Husmannsplassene på Holtet ved Eikern

«Månedens kulturminne» (August 2007)
Tekst og kart: Bent Ek
    Foto: Christian Erik Nordby
01.08.2007
   


   

Lengst sør i Eikerbygda, like ved fylkesgrensa mellom Buskerud og Vestfold, ligger tuftene etter to gamle boplasser. Det er restene etter husmannsplassene Nordre og Søndre Holtet. Her bodde det folk på siste halvdel av 1800-tallet og et lite stykke inn på 1900-tallet. Men denne øde skogsplassen hadde også vært bebodd i en fjern fortid. I tida rett før Svartedauden nådde folketallet nye høyder, slik det gjorde på slutten av 1800-tallet. På den tida var Holtet bebodd av en mann som het Lodin, som antagelig er 1300-tallets mest berømte eikværing.

Når den fattige Lodin på Holtet er blitt så kjent, skyldes det at han skrev under en kontrakt sommeren 1340 der han lovte å levere tømmer til kjøpmannen Ketil Audunssøn, som han skyldte penger. Dette er den eldste bevarte tømmerkontrakten i landet, det eldste håndfaste beviset på trelasthandel i Norge.

Lodin døde for gjelden var betalt, og enken hans, Joron, ble fradømt plassen . Eiendomsretten til Holtet ble gitt til naboen, Alf på Hakavik, fordi faren hans hadde kausjonert for Halle og blitt nødt til å betale det han skyldte Ketil Audunssøn.

Det er det siste vi hører om plassen Holtet på over 500 år. Den store pesten kom i 1349, og de som ikke døde, fant seg ledig jord i de sentrale delene av bygda. De idylliske skogene rundt Eikern ble liggende øde i flere hundre år.

Tømmerkontrakten fra 1340 er skrevet på pergament og er ett av klenodiene i Riksarkivets diplomsamling.

Øvre og Nedre Holtet ligger omtrent midtveis mellom Hakavik kraftstasjon og fylkesgrensa mot Vestfold. Kilde: Arne Thorkildsens boplassregistrering

Tuftene etter Øvre (søndre) Holtet er fortsatt godt synlige. FOTO: Christian Erik Nordby

Da Fossesholm-godset ble samlet rundt midten av 1500-tallet, var det nettopp tømmeret fra skogene langs Eikern som var grunnlaget for rikdommen. Sakte men sikkert begynte folk å bosette seg her igjen, men i første omgang på de større brukene, som Hakavika, Gislerud, Mastebogen, Grimnes, Martnerud og Sjulerud.

Oppsitterne på disse små gårdene var leilendinger under Fossesholm fram til august 1822, da hele godset ble solgt på tvangsauksjon og gikk i oppløsningen. På denne auksjonen kjøpte kjøpmann H. Backer ”søndre Deel af vestre Sides Skov”, det vil si alle gårdene sør for Gunhildrud, med omliggende skog. I årene som fulgte, skiftet denne eiendommen eier flere ganger, til den ble kjøpt av Mastebogen Skogselskap.

Flere husmenn slo seg også ned i området etter hvert, på plasser som Holtungen, Geiteryggen og Røykås. Ute på Holtet er det imidlertid ingen spor etter bosetning før etter midten av 1800-tallet. I 1865 hadde imidlertid ekteparet Thomas Ottersen og Aase Arnesdatter slått seg ned på Øvre Holtet, og datteren Oline Marie bodde også hos foreldrene. Kanskje var det dem som ryddet plassen igjen, 500 år etter Halle og Jorons tid.

Thomas Ottersen var født i 1825 og var sønn av Otter Tostensen og Oline Larsdatter, som bodde på Østerudeie på motsatt side av Eikern. Etter at Oline var død, giftet Otter seg med Marthe Andersdatter og fikk en sønn til, Anders, som i 1865 bodde på Hamretangen. Ti år seinere hadde imidlertid han også flyttet over på sørsiden av Eikern og bosatt seg på Nedre Holtet sammen med hustruen, Goro Marie Haakonsdatter. I 1875 bodde altså de to halvbrødrene på hver sin Holtet-plass. Anders var tjærebrenner, mens Thomas arbeidet som fyrbøter ved ei dampsag i Skoger. Antagelig var han ukependler.

Dette er første gang vi hører om to plasser med dette navnet. Hvor middelalderplassen Holtet lå, blir egentlig bare en gjetning, men mest sannsynlig lå den et lite stykke oppe i lia, der Thomas Ottersen bosatte seg på midten av 1800-tallet. Nedre Holtet, der broren Anders slo seg ned, lå nesten helt nede ved vannet.

 I 1891 bodde fortsatt de to halvbrødrene på hver sin plass, men Thomas hadde da giftet seg på nytt, med Marthe Eriksdatter fra Skoger. Ingen av barna bodde hjemme lenger. På dette tidspunktet livnærte begge brødrene seg som tømmerhoggere.

Lensmannens register over dødsfall viser at Goro Marie Haakonsdatter døde i 1894, mens Anders Ottersen Tangen døde i 1900 (han beholdt altså Tangen som etternavn, etter hjemstedet Hamretangen).  Ingen ser ut til å ha overtatt Nedre Holtet etter dem, for i folketellingen 1900 er det bare Thomas Ottersen og Marthe Kirstine Eriksdatter som bor på Holtet. Thomas oppga da skomaker som yrke, mens Marthe drev med «husgjerning og kreaturstel».

Thomas Ottersen Holthe er registrert som død i 1913. Marte Kirstine har jeg ikke greid å finne i døsfallsmeldingene fra Eiker. Kanskje hun flyttet tilbake til Skoger som enke og døde der, eller hun kan ha bosatt seg hos ett av barna. Det er heller ikke klart om ekteparet bodde på Holtet helt til de døde eller om noen andre bodde der etter dem, men mest sannsynlig var nok dette de siste som bodde på plassen.

Historien om Holtet passer ganske godt inn i det vi vet om husmannsvesenet på Eiker på 1800-tallet: Rask folkevekst gjorde at mange nye plasser ble ryddet i utkantstrøkene i tiårene rundt midten av 1800-tallet, da industriveksten enda ikke var sterk nok til å gi tilstrekkelig med arbeidsplasser og før utvandringen til Amerika kom i gang for fullt. Eneste mulighet for å overleve var å rydde en liten og fattigslig husmannsplass.

Mot slutten av århundret ga industrivekst og emigrasjon nye muligheter for ungdommen, som ikke var interessert i å overta så marginale boplasser som Øvre og Nedre Holtet. Dermed døde bosetningen ut etter et par generasjoner. Hundre år seinere er det altså bare grunnmurene som viser at det en gang har bodd folk her.