Feil og fakta om Kapteins-Raaen

Litt gårdshistorie
Tekst: Bent Ek/Bjørn Smørgrav
21.08.2010

For en stund siden la Eiker Arkiv ut noen dialektprøver som elevene ved Buskerud Folkehøgskole samlet inn fra eldre mennesker på 1970-tallet. Hensikten var først og fremst å gi eksempler på talemålet til den forrige generasjonen av eikværinger. Men i intervjuene forekommer det også en del lokalhistoriske opplysninger, og det viser seg at ikke alt er like riktig. Blant annet har Bjørn Smørgrav kontaktet oss og påpekt feil i det som blir fortalt om gården Råen på Fiskum, på folkemunne også kalt «Kapteins-Råen».

Nedre Raaen tidlig på 1900-tallet.

I intervjuet med Hedvig Krekling blir det sagt at Nedre Råen var en såkalt «kapteinsgård» som var eid av staten. Dessuten forteller hun en gammel historie om kaptein Ditten, som skal ha blitt drept av ulv på Fiskumvannet. Det er en gammel historie, som også er gjengitt i Eikerminne 1971. Men historien kan umulig stemme, for kaptein Ditten levde i mange år etter at han hadde flyttet fra Råen og døde fredelig på Kongsberg!

Bjørn Smørgrav har sendt oss et brev der han redegjør for hva som er fakta når det gjelder historien om Kapteins-Råen, og vi siterer like godt fra det han skriver:

Det ble for det første hevdet at Råen hadde vært eid av Staten som sjefsgård for Ekerske kompani.

Dette er ikke riktig. Råen har aldri vært eid av Staten, men var riktignok lenge eid av offiserer, faktisk i over 100 år, fra kaptein Otto Harboe kjøpte gården ett av de siste årene på 1600-tallet eller aller senest i 1700. Harboe var sjef for Sandsværske kompani, og heller ikke senere eiere (offiserer) var alltid sjef for Ekerske kompani mens de bodde på Råen. Det gjaldt Otto Harboes sønn Hans Christian i mesteparten av den tiden han eide Råën, og det gjaldt også i noen år hans svigersønn Hans Selchier. Premiermajor Selchiers sønn Hans Christian var dansk offiser i den tiden han eide Råen, og solgte til slutt til sin søster og svoger Friedrich Christopher von Ditten, som bodde på Råen fra 1789. Oppfatningen om at Råen hadde vært sjefsgård, er nok en senere rasjonalisering, foretatt i en tid da fakta – historien – var glemt. Ordningen med sjefsgårder ble for øvrig innført først i 1792, og den eneste som etter det bodde på Råen som militær sjef, var kaptein Friedrich Christopher von Ditten – sjef for Ekerske kompani fra 1789 til 1807-08.

Så fikk vi høre at den siste sjefen, kaptein von Ditten, fikk en sørgelig endelikt: han ble revet i hjel av ulv ”nede ved vannet her” – altså Fiskumvannet. Dette er en variant av H. C. Andersens eventyr om fjæren som ble til fem høns – forstørret hundre ganger. Det er altså rett og slett tøv. Kaptein von Ditten kom som nevnt til Råen i 1789 (han giftet seg i 1788 med premiermajor Selchiers datter Sara), kjøpte den av sin svoger Hans Christian Selchier i 1797 og solgte den i 1807 og flyttet til Kongsberg – på en tid da han var i ferd med å avansere til major. I krigen i 1808 deltok han som bataljonssjef og ble ”riktig” major kort tid etter. Forfremmet til oberstløytnant i 1811 og tok avskjed fra hæren antagelig i 1818. Han døde (forhåpentligvis fredfullt) på Kongsberg i 1832, 71 år gammel. Kjøper av gården i 1807 var Johan Christopher Testmann, som senere samme år solgte halvdelen av gården, med halvdelen av alle ”Huus, Jorder, Skog etc.”, til Lars Amundsen Besseberg (senere Fossesholm).

Det er forresten pussig at Bjørn Smørgrav nevner H.C. Andersen. Peter Otto Testmann, som var sønn av Johann Christopher Testmann, og ble født på Kapteins-Råen, ble nemlig en god venn av den berømte danske dikteren. Uten at vi av den grunn skal beskylde Testmann for å stå bak den dramatiske fortellingen om kaptein Ditten og ulven. Kanskje har kapteinen møtt ulv en gang han kom kjørende i slede over Fiskumvannet – det er jo ikke utenkelig. I den versjonen som er gjengitt i Eikerminne 1971, fortelles det til og med at Ditten skulle trekkes sverdet for å drepe ulven, men at det hadde frosset fast i sliren! Denne historien har altså levd på folkemunne gjennom 200 år og blitt til en fortelling som har lite med virkeligheten å gjøre.