Julenek – en koselig juletradisjon

Tilrettelagt av: Anne Gallefos Wollertsen.
Foto: Magne Grønvold.
08.12.2005

Den hyggelige tradisjonen med å sette opp julenek til småfuglene i jula er en forholdsvis ny skikk, men betydningen har nok røtter helt tilbake til hedensk tid. Da trodde man nemlig at vekst og grøde skyldtes åndenes virksomhet. Man trodde også at det meget viktige kornet hadde en iboende ånd som under slåtten trakk seg tilbake til det siste hjørnet av åkeren, som da fikk en spesiell betydning. På dette stedet ble de gjenstående aksene til slutt samlet til et nek og gjemt til neste år, og på den måten kunne bonden sikre seg selv og familien sin kraft til den kommende avlingen som han var så avhengig av. Dette kornet ble kalt ”skurbonden” eller ”skurharran”, og av det ble det bakt en kake – ”såkaken” – som ble satt fram på julebordet. Resten av neket ble bundet sammen og formet til et slags vesen som skulle legemliggjøre ”kornånden”. Helt frem til forrige århundre kjente man skikken med å kle seg ut som ”kornånd” og fungere som julenisse.
Bondens bekymring for kornproduksjonen hadde nok ikke noe å gjøre med at skikken med julenekene kom til byene også. Byfolkene hadde fått idéen fra de attraktive julekortene med fugler og kornaks.

Fra 1700-tallet ble det vanlig å reise kornnek midtvinters, men skikken er sikkert mye eldre. Man vet at prestene forsøkte å hindre denne vanen. Argumentet til kirkens menn var at tankegangen bak juleneket kunne være overtroisk og dermed syndig.
Neket måtte reises ved middagstid julaften, og samtidig ”skjøt” man julen inn. Man risikerte å få avlingen sent i hus det kommende året hvis man var for sent ute. Kom det spurv i neket før det var blitt satt opp, betydde det dødsfall i familien. Kom derimot småfuglene med en gang det var oppe, betød der et godt kornår. Skjærer i neket tydet derimot på dårlig avling, derfor var det viktig å jage vekk skjærene når neket ble reist.

Kilde: «Merkedager og gamle skikker» av Per Holck.