Killingrud gård under Kamstrupfamilien
Tekst: Gjermund Glittfjell
Tilrettelegging og avfotografering: Anne Gallefos Wollertsen NE
03.03.2011 og 17.03.2011
Dr. Erik Theodor Schjøth Kamstrup (1832 – 1906) flytter til Solbergelva i 1861. Han bosetter seg på Killingrud, en av Solberg gårds (gods) fire gårder.
Solbergelvinger nevner Kamstrup med stor respekt i den perioden han styrer Killingrud. Han blir som regel kalt doktorn på Killingrud, eller bare dr. Kamstrup.
Her kommer første del av beretningen om familien Kamstrups liv og levned, som omhandler dr. Kamstrup og hans kone Maren M. født Tandberg.
Andre del: Barna Andreas Tandberg Kamstrup, Antoinette Erika Kamstrup, Hans Tandberg Kamstrup.
Tredje del: Barna Kitti Kamstrup, Anna Margrethe Kamstrup, Fredrik Stabell Kamstrup.
Fjerde del: Barna Jenny Sofie Kamstrup, Borghild Kamstrup.
Dr. Erik Theodor Schjøtt Kamstrup
Dr. Kamstrup driver selve gården -eller godset, som han også kalte det – og er på mange måter involvert i andre prosjekter i Eikerbygda. Han setter i gang, eller er medeier i, både sagbruk, teglverk, kalkfabrikk, landhandel og Solberg Bomuldsspinderi. Solberg Bomuldsspinderi kjøper etter hvert Solberg skog for å sikre seg vannfallet og rettighetene til disse.
Dr. Kamstrup blir boende på Killingrud til sin død, også etter at gården er solgt til spinderiet. Han praktiserer som lege, og har eget kontor ved gården Aaserud som han også eide en periode.
Kanalen og sagbruket
Et av dr. Kamstrups store prosjekter i Solbergelva var da han i 1870-åra satte i gang byggingen av an vannkanal fra Solberg Bomuldsspinderis område og ned til elvebakken ved Drammenselva og Bukta. Denne kanalen hadde en brede på ca 4 meter og var ca 1,50 meter dyp. Kanalen skulle erstatte en gammel trerenne som hadde drevet et vannhjul for sagbruk nede ved elvekanten.
Vannkanalen skulle drive en turbin til det nye sagbruket som Kamstrup lot oppføre i samme periode som kanalbyggingen.
Den nye saga hade to grinder med stavskjæring og kanting. Den hadde også en maskin som produserte takspon.
I 1882 ble sagbruket solgt til Solberg Bomuldsspinderi, og i 1890 ble det lagt om til elektrisk drift. I 1914 kjøpte Torstei Haugan sagbruket. Han drev dette fram til 1919, da alt gikk opp i flammer.
i dag (2011) er det ingen spor igjen etter verken kanalen eller sagbruket. Det eneste som dukket opp under graving i Killingrudalleen var restene etter en gammel trerenne, og noen store sagblader ble også funnet under anleggelsen av uteområdet ved Bukta.

Stempelet til Solberg Bomuldsspinderi. I Eiker Arkivs eie.

Landsfysikus i Buskerud, Thomas Lauritz Christian Fredrik Blich (1810 – 1879). Dr. Kamstrup arbeidet i to år som hans vitenskapelige assistent.

Etikett til akevitt fra Tandbergs produksjon. Fra Tor Adler Knudsen/Eiker Arkiv.
Fru dr. Kamstrup – Maren M. Tandberg
Dr. Kamstrup kom fra Bamble der han hadde fungert som epidemilege. Før dette hadde han arbeidet som lege ved Bratsberg amtsykehus.
Dr. Kamstrup giftet seg 5. februar 1857 med M.M. Tandberg. Historien sier at det var M. M. Tandberg som tok med seg penger inn i ekteskapet. M. M. Tandberg var datter av Andreas Tandberg som etablerte seg innen kolonial, brennevin og tobakksspinneri i Drammen. Brenneriet ble drevet i tre generasjoner fram til 1916. Tandbergs akevitt er et godt eksempel på spritproduksjon i Drammen.
A. M. Tandberg grunnla i 1830 en kolonialforretning i Storgata. Denne kolonialhandelen hadde varer som vin, kaffe, tobakk og korn som spesialiteter. A.M. Tandberg flyttet hele sin virksomhet til Tandberggården med adresse Øvre Storgate 18 i 1913. Tandberggården ble overtatt av Norsk Kabelfabrikk.
Historien om Maren Matea Tandberg ender i Oscars gate 80 i Oslo, der hun levde med sine døtre fram til sin død i 1926.
Det er svært få opplysninger om Marens liv og virke. Hennes liv som «kondisjonert» på Killingrud gods vet vi lite om. Så ble det vel slik som historien vil ha det til, at Maren leverte et godt økonomisk bidrag til sin mann Theodor, som forvaltet arven videre.

Maren Matea Kamstrup. Foto fra Kamstrups album ved Kari Vogt/Eiker Arkiv.