Isskjæring og fiskelykke på elva i 1920-årene

Intervju ved Bengt Arne Røyne i 1979-80.
Tilrettelagt av Einar Stueflaten.
05.01.2006

Tømmerfløter Andreas Andersen ble født St. Hans-dagen 1895. I 30 vintre arbeidet han som isskjærer på Drammenselva.

Det hendte at fingrene frøs fast i handtaket på issaga. Han «tinte» dem opp i elvevannet. Jo, det var styggkaldt på elva. Men elvefolket hadde sitt utkomme der, vinter som sommer. Tømmeret og isskjæringen ga slanter i lomma. Fisket bragte mat på bordet, og skjebnen var lunefull. Med en lakseskje tok Andreas to gjedder på omlag seks kilo – samtidig på ett bett. Gamlefiskeren, Fridtjov Kirkerud, satt inne på grasbakken ved Vikstrand bruk og ble vitne til den særpregede hendelsen.
Da robåten med tømmerhanan var dratt på land dro Andreas på jakt og fangst sammen med Kristoffer Skramnes, Eikerbygdenes siste storviltjeger av den gamle skolen. I det rike fangståret 1922 «hauga» de to karene inn 1200 kg. fjellørret på 36 døgns garnfiske. I tillegg hadde 28 ender og en fjellom satt seg fast i de 50 settegarnene.

I 1912 kjørte unge Andreas tømmer oppe i Mjøndalsskogene. Innenfor Brekkeplassen ved Nikkerud så han en røy komme seilende og dasket ned på sporet foran hesten. Fuglen hadde flydd gjennom lufta med en røyskatt som hang på halsens dens og sugde blod.
Var elveisen god gikk far min på skøyter og dro oss barna etter seg på en kjelke ned til Drammensmarken. Dager med frisk vind for vi av sted på den sterke seilkjelken. Til sammen var vi tolv søsken, forteller Andreas fra Krogsbråtan i Mjøndalen.
Jeg ble fostret på elva. Vannet, strendene, sandbankene. og det råe gulbrune tømmeret ble mitt liv.
Med skyggelue, vadmelsbukse og grønn ulljakke over flanellsskjorta sitter han i ”radiokroken» og følger med i tiden. Vegguret klinger, det vanker eftasmat. Søsteren Kirsten farer gavmildt fram ute i kjøkkenet. Hun og broren lever godt og stille i det idylliske huset sitt. De tenker på fuglene og på all snøen. De gir dem mat brød og korn. Kvitringen fra brettet og hakkingen på vinduskittet er fredelig selskap til måltidene. Andreas sitter sterk og trygg som tømmer i stolen sin.
Om sommeren er vi velsignet fra den gode jorden. Selleri, persille, grasløk og saftige rødbeter. Gulrøtter og tomater. Når august kommer og høsten kryper sakte fram, åpner jeg mulder og skjørder mine fem tønner rosenpoteter. Jeg er glad i jorda og jeg har tid med den. Vi holder våre måltider. Kirsten gjør i orden min livrett: ”Skomakerlaksen” – salt sild og råskrelte poteter med smørøye. Tilfreds og mett kløyver jeg bjørkeved i skjulet, og når kvelden kommer leser jeg Busken. Vi klarer oss lenge med det. TV har vi ikke.

Isskjæringen.

I 1910, da elva var rein, gikk jeg for presten og leste. Vinteren kom og isen bredte seg fra strand til strand. Julen passerte, og året var snart til ende. Da begynte måkinga. Snøen ble ryddet i dokkefakk på ca 60 ganger 30 meter Slik drev vi på til slutten av februar, og den utbredte isskjæringen kunne begynne. Vannet var reint, stille og uregulert. Strømføringen var ikke så sterk som nå. Derfor lå isen tykk og glassklar i vikene og evjene. I de spesielt murte ishusene med tolv, femten tommers sagflisfylling rundt veggene innvendig, ble blokkene på 50 ganger 40 cm lagret på fjøler. Ishusene var rommelige og halvveis bygd under bakken. Isen kunne lagres der til langt ut på sommeren. Den ble nyttet av kjøpmenn, fiskehandlere, slaktere, revfarmere, meierier, hoteller og privatfolk. Isblokkene var en forløper til kjøleskap og frysere, som da var ukjente hjelpemidler.
Skjæringen ble utført på akkord etter ordre fra forskjellige oppdragsgivere. To mann skar omlag 250 blokker daglig. Et vanlig ishus kunne romme 2000 – 3000 isblokker. Vi risset opp størrelsen etter et bord, så hogg vi hull med en isbile og begynte å sage. Ved hjelp av issaksa tok vi opp blokkene, og den handteringa var en sann kunst. Transporten foregikk med hest og slede. Oftest var det gårdsgutter som kjørte lasset fram til ishusene, der to mann tok i mot og stablet. Utskipning av blokker til Holland og Mellomeuropa ble foretatt fra Bårdsrudvannet i Røyken.

Forfrøs hendene.

Skjæringssesongen pågikk til sola fikk tak. Vi flyttet fra sted til sted mellom Steinberg hengsle og Mjøndalen bru. Kaldvær og sno beit oss i ansiktet. Nesetippen ble kritthvit og neglespretten sleit i fingertuppene. Våttene kastet vi, de ble gjennomvåte og hindret oss. Jeg forfrøs hendene. Det plaget meg i mange år. Om nettene klødde det slik at jeg ble søvnløs. Hendene kunne ikke være under dyna.
Vi klemte føttene våre under langskur – store blokker – som veltet. En sjelden gang plumpet vi uti råket. De fleste riktige tømnerfløtere og elvefolk kunne ikke svømme, men svært få druknet av den grunn. Riktig stridt ble det da en hest gikk til vanns. Jeg skulle holde hestekjeften over vannet mens kjørekaren skulle kappe brøstreima med en slakterkniv. Men kniven glapp. Jeg tok opp handa mi og så at tre fingertupper hang løst. Og som det blødde. Det ble en rød stripe etter isen. Jeg viklet rundt et lommetørkle som frøs fast. Hesten hjalp til sjøl og ble berget. Ut på ettermiddagen kom søster Kirsten som vanlig med matkurven. Innholdet var brødbligser, ost, hjemmelaget rull og ei kaffeflaske. Til kvelds satte vi opp varselsmerker rundt råka og ruslet nediset hjem. Sist i 30-åra tok isskjæringen slutt for alltid.
Jo, kaldt var det ofte på elva. Ei midtsommernatt ble det is på båtbunnen, og fisken beit dårlig. Den natta frøs også potetsgraset mange steder på Øvre Eiker.

Fiske.

Året var 1905. Jeg gikk langs Skalpebekken og fanget ørret i en stridsekk eller en fiskepose. Det ble passende bekkefangst til steking. Forurensningen hadde ikke smurt tykke lag av ulke og slam langs strendene våre. Bunnen og overflaten på vassdraga våre var naturlig reine.
Årene rant fort unna på elva. Jeg satt i min ”Sundbakking», klarvannet risla for baugen og fiskeskjellene blinka på bunnen. Jeg fisket laks med drivgarn. Ute i fjorden brukte fiskerne jernringer som søkke, forklarer Andreas. – En storlaks hadde kilt seg fast i en slik rusten ring, kommet seg løs fra garnet, og med ringen rundt kroppen gikk den opp elva til den stoppa i garnet mitt.
Andreas er breddfull av fiskeopplevelser og forteller om kjempelaksen som beit kroken av skjea og dermed låste fast kjeften sin. Den fløt opp etter en stund med buken i været. Han har også fått lakser som var bitt av sel, merkene syntes tydelig.
Av og til hadde store lampretter bitt seg fast i laksen. Disse parasittene kunne bli opptil ½ meter lange.
I 1903 kom en hvitfisk, en hvalart fra ishavet, opp i elva. Det var høysommerleite, og da fløtergjengen ved Steinberg hengsle fikk se den, hogg de etter hvalen med tømmerhakene. Hvithvalen gikk på grunn et stykke nedenfor Hokksund Bru. Der ble den straks hogget i hjel med økser. Så ble den lempet opp på en langvogn og i kjørt rundt i distriktet og havnet til slutt på Bragernes Torg, hvor den ble vist fram for 25 øre pr. skuelysten person. Slik lå hvalen og luktet. Etter en tid var den nesten råtten, og de sørgelige restene etter det ett tonns store dyret ble fjernet og gravet ned.

Den store gjedda.

Jeg satt i båten ved de ytre dokkene rett de over for der hvor Kroksevja munner ut i elva. Jeg renska garna for rask. Da gikk en fisk i garnet og dro båten rundt og rundt. Jeg skjønte at de t var en rugg og fryktet at garnet skulle ryke. Så fikk jeg bukt med krabaten. En svenskefisker lærte meg en gang et umåtelig triks for gjeddefangst, og jeg utførte det. Lynraskt stakk jeg begge fingrene i begge øynene på den. Gjedda stivnet totalt og det ble en enkel match. Det var i rasjoneringstida, og den ble malt og stekt til gjeddekaker.

Storfiske i Pålsbu.

I1922 rodde Kristoffer Skramnes og jeg opp Pålsbufjorden på fiske. Vi satt i en tørka pram som lakk. Øsekaret på 3,5 liter gikk så spruten stod. Som den svorne jeger han Kristoffer var, ergret han seg over at elgjakta hadde «slått feil». Elleve dyr hadde han lagt ned. Men som tømmermåler av yrke ville han hatt tylvta full.
Vi ble ved fjorden i 42 døgn. Vinden blåste vekk tiden. 36 dagers sammenhengende fiske ga 1200 kilo fjellørett som ble solgt til anleggsbrakkene i Nore – Tunhovd, og til Oslo.
På en grunne i Turistbekken ved Pålsbu tok jeg den første røya som noen gang er tatt på de trakter. Det var i gangstida og den kom fra Hardanger. Jeg så det rødma i fiskebuken og med et vipp lå den på land.
Ørreten «kokte» i fjellkulpene. De nederste halefinnene var nedslitte. Aldri har jeg sett så mye fisk. Vi plasserte fangsten på langfjøler i bua, salta og la ned for raking.

Ja, ja, årene har svunnet. Issaga er rusten og hviler oppe på hjellen, og det meste av fisken i elva er likesom borte nå. Men med «skomakerlaksen» koser jeg meg, sier Andreas til slutt.