Hun markerte seg som litt av en kulturpersonlighet, som brevvekslet med biskop Berggrav og forfatteren Ole Rølvaag, og hun skrev også små fortellinger selv.  I 1911 ble hun valgt inn i herredsstyret på listen til Det Moderate Samlingspartiet, en sammenslutning av Høyre og den moderate delen av Venstre.

Anna Doreta Klem var født på Modum i 1868. Hun var 24 år gammel og ugift da hun flyttet til Skotselv sammen med foreldrene, som kjøpte en eiendom der. Den ble kjent under navnet «Klem-gården», og sammen med en yngre søster arvet Anna denne eiendommen. Om det politiske engasjementet hennes vet vi ikke så mye, men hun nå ha vært medlem av Bakke Arbeidersamfund, for i 1910 sto hun på foreningens liste ved kommunevalget. Dermed ble hun, sammen med Mimmi Swensen, første kvinnelige medlem av herredstyret på Øvre Eiker.

Da de to første kvinnene ble valgt inn i kommunestyret på Øvre Eiker, var det fortsatt bare et fåtall av kvinnene som hadde stemmerett ved stortingsvalg. Seieren i stemmerettskampen var imidlertid nær. I 1913 gikk alle partiene på Stortinget inn for å endre grunnloven slik at Norge ble den første selvstendige stat i hele verden der begge kjønn hadde lik stemmerett. §50 lød
nå: «Stemmeberettigede ere kun de Norske Borgere, Mænd og Kvinner, som have fyldt 25 Aar, have været boesatte i Landet i 5 Aar…» Dermed hadde alle voksne nordmenn fått stemmerett – nesten hundre år etter at landet fikk en demokratisk grunnlov.

KAMPEN FOR LIKESTILLING FORTSATTE

Selv om retten til å stemme var den samme, var det mange andre samfunnsområder der kjønnene ikke var likestilt. Ett viktig område var arbeidslivet, der det lenge ble godtatt at en kvinne bare tjente halvparten av det en mann i samme stilling gjorde. I tillegg hade typiske kvinneyrker langt lavere lønnsnivå enn typiske mannsyrker.

En av dem som gjorde en stor og viktig innsats for kvinners rettigheter i arbeidslivet, var Thina Thorleifsen, født og oppvokst i Stryken ved Hokksund. Faren var tømmerfløter, og hun vokste opp i enkle kår. 19 år gammel reiste hun til Drammen for å tjene til livets opphold som tjenestepike, og hennes første arbeidsgiver var dikteren Per Sivle. Deretter gikk ferden til Kristiania, der hun kom i tjeneste hos den kjente Arbeiderpartipolitikeren Kyrre Grepp.

I ettertid fortalte Thina Thorleifsen selv at disse to arbeidsgiverne bidro sterkt til å vekke et politisk engasjement hos henne. Hun var med og stiftet «Den kvindelige tjenerstands Forening», der hun selv var leder i mange år. På 1930-tallet var hun medlem av Oslos bystyre, og hun satt i Arbeiderpartiets sentralstyre i mer enn 30 år.

Kampen for likestilling i arbeidslivet ble imidlertid like lang og vanskelig som kampen for allmenn stemmerett. Først i 1961 ble partene i arbeidslivet enige om at «lik lønn for likt arbeid» skulle være et mål, og dette ble ikke lovfestet før med Likestillingsloven i 1979.

En annen eikværing som gikk i bresjen for kvinners rettigheter og muligheter for å delta i det offentlige liv, var Mina Markenrud fra Fiskum. Hun var datter av Johan Fredrik Bjerknes og Christiana Raaen, og hun vokste opp på gården Gunhildrud ved Eikeren. Hun ble gift med Nils Markenrud på nabogården Markenrud, der hun bodde fram til hun ble enke i 1911. Da ble hun regelrett kastet ut av stesønnen, fra Nils’ første ekteskap, som hadde odelsrett til gården.

Mina Markenrud syntes det var helt urimelig at en enke kunne kastes ut fra hjemmet på denne måten, og hun begynte å bearbeide jurister og stortingspolitikere. Det førte til at odelsloven i 1915 ble forandret slik at «andre odelsberettige kan ikke så lenge den lengstlevende ektefelle forblir ugift, drive denne fra gården». I juridiske kretser er denne paragrafen kjent som «Lex Markenrud».

Også på andre områder var Mina Markenrud en forgangskvinne. Det var hun som sto i spissen for å stifte Fiskum Sanitetsforening og barnehjemmet på Skarrud, og hun var en viktig økonomisk bidragsyter både til folkebadet på Fiskum og til gjenreisningen av Fiskum kirke etter brannen i 1940.

I tillegg til alt dette var hun aksjonær i familiebedriften Eker Dampsag & Høvleri og satt i styret der, noe som var ganske uvanlig for en kvinne den gangen. Da bedriften brant i 1931, var det flere av aksjonærene som ikke ønsket å bygge den opp igjen, på grunn av de dårlige tidene. Fru Markenrud skal ha vært en pådriver for gjenreisningen av sagbruket, som mer enn 80 år seinere fortsatt er en livskraftig bedrift.

Det kan også nevnes at Mina Markenrud også var en pioner som kvinnelig bilist. Bildet av henne er fra førerkortet, som hun tok i 1920, 57 år gammel. Dermed ble hun Eikers første kvinnelige bilfører.