Kristian Stensmyren:
en mann og hans livsverk.

Tekst: Anne Lise Nedberg
Tilrettelegging: Magne Grønvold NE
Januar 2021

En artikkel fra Historielagets årbok Eikerminne, 1990. Jeg kan også her vise videre til Eiker Arkiv, hvor det også ligger fine bilder. At jeg nå legger ut min artikkel, er klargjort med gjenlevende slektninger.

En gang sto dette skiltet ved Stensmyrens kurvmakerverksted på Ytterkollen i Nedre Eiker. Og det sto der ikke bare til pynt! I verkstedet var det i mange, mange år travel virksomhet, og det var mange mennesker som hadde sitt levebrød der.

Dessverre har det gått med kurvmakerkunsten slik det har gått med så mange andre håndverksfag i vårt «velstandssamfunn». Konurransen fra utlandet og konkurransen fra nye moter og nye materialer, har ført til at mange håndverksbedrifter er blitt nedlagt. Det er et stort tap for bedriftene og menneskene det berører, men det er også et stort tap for norsk kultur, når slike kunsthåndverk ikke lenger har livets rett.

Kristian Stensmyren var likevel heldig som på en måte fikk fullføre sitt verk. Han var nemlig selv med på å montere kurvmakerverkstedet sitt på Maihaugen – 85 år gammel!

Men for å begynne med begynnelsen: Aksel Kristian Stensmyren ble født på Stensmyren på Ytterkollen 26. september 1892. Flere av forfedrene var håndverkere. Oldefaren og bestefaren hadde smieverksted, og faren drev som smed og hjulmaker ved siden av et mindre gårdsbruk. Kristian var med bestefaren og trakk smiebelgen før han begynte på skolen. Og som han forteller i noen opptegnelser, var dørstokken til smia full av spiker og hesteskosøm, som den virksomme Kristian hadde slått inn i ledige stunder. Det var noen fine sprekker i denne dørstokken, sier han, som det var fint å sette spikeren nedi, og dermed kunne han bruke hammeren med begge hender. Etter hvert som kreftene økte, fant han også annen redskap som det var interessant å prøve seg med. Omkring 1900 begynte faren med en del grønnsakdyrking, og det ble mye å stå i med for Kristian utenom skoletiden.

Og han sto på! Etter folkeskolen forsøkte han å komme i lære som elektriker, og da dette ikke lyktes, fikk han lyst til å prøve kurvmakerfaget

LÆRETID
På en plass i nærheten av Stensmyren, bodde en blind kurvmaker som het Oluf Jacobsen. Han hadde gått på blindeskolen i Kristianina rundt århundreskiftet og lært å flette kurver der. Kristian vanket mye hos denne mannen, og da han i 1911 flyttet til Tønsberg, flyttet Kristian med som nissen på lasset, så og si. Til å begynne med dro han på besøk pr. sykkel. Han syklet hjemmefra ved 5-tiden om morgenen og var framme ved 12-tiden. Etter en tid flyttet han etter for å begynne i lære. Han var hos Oluf Jacobsen i godt og vel et år og lærte mye om faget. Samtidig gikk han på den tekniske aftenskolen. Det var imidlertid ikke lett å drive for seg selv den gangen. Jacobsen hadde en husleie
på 30 kroner pr. måned, samt 3 øre timen for lyspæra, mens en stor eplekurv bare ble betalt med kr. 1,20. Det ble dårlige tider og lite å gjøre på verkstedet, og Kristian tok jobb på et sagbruk. Lønnen var 22,5 øre pr. time. Han jobbet fra kl. 06.00 til kl. 18.00 og gikk på skolen fra kl. 19.00 til kl. 21.00.

Dette var nok hardt, men han gikk sine tre år på aftenskolen, og da han sluttet i mai 1913, reiste han til Oslo. Her fikk han komme i lære ved O.L. Svendsens kurvmakerverksted på Grønland og samtidig gikk han på skole igjen! Denne gangen var det Statens Kunst- og Håndverkskole, hvor han gikk to timer hver kveld. Tegninger fra denne tiden henger i glass og ramme på stueveggen ute på Ytterkollen, og vitner om kunstneriske evner og en sikker formsans. Under læretiden måtte pengene snus og vendes for å rekke til. Det gjaldt å være oppfinnsom og finne fram til de billigst mulige både bo- og spisesteder. Betalt ferie eksisterte ikke. Skulle han hjem til Ytterkollen en åtte dagers tid, måtte fridagene arbeides inn ved siden av alt det andre.

EGET VERKSTED
Etter læretidens slutt, arbeidet Kristian Stensmyren en tid som svenn, og i 1918 reiste han hjem og begynte for seg selv. De første møblene laget han i vognskjulet hjemme, men snart satte han og faren opp et verksted i tilknytning til smia. Kristian var syk en tid, og av den grunn ventet han til 17. oktober 1921 med å avlegge svenneprøven. Svennestykket kunne være en stol, en babykurv eller en koffert. Stensmyren valgte kofferten, for på den kunne han få vist at han behersket flere slags teknikker. Denne kofferten kan nå beundres på Maihaugen.

I 1924 ble den første mannen ansatt på verkstedet og produksjonen av møbler var kommet i gjenge. Men de kunne ikke bare produsere, det skulle selges også. I 1920-årene ble det kjørt mange lass med hest og slede til Kongsbergmarken, og i følge Stensmyren var Kongsbergmarken, på den tiden, ikke bare spill og gjøgleri, men da ble det virkelig handlet der. Det må imidlertid ha vært en kald og slitsom ferd i februarkulda, og Stensmyren pleide å ta en rast på Rudstua Skysstasjon for å få litt mat og varme i kroppen. Skiensmarken ble også flittig besøkt i den tiden.

I 1930, da Torvkaféen skulle åpnes, la Stensmyren inn anbud på møblene. Det ble jo stilt spørsmål om kurvmøbler kunne tåle den slitasjen som det ville bli på et slikt sted, men han fikk oppdraget. Det hører med til historien at etter 10 års bruk var stolene like hele!

Et annet møbel har også sin spesielle historie. I forlovelsestiden ville Stensmyren lage en «festegave» til sin kjære Margit. Han kunne jo ha gitt henne «kurven» i bokstavelig forstand, men det gjorde han selvfølgelig ikke. Derimot lagde han en nydelig pianokrakk til henne. En original og vakkert uttenkt gave, som det ble satt behørig pris på. Dette var i 1928. I 1930 giftet de seg og stiftet det vakre hjemmet på Ytterkollen.

NEDGANGSTIDER
I slutten av 20-årene begynte det imidlertid å gå tilbake med salget av kurvmøbler. Samtidig startet innførsel av kles- og handlekurver laget av krigsinvalider fra første verdenskrig. Importen av materialer var dyrere enn de ferdige produktene som ble importert, og det ble dårlige tider for kurvmakerverkstedet. Stensmyren tok derfor i 1932 jobb i Ungdomshjelpen. Han var på flere steder i Vestfold og lærte ungdom å flette kurver.

Men han tenkte også framover. Mens han reiste for Ungdomshjelpen, la han merke til at gartnere og blomsterhandlere brukte kurver som også var innført fra utlandet. Han fant ut at han ville spesialisere seg på dekorasjonskurver for gartnerier og blomsterhandlere. Han lagde en del prøver, som han i april 1934 reiste til Drammen og Oslo med for å vise fram. Reisen var mislykket i første omgang, men en danske han traff i en blomsterforretning, ba ham om ikke å gi opp, for kurvene var meget bra. Han etterlot navn, adresse og kurvprøver mange steder, og litt etter litt begynte bestillingene å komme. Da han reiste til Oslo igjen på høsten samme år, gikk salget mye bedre.

BEDRIFTEN VOKSER
Ved overgangen fra møbel- til kurvproduksjon, måtte også arbeidet legges opp på en annen måte. En form for rasjonalisering i arbeidsprosessen ble innført. En mann laget bunnen, en annen flettet selve kurven, en satte på hanken osv, Farging og lakkering foregikk ved et åpent vindu.

Under 2. verdenskrig ble det ikke innført blomsterkurver, og den norske produksjonen fikk et oppsving. I årene 1940-65, hadde Stensmyren 10-12 mann i arbeide. Produksjonen var 16-1800 i uka, og i det beste året ble det produsert 92 000 enheter. Men selv om bedriften ble stor og produksjonen mer og mer omfattende, beholdt den likevel det gamle, gode håndverksmessige preget. Til å begynne med syklet Stensmyren rundt i hele distriktet, helt til Tønsberg, med sykkelen fullastet med kurver. Men etter hvert holdt det ikke med sykkelen. Norsk Frø og Olsens Enke kjørte og distribuerte kurver over hele landet: Bergen, Trondheim, Larvik, Oslo osv.

Et slikt håndverksfag gir nok rom for personlig utfoldelse. Det setter ikke bare krav til faglig dyktighet, men også til god smak og evne til å tilpasse sine produkter til andre menneskers behov. Kristian Stensmyren viste at han hadde disse evnene. Han tegnet modellene sine selv; møbler, lamper, lampebord, bokhyller, pipehyller, babykurver og alle andre slags kurver. Diplomer fra forskjellige utstillinger viser at det var fine ting. Det var imidlertid ikke alltid han tegnet først. Ofte ble tingene formet etter hvert som han arbeidet med dem.

Yrket var følsomt for konjunktursvingninger og moteretninger, og mange falt av lasset etter hvert. Stensmyren klarte påkjenningene, men det kostet nok både slit, svette og utholdenhet. Og det ble stadig behov for nytenkning.

LITT OM MATERIALER
Under krigen stoppet hele materialtilførselen fra utlandet opp. Det meste av pilen hadde før vært innført fra Argentina, Polen, Nederland osv. Nå måtte man greie seg med norske materialer, og den norske pilen var ikke så god å arbeide med. «Vi brukte vieren og seljen grønn, i tillegg til spon, never og papirhyssing», sier Stensmyren i et intervju. De måtte skjære seljevier i skogen langs jernbanelinjen, helt opp til Gulsvik i Hallingdal, og de plantet også pil selv, både på Ytterkollen og i Lier. For det meste ble det brukt årsskudd uten sidegrener. Når de var ute og sanket materialer, kunne de ikke holde på stort mer enn en time av gangen, før de måtte stanse sankingen for å barke det de hadde skjært. Barkingen gikk lettest når materialene var nyskåret. Til dette arbeidet ble det brukt barkeklyper, som kunne være av tre eller jern. Det enkleste var en trestokk, som var kløvd et stykke nedover fra toppen, og satt ned i bakken. Men Stensmyrens far, som var smed, laget også barkeklyper av jern etter mønster fra utlandet. Etter at barken var fjernet, ble materialene lagt utover til tørking. De måtte lagres en stund før bruk. Hvis materialene ble sanket vinterstid, måtte de kokes for at barken skulle slippe. Materialene tok da farve etter barken under kokingen og ble brune. Disse materialene ble ofte benyttet som pyntekanter på blomsterkurvene.

Årsskuddene ble brukt slik de var til innslag i kurver og til staker, som vel kan sammenlignes med renningstrådene i en vev. Til innslag ble det også brukt såkalte skjener. Det var tykkere pil, som først ble delt på langs i tre eller fire med kløver. Etterpå ble de lagt i vann til bløting, før de ble dratt gjennom en skjenehøvel og høvlet til passende tykkelse for de forskjellige produktene. Til møbler ble det brukt mest pil – og senere manillarør. Et annet og meget brukt materiale er peddikrør, som er det innvendige av spanskrøret. Det ytre glanslaget er fjernet med en maskin og lengdene blir høvlet til forskjellige tykkelser.

RINGEN SLUTTES
I 1972 begynte Stensmyren å trappe ned bedriften. Han begynte å reise rundt med Wilhelm Andersen i Blindeforbundet og underviste blinde i å flette kurver. Etter hvert overlot han til Blindeforbundet både modeller, materialer og kundekrets. Slik kan man vel si at ringen ble sluttet,
etter som hans aller første læremester også var blind. Stensmyren sluttet ikke med verkstedet før han var over 80 år, nærmere bestemt i 1973. Da hadde en av hans faste arbeidere, Nils Håkenstad, vært i verkstedet i 40 år og fått Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste.

Maihaugen
Da Stensmyren i 1952 var på et husflidsmøte på Lillehammer, besøkte han også Maihaugen. Han oppdaget at det ikke fantes noe kurvmakerverksted der, og begynte å arbeide med saken. Han snakket med tidligere inspektør G.A. Norman på Maihaugen, og han begynte å samle gjenstander. Det meste av verktøyet og verkstedinteriøret har han skjenket til De Sandvigske Samlinger, sammen med lærlingekontrakt, svennebrev og sine første lønningsbøker. I 1977 var både han og kona, Margit, med på å montere verkstedet på Maihaugen.

KURVMAKERYRKET BLIR FILM
I 1972-74 tok Statens Filmsentral opp en film om kurvmakerfaget. Kristian Stensmyren var «stjernen» i filmen, som viser faget helt fra sanking av materialer til det ferdige produkt. Stensmyren har stått for tekstingen til filmen. Nedre Eiker kommune har kjøpt den inn, både som film og video.

HJERTELAG
Jeg ble meget godt mottatt i det nydelige hjemmet, Fredheim, i forbindelse med denne artikkelen. Margit Stensmyren disket opp med varme og hjertelag, og jeg forsto snart at dette med hjertelag var noe ekteparet hadde hatt felles i alle år. De hadde ikke barn selv, men tok seg desto mer av alle andre mennesker.

Et typisk eksempel på hjerterom og husrom hos Stensmyrens er følgende: En dag banket en mann på døren og ba om litt kaffe. Mannen var på vei til Kongsberg. Han var uten jobb og hadde dårlige klær og sko. Mannen hadde fin oppførsel og han syntes at han måtte presentere seg, så de visste hvem de hadde med å gjøre. «Jeg heter Rolf Erling Knutsen», sa han. «Det er meg som er Rottenikken.» Men det gjorde ingen forskjell for Stensmyrens. Rottenikken ble selvfølgelig bedt inn og traktert, og han fikk tilbud om soveplass på verkstedet til over helgen. Stensmyrens ville også gi Rottenikken en sjanse, og ga ham kurver for nesten 200 kroner før han dro videre.

Det er ikke bare som kurvmaker Stensmyren har vært virksom. Han har holdt høner, og han har også hatt en annen bi-næring, nemlig som birøkter. Han ble da også æresmedlem i Drammen og Omegns Birøkterlag.

Ellers har han hatt mange offentlige verv, f.eks. I kurvmakerorganisasjoner, både nordisk og nasjonalt. Norges Kurvmakerlaug ble stiftet i 1946, og Stensmyren satt som oldermann i lauget fra 1950. Dessuten ble han valgt inn i det første menighetsråd på Nedre Eiker. I 1948 ble han valgt inn i Herredsstyret som representant for Kristelig Folkeparti. I Kristelig Folkeparti i Nedre Eiker ble han faktisk også æresmedlem. Han har også vært nestformann i Drammen og Oppland Husflidsforening. Eiker Historielag og Fossesholm har nydt godt av Stensmyrens ivrige medlemsskap og gavmildhet på mange måter. Han var også en ivrig agitator i forbindelse med arbeidet for å reise kirke i Mjøndalen,
og ekteparet Stensmyren har gitt både kirkeklokker og messehakel til den nye kirken.

Kristian Stensmyren døde i desember 1978 – 86 år gammel.

Margit Stensmyren og Hilda Thorsby har laget et muséum over kurvmakerfaget også her i Nedre Eiker. På Temte gård i Krokstadelva fikk de rom til dette, og muséet ble satt i stand i september 1984. Her er det også gitt rom for et skomakerverksted etter Stensmyrens bror Arnt, som var skomakermester og innehaver av Den gyldne støvel. Muséet er ikke åpent daglig, men skoleklasser, foreninger og andre interesserte kan få avtale om besøk.

Kilder:
Artikkelen bygger på samtaler med Margit Stensmyren og Hilda Thorsby.
Jeg har også fått bruke deres innholdsrike samling av bilder og annet materiale, samt
Stensmyrens egne opptegnelser.

Dessuten er brukt:
Buggeland, Tord: Korgmaker, handverk under omstilling. Særtrykk av Maihaugen 1976-1979.